Spiseforstyrrelser setter dype spor

Kan personer med langvarig, alvorlig spiseforstyrrelse bli friske? Det er spørsmålet forsker Hanna Punsvik Eielsen forsøker å besvare.

Vil mitt liv bestandig være preget av overspising og oppkast? Vil partneren min aldri kunne ha et avslappet forhold til egen kropp? Vil sønnen min alltid insistere på å spise alene?
Dette er spørsmål som flere enn oss som jobber i Avdeling for spiseforstyrrelser ved Modum Bad stiller. Både pasienter og pårørende er engasjert i og opptatt av å finne svar på disse spørsmålene.

Mange varianter

Spiseforstyrrelser kommer i mange varianter. Om kroppen er normalvektig, tykk eller tynn er ingen god indikator på hvor mye personen strever. Lidelsen har høy dødelighet og er forbundet med en rekke somatiske plager. Mange har vansker med å ta del i arbeidslivet og fungere i relasjoner. De beskriver redusert livskvalitet fordi spiseforstyrrelsen begrenser livsutfoldelse. Lidelsen vedvarer ofte over flere år, men ved lengre oppfølgingstid øker andelen som opplever bedring. Imidlertid er det stor uenighet på fagfeltet om hvordan det å være frisk skal måles og defineres, noe som gjør tallenes tale vanskelig å bli klok på.

17 år etter

I 1998 ble det ved Modum Bad startet en studie for å kartlegge i hvilken grad lidelsen fortsetter å prege hverdagen til pasienter behandlet for spiseforstyrrelser. Ved å bruke både selvutfyllingsspørreskjema, samt diagnostiske intervju kunne noen av svakhetene i tidligere studier unngås. Undersøkelsen har foregått over seks måletidspunkter; Ved innkomst og utskriving, etter ett år, to år, fem år; og nå 17 år etter innleggelsen.

Hvilke diagnoser?

Ved behandlingsstart ble pasientene diagnostisert med anorexia nervosa, bulimia nervosa eller uspesifiserte spiseforstyrrelser. De har i gjennomsnitt vært syke i nesten 13 år og samtlige har mottatt tidligere behandling uten å oppnå bedring.

«Funnene understreker at spiseforstyrrelser setter dype spor hos de som rammes, og at vi som forskere og klinikere fremdeles har en lang vei å gå for å yte tilstrekkelig hjelp»

 

Ti års behandling

Ved 17-års oppfølging deltok 62 pasienter, 72 prosent av det opprinnelige utvalget. Det er ingen vesentlige forskjeller ved tidligere måletidspunkter på de som nå deltar og de som har trukket seg fra oppfølging. Gjennomsnittsalder ved 17-års oppfølging er 46 år, og de har i snitt fått behandling i helsevesenet i cirka ti år.
Det er tydelig at den største endringen pasientene hadde i spisemønster og bekymring rundt spising, vekt og figur skjedde da de var innlagt til behandling. Tendensen på gruppenivå viser likevel at reduksjon i symptomtrykk fortsetter over tid. Fra fem år til 17 år, er det imidlertid ingen betydelig endring på gruppenivå knyttet til vanskelige tanker og følelser forbundet med kropp og mat.

Positiv endring

Det er imidlertid en klar nedgang i andel som benytter kompenserende atferd, som oppkast, avføringsmidler eller overdreven trening. Om man måler tilfriskning kun basert på diagnosekriterier, er det stadig flere som opplever positiv forandring: Rundt halvparten oppfyller ingen kriterier for spiseforstyrrelse, mens omtrent 35 prosent beskriver betydelig bedring. De har likevel restsymptomer som sporadisk overspising eller tidvis kompenserende atferd. Dette gjør at de faller innenfor kategorien uspesifisert spiseforstyrrelse.

Uten diganose = frisk?

Dessverre er det slik at cirka 16 prosent opplever at lidelsen har lik alvorlighetsgrad i dag som ved innleggelse for 17 år siden, til tross for at symptombildet kan ha variert noe over tid. De beskriver en hverdag hvor spiseforstyrrelsen har tatt kontroll. Det er heller ikke alltid likhetstegn mellom det å være uten diagnose og å være frisk. Til tross for at vanlig spisemønster er etablert, vekt normalisert og den destruktive atferden er tilbakelagt, kan tankemessige symptomer som kroppsmisnøye eller overvurdering av kropp og vekt fortsatt ta uforholdsmessig stor plass i hverdagen.

Dype spor

Ideen om at tiden leger alle sår, eller at spiseforstyrrelse er noe man vokser av seg, finner lite støtte i denne forskningen. Funnene understreker at spiseforstyrrelser setter dype spor hos de som rammes. Som forskere og klinikere har vi fremdeles en lang vei å gå for å yte tilstrekkelig hjelp. Samtidig er det viktig å ikke begrense mennesker til diagnoser. Mange beskriver at det å få barn, ha en partner eller en meningsfull arbeidshverdag bidrar til økt livskvalitet til tross for at spiseproblematikken fortsatt er tilstede.

Les om behandlingen av spiseforstyrrelser som Modum Bad tilbyr: Klikk her.

Tekst:
Hanna Punsvik Eielsen, psykolog, Avdeling for spiseforstyrrelser, Modum Bad

(Artikkelen er hentet fra magasinet Badeliv nr 2/2018. Bestill gratis abonnement på Badeliv her.)

22.02.19
infoleder@modum-bad.no

Share Button
Print Friendly and PDF