– Det var spenning og eventyrlyst som drev meg. Ingen forklarte meg hva jeg gikk til, sier Åge-Morten Hansen. Han var bare 21 år gammel. Hadde han visst hva som ventet ham i Libanon hadde han trukket seg.
Åge-Morten er én av mange krigsveteraner med diagnosen posttraumatisk stress (PTSD) som har hatt god nytte av traumebehandlingen ved Modum Bad. Vi møtte ham på hans siste dag av et booster-opphold ved Avdeling for angstlidelser.
– Jeg har tidligere vært innlagt her i ni uker, sier 57-åringen, som velger å stå fram i håp om at hans livshistorie kan være til hjelp for andre. Hans råd er å søke hjelp.

“Jeg reiste som ung og glad gutt og kom hjem som et psykisk vrak, full av angst”

 

Ung og glad

Vinteren 1986 gjorde Åge-Morten et valg som skulle sette varige spor. Etter ett år i førstegangstjenesten, ble han sendt som frivillig til krigen i Libanon.
– Jeg reiste som ung og glad gutt og kom hjem som et psykisk vrak, full av angst, sier han.
Allerede første natten brøt et israelsk jagerfly lydmuren. Det førte til et kjempesmell. Han spratt opp, fikk ikke sove mer. Etter det ble han gående med konstant frykt for å bli skadet eller miste livet.

 

Beintøffe opplevelser

De lå i trefningsposisjon og trente jevnlig på å komme seg i sikkerhet. Hver gang alarmen gikk, var det å løpe til bomberommet. Det er særlig én opplevelse som for alltid vil stå prentet i hukommelsen.
– En SLA-soldat stakk en kalasjnikov ned i munnen på meg og truet med å trekke av. Etter det fikk jeg en voldsom angst. Det var også hendelser i etterkant av dette – tøffe ting som jeg ikke klarte å forholde meg til før flere år etter. Jeg ble gående i konstant beredskap.
De som ikke taklet presset ble sendt hjem.

Flashbacks

Hjemme i trygge omgivelser i Norge fortsatte Åge-Morten å bære på følelsen av stor utrygghet.
– Det gikk relativt bra i starten. Jeg traff henne jeg skulle gifte meg med. Vi fikk en gutt, og i to-tre år var alt bare fryd og gammen. Men da utfordringene og forpliktelsene som familiefar kom, samt lange dager på jobb, innhentet problemene meg.
Den tidligere soldaten fikk flashbacks og mareritt natt og dag. Han var sliten og reagerte med et voldsomt sinne som gikk utover de nærmeste.
– Om guttungen mistet en gaffel i gulvet, kjeftet jeg løs. Jeg hadde stort kontrollbehov, og overdrevne reaksjoner på høye lyder og uforutsigbare situasjoner. Det ble komplisert for de fleste rundt meg.

 

Konstant i beredskap

Ulike situasjoner kunne utløse flashbacks. Som å gå over torget i Drammen. Høye lyder fikk ham til å fare sammen og skynde seg vekk. Han gikk alltid kjempefort. Nærmet han seg et hushjørne, gikk han alltid sakte og med hendene ute av lommene. Bak hjørnet kunne trusselen lure.
– Jeg taklet motgang dårlig. Grublinger kvernet som en film i hodet om hva jeg burde sagt eller gjort annerledes. Jeg hadde skamfølelse. For ikke å være til bry for andre, isolerte jeg meg.
Det var julaftener han rømte ut i skogen, satt i mørket alene. Nyttårsaftener med fyrverkeri orket han ikke. Da stengte han seg inne med høy musikk på ørene.

“Jeg taklet motgang dårlig. Grublinger kvernet som en film i hodet om hva jeg burde sagt eller gjort annerledes”

 

Mange år i behandling

Det gikk ti år før Åge-Morten innså at han trengte hjelp. Det skulle bli år med ulike behandlinger uten at han syntes han ble bedre. Han nevner «Eye movement terapy» og behandling med strømførende elektroder. Det funket ikke. For ti år siden fikk han diagnosen ADHD, noe han mest sannsynlig har hatt hele livet.
– Hva med medisiner?
– Jeg fikk antidepressiva en kort periode, men likte det ikke. Jeg går bare på ADHD-medisin som funker bra.

Les mer om Bollestads møte med Modum Bad og Åge-Morten Hansen her.

En smell

Etter 20 år i Tollvesenet ble jobben for tøff. Åge-Morten ble omplassert, men maktet ikke oppgavene. Han omskolerte seg til sosionom, og ble ansatt som miljøterapeut i Frelsesarmeen – en jobb han fortsatt har og trives med.
– Jeg trodde selv at jeg var frisk. Men for to år siden gikk jeg på en kraftig smell.
I november 2021 ble Åge-Morten innlagt på Modum Bad. Han sier at det var den metakognitive terapien, både i grupper og i enkeltsamtaler, som virket. Opplevelser fra krigen ble lirket fram i lyset.

 

“Angsten vil alltid være der og følge meg som skyggen min, men jeg har lært å ha håp uten å la angsten styre”

 

Håp og livsglede tilbake

57-åringen sier behandlingsoppholdet har gitt ham livsgleden og framtidshåpet tilbake.
– Angsten vil alltid være der og følge meg som skyggen min, men jeg har lært å ha håp uten å la angsten styre. Sterke følelser er ikke farlige. Jeg har lært å koble oppmerksomheten bort fra det som trigger, ikke bruke tid og energi på å bekymre seg over situasjoner som kan oppstå. Det er som å ta glattkjøringskurs. Man trener på å forholde seg til føret, sier Åge-Morten Hansen.
Nå er målet hans å stå på egne bein. Han har også en drøm om å få i gang en gruppe for menn som har lignende utfordringer som ham. Et fellesskap med felles utfordringer.
– Vi menn er ikke alltid like flinke til å snakke om følelser, avrunder veteransoldaten.

Les om behandlingen i Avdeling for angstlidelser her.

Tekst og foto: Eli Bondlid (Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 2/2022)