9. august 2019 var en vanlig sommerdag i den kommunale barnehagen der Nina var styrer. I barnehagen befant det seg over hundre barn, og tretti ansatte var på jobb da en melding tikket inn: «Det sitter en mann med våpen på parkeringsplassen».

Hadde ansvaret

– Dette var midt i hentetiden. Jeg var gått tidlig hjem fra jobb, men kastet meg i en taxi for å dra tilbake til barnehagen.
Det ble noen svært anspente minutter underveis. Dramatiske overskrifter fra media flimret foran barnehagestyrerens øyne.
– Jeg tenkte; Nå skjer det. Den første barnehageskytingen i Norge. Et blodbad. Og så er det min barnehage og mine ansatte. Det er jeg som har ansvaret! Tanken var ikke til å holde ut.

 

“Jeg tenkte; Nå skjer det. Den første barnehageskytingen i Norge”

 

Lange minutter

Da hun ankom barnehagen klarte hun å komme seg inn bakveien. Der fikk hun alle barna og de ansatte innendørs. Alarm var iverksatt og de ventet på politiet.
– Det tok 16 minutter før politiet ankom. Minuttene var lange. Jeg glemmer aldri de skremte ansiktene til mine ansatte og de redde øynene deres.

 

“Jeg glemmer aldri de skremte ansiktene til mine ansatte og de redde øynene deres”

 

Det viste seg at våpenet mannen satt med ikke var ekte. Mannen var mest sannsynlig en psykiatrisk pasient som politiet fikk innbragt. Hendelsen opplevdes likevel veldig skremmende og traumatiserende for hele barnehagepersonalet. Den satte dype spor hos alle.
–Vi hadde debriefing i kollegiet og snakket mye om hendelsen. Jeg vet at jeg handlet riktig, gjorde alt jeg skulle. Det har jeg snakket mye med både psykolog og andre om. Men etterpå falt jeg sammen. Jeg forsto ikke da at jeg var traumatisert, forteller hun.

 

 

 

Da alt raknet

Dagen etter hendelsen, den 10. august, kom nyheten om terrorangrepet til Philip Manshaus i Bærum. Manshaus drepte sin 17 år gamle adoptivsøster og utførte deretter væpnet angrep mot en moské.
– Det var en tragisk hendelse. For oss ble den et forstørrelsesglass på dramatikken vi hadde opplevd dagen før, sier Nina.
– Terrorangrepet skjedde jo i samme kommune, i vårt nabolag. Manshaus bodde i nærheten. Jeg hadde ansatte som visste hvem han var. Tanken var skremmende: «Det kunne like gjerne vært oss».

Søvnløshet

I ukene som fulgte, slet Nina med søvnløshet, mareritt og konstant uro. Hun følte hun sto alene med ansvaret for både personalet og foreldrene.
– Jeg hadde mange samtaler med de ansatte, men fikk ikke hjelp selv. Jeg bodde alene og hadde ingen å snakke med.

 

“Jeg følte jeg sto alene med ansvaret for både personalet og foreldrene”

 

Etter hvert ble hun sykmeldt. Til tross for krisehjelp og samtaler i etterkant, klarte hun ikke å vende tilbake til jobben. Hele barnehagen ble en trigger for traumene hennes og hun orket ikke å ha ansvar for andre mennesker. Hun fikk diagnosen PTSD og depresjon. Til slutt mistet hun stillingen sin – og en viktig del av sin identitet.
– Skammen var tung å bære. Det var bare jeg som ble syk. De andre klarte å gå videre. Jeg følte at jeg hadde sviktet som leder. Det tok tid før jeg forsto at dette ikke var min feil, sier Nina.

Vendepunktet

Etter tre år med behandling hos psykolog ved Bærum DPS ble hun henvist videre til Modum Bad. Dit kom hun høsten 2023.
– Psykologen min sa: «Du skal fortsatt leve lenge, så jeg sender deg til Modum Bad». Det ble et vendepunkt for meg.
I Avdeling for angstlidelser møtte hun et tverrfaglig team som hjalp henne med eksponeringsterapi og bearbeiding av traumet. Hun beskriver behandlingen som krevende, men livsendrende.
– Jeg gråt mye, blant annet fordi jeg måtte høre opptak av min egen historie igjen og igjen. Etter hvert klarte jeg å fortelle den uten å knekke sammen. Jeg kjente at de traumatiske minnene mistet sin makt.

 

Behandling 24/7

Gjennom terapi, god struktur, fysisk aktivitet samt fellesskap med de andre pasientene i avdelingen, fant Nina trygghet igjen.
– Å komme til Villa Nora på Modum Bad, var som å komme til en leirskole. Vi bodde i samme hus og tilbragte mye tid sammen. Døgnbehandling blir noe helt annet enn å gå til psykologtimer en gang imellom. Her var det behandling 24/7, understreker Nina.

Eksponeringsterapi

Eksponeringsterapien var til veldig god hjelp for henne.
– Jeg hadde blant annet utviklet angst for å kjøre bil, så det måtte jeg eksponere meg for under behandlingen. En annen eksponeringsøvelse var å se nyhetsklipp og filmer om Philip Manshaus. Det var noe som trigget angsten veldig fram.
Nina oppsøkte også til slutt barnehagen der hendelsen skjedde, sammen med en psykiatrisk sykepleier fra Modum Bad.
– Det var et avgjørende øyeblikk. Å møte stedet og menneskene igjen, med støtte fra behandlere, gjorde at det løsnet og jeg kunne legge hendelsen bak meg.

 

“Du må gjøre jobben selv, men hjelpen du får på Modum Bad er uvurderlig”

 

Et nytt forhold til angst – og til seg selv

I dag lever Nina et godt liv. Hun er uføretrygdet etter hendelsen, men kjenner på takknemlighet.
– Jeg har det så mye bedre. Jeg har lært å ta vare på meg selv, å være til stede i nuet og jeg har funnet tilbake til gleden i livet. Samtidig har jeg overskudd til å være sammen med barn og barnebarn. Å få være bestemor gir meg stor glede. Angsten dukker opp iblant, for eksempel når jeg hører om skoleskyting og andre grusomme hendelser, men nå vet jeg at angsten ikke blir værende. Den går over.

Fikk erstatning

66-åringen fikk også yrkesskadeerstatning, noe hun kjempet for med tid og ressurser.
– Ja, jeg orket det, heldigvis. Det er kanskje ikke så mange som tenker på at det er mulig, men dette var en hendelse som var relatert til mitt arbeid. Det ble en yrkesskade.
Nina håper hennes historie kan gi håp til andre som strever etter traumer eller angst.
– Du må gjøre jobben selv, men hjelpen du får på Modum Bad er uvurderlig. Jeg er så glad for at jeg fikk komme dit. Det ga meg virkelig livet tilbake!

• Les mer om angstbehandlingen på Modum Bad
• John-Erling trodde han fikk hjerteinfarkt – det var angst
• Angst kommer i mange former – et intervju med fagpersoner i Avdeling for angstlidelser

30.10.25
unni.tobiassen.lie@modum-bad.no