I dag er Anne 67 år. Utad fremstår hun som vellykket og ressurssterk, men hele livet har hun kjempet med følgene av overgrepene. Panikkangst, tvangstanker, depresjon, klaustrofobi, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Hun kan ramse opp en lang rekke helseproblemer og psykiske senskader som hun har slitt med gjennom livet etter det hun ble utsatt for som liten.
– Den grove omsorgssvikten fra foreldrene mine har vært vel så traumatiserende, sier hun.

“Hun ba meg ligge stille og slutte å grine”

 

– Slutt å grine

Tre somre på rad ble hun sammen med storesøsteren sendt til besteforeldrene på ferie i mange uker. Femåringen gledet seg til fisketurer og spennende opplevelser på Vestlandet. Kontrasten ble stor til nettene med en morfar som tvang seg til å få se på den nakne jenta under nattkjolen, mens han onanerte. Hun husker også penisen hans mellom lårene sine, der hun lå mellom besteforeldrene i dobbeltsengen.
– Jeg ville helst ligge foran mormor i sengen, og forsøkte å krype over henne. Da ba hun meg ligge stille og slutte å grine til han hadde gjort seg ferdig.

 

 

Fortrengte minnene

Mens overgrepene pågikk, var det som om den vesle jenta gikk i svart. I årene etterpå fortrengte hun minnene om det som hadde skjedd. Hun skjulte det for alle – også for seg selv. Det var først da hun var i 40-årene, og moren fortalte henne og søstrene at hun hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin egen far, at hennes egne vonde minner fra barndommen kom til overflaten.
– Minnene veltet innover meg. De var overveldende og gjorde meg både kvalm og uvel. Jeg hadde stadige flashbacks, følte meg verdiløs, stygg og skitten – og var veldig skamfull. Jeg ville dø, så vondt gjorde det.

 

“Jeg har gjennom livet levd i konstant alarmberedskap”

 

Vonde mareritt

De seksuelle overgrepene har også satt seg i kroppen.
– Jeg har gjennom livet levd i konstant alarmberedskap, forteller Anne.
Hun har hatt mange vonde, klart traumerelaterte mareritt, og kan fortsatt ha det.
– Ofte blir jeg vekket om natten av mannen min, fordi jeg skriker så fælt. Det er veldig uforutsigbart når disse marerittene kommer – og det er slitsomt å ha det sånn. Skvettenheten har dessverre tiltatt med årene. Det er en senskade som ikke lar seg behandle vekk.

Anonym

67-åringen har en solid akademisk utdannelse og et langt og aktivt yrkesliv bak seg. Anne er ikke hennes egentlige navn. Hun har valgt å være anonym av hensyn til familien, men har vært åpen overfor mann og barn, nære venner og de tre søstrene. Selv skulle hun tålt å stå i stormen ved å stå fram, men hun er opptatt av sine barnebarn – at de ikke behøver å vite detaljer av volden hun opplevde som barn.

 

“Jeg hadde et monsterbilde av meg selv”

 

Redd for å skade

Da hennes egne barn var små, var hun redd for å skade dem. Hun fikk tvangstanker om at hun ville gjøre noe fælt med dem, hvis hun kom i en slags transe og mistet kontroll.
– Jeg hadde et monsterbilde av meg selv, og ble livredd for å være alene med barna mine. Tenk om jeg druknet dem i badekaret eller kvalte dem?
I dag forklarer hun tvangstankene med affektfobi – at hun ikke tålte de sterke følelsene som ble trigget i møte med sårbare småbarn.

 

Foreldrene festet og drakk

I barndomshjemmet hadde heller ikke Anne og hennes søsken det bra. De kom ikke fra noe ressursfattig hjem, men foreldrene var opptatt av sine egne behov og lyster. De festet og drakk med venner – helt til det var tomt for penger og regningene hopet seg opp. De flyttet stadig. Enten fordi foreldre ville prøve nye miljøer, eller de skulle redde ekteskapet på grunn av farens utroskap med andre kvinner.
– Jeg bodde i alt 15 steder i oppveksten og gikk på ti forskjellige skoler, forteller Anne.

 

“Alle vi søstre utviklet senskader”

 

Vanskjøtsel

Søsknene ble mye overlatt til seg selv og måtte passe på hverandre. De ble ikke vasket eller stelt, lærte ikke å pusse tennene og fikk mye tannråte. Foreldrene tok dem heller ikke med til lege når de var syke.
– Det er rart at vanskjøtselen ikke ble avslørt, og at mine foreldre ble gjennomskuet. De var sammen med oppegående mennesker; kulturfolk, leger, psykiatere og psykologer. Noen bodde hos oss i ferien. Men de så ikke bak den vakre, morsomme og bohemske fasaden til mine foreldre. Alle vi søstre utviklet senskader, som spiseforstyrrelser, depresjon, OCD og rusmiddelmisbruk, forteller Anne.

Personlighetsforstyrrelse

Som voksen har hun forstått at både moren og faren var skadet av sin oppvekst. Moren hadde vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep – både av en onkel og av faren sin.
– Hun utviklet mye sjalusi og aggresjon, som hun rettet mot oss barna. Og hun hadde en alvorlig personlighetsforstyrrelse, var tilsynelatende skamløs og uten empati. Stadig brøt hun kontakten med de av barna som hun mente oppførte seg dårlig. Jeg var tidlig redd henne, selv om hun bestandig sa til oss at hun var verdens beste mamma. Ofte dissosierte hun, ble glassaktig i blikket og ikke kontaktbar.

“Jeg stengte av alle følelser, og søkte meg heller til venners familier”

 

Etter sånne episoder ble det ikke satt ord på hva som hadde hendt. Jeg stengte av alle følelser, og søkte meg heller til venners familier for å håndtere situasjonen hjemme. Men jeg sa ingenting om kaoset inni meg.
Anne forsto ikke hva dissosiasjon var, før hun selv kom til behandling i Traumeavdelingen på Modum Bad.
– I undervisningen jeg fikk der, gjenkjente jeg symptomene og forsto at det var dette mamma hadde strevd med. Konsekvensene var neglekt og manglende evne til ivaretakelse av morsrollen.

 

Traumer i arv

– Når man ser tilbake på familiehistorien vår, ser man at de alvorlige følgene av traumer går gjennom generasjoner. Mamma var et barn av sin tid og sine opplevelser. Jeg kan forstå det intellektuelt. Men det er vanskelig å leve med at hun ikke brydde seg om det jeg hadde opplevd.
Anne fikk det vanskelig etter en samtale hun og søstrene hadde tatt initiativ til med moren, for å løse opp i den fastlåste relasjonen. Da var moren tidlig i 70-årene.
– Hun sendte meg etterpå et fotografi av meg på fanget til mormor og hadde skrevet under bildet «Saligheten er et bestemors fang». Det var brutalt. Hun forherliget moren sin, skrev at hun var et hedersmenneske, en helt. Trolig måtte hun tidlig idealisere moren sin, for å overleve. Men mormor var jo til stede en gang morfar forgrep seg på meg.  Hun visste. Hun var ikke en helt, hun svek oss. Min mor sviktet også da jeg trengte henne som mest. Hun ble selv innlagt i psykisk helsevern på slutten av sitt liv. Da hadde hun brutt med alle døtrene og barnebarna.

 

“Barndomstraumene setter seg i kroppen og fører til fysisk sykdom”

 

Redningsplanken

Redningsplanken i Annes liv ble en lærer, mødrene til noen venninner – og en tante.
– De så meg, og tok imot meg på en fin måte. Det betydde så mye. Blant annet fant min tante ut at jeg hørte dårlig. På grunn av de mange ubehandlede ørebetennelsene, hadde jeg fått redusert hørsel på begge ører. Tanten min betalte for behandlinger, som pågikk daglig etter skoletid i et halvt års tid
Likevel mener Anne at legen burde sett tannråten og det uvaskede håret.
– Det luktet vondt av meg – jeg var sengevæter også, fram til jeg var 12 år. Mine foreldre burde vært meldt til barnevernet.

– En dyr pasient

– Jeg har vært en dyr pasient, sier Anne. Hun har gått i terapi i over 20 år. Hun har flere behandlingsopphold på Modum Bad bak seg. Dessuten har hun hatt langvarige sykmeldinger for somatisk sykdom.
De siste 25 årene av yrkeslivet var hun delvis ufør på grunn av kompleks PTSD.
– Barndomstraumene setter seg i kroppen og fører til fysisk sykdom, sier hun.

 

Undervisning hjalp mye

Undervisningen hun fikk under behandlingsoppholdene på Modum Bad hjalp henne mye.
– Jeg lærte om reaksjoner man kan ha etter relasjonstraumer. Det er så viktig og riktig å kunne forstå seg selv. Vi fikk lære at reaksjonene vi hadde var helt vanlige reaksjoner på uvanlige hendelser vi hadde vært utsatt for.
De sterke følelsene hun hadde i seg av skam, selvforakt, mistanker og mistillit, var følelser som hun kunne rette et annet sted. Det reparerte mye.
– Jeg turte å kjenne på et enormt raseri og en svær sorg, uten å være redd for å gå i stykker. Og jeg kunne forsone meg med at mistilliten jeg ofte automatisk reagerer med overfor mine nærmeste, den om at de ikke vil meg vel, er en konsekvens av skadene jeg ble påført. Jeg skammer meg ikke lenger over å reagere sånn, men må ta noen runder med meg selv hver gang dette reaksjonsmønsteret dukker opp.

“Å kunne reise på døgnbehandling er av vesentlig betydning”

 

– Døgnbehandling var viktig

Anne mener behandlingen ved Modum Bad er noe av det beste norsk psykiatri har å by på.
– Det burde vært flere behandlingstilbud som det rundt om i landet. Å kunne reise på døgnbehandling, komme bort fra hverdagens trivialiteter og jobbe konsentrert med sine utfordringer over lengre tid, er av vesentlig betydning. Det er noe helt annet enn å gå til poliklinisk behandling.

67-åringen mener man heller ikke får følelsen av å være på institusjon på Modum Bad.
– De mange varme menneskene som jobber der, har satt seg fast i minnebanken min. Jeg har mange viktige gjennombruddsøyeblikk å se tilbake på. Men det var en tøff jobb å være i behandling. Samtidig fikk vi være på hjemmeuker og permisjoner, og de pårørende ble også hentet inn.
I dag lever Anne med de vonde minnene, men hun har ikke lenger flashbacks i våken tilstand. Det som plager henne mest, er de fæle marerittene. De har hun måttet forsone seg med er en kronisk senskade.

Les om Avdeling for traumelidelser ved Modum Bad.

 

Søkte om erstatning

40 år etter at overgrepene fant sted, søkte Anne om rettferdsvederlag (tidligere kalt billighetserstatning). Det er Stortingets egen kompensasjonsordning for dem som har kommet særlig uheldig ut i møte med det offentlige sammenlignet med andre på samme tid. Første gang hun hørte om denne muligheten var på Modum Bad.
– Vi opplevde at en av pasientene fikk oppreisningserstatning mens vi var der. En av de ansatte orienterte oss da om erstatningsmulighetene for en tapt barndom. Både om rettferdsvederlag og om voldsoffererstatning.

 

“Det er forskjell på svikt og svik”

 

Ta historien på alvor

– Søknaden var viktig for meg for å ta min egen historie på alvor, sier Anne.
Noen av minnene hun hadde da, framsto som litt diffuse. I en periode av livet var hun redd for at det var falske minner.
– Men nå vet jeg at det er sant, slår hun fast.
Begge besteforeldrene var døde da hun skrev søknaden. Hadde de vært i live, ville de blitt «part i saken» og fått anledning til å uttale seg. Annes foreldre er også døde. Hun føler det som en lettelse – hun hadde en vanskelig relasjon til dem hele livet og følte seg sviktet.
– Oppholdet på Vita-avdelingen, som var det siste jeg hadde på Modum Bad året etter jeg ble tilkjent erstatning, lærte meg at det er forskjell på svikt og svik. Det er menneskelig å svikte, det gjør vi alle gjennom et langt liv. Men å svike et barn, slik mormor og mamma gjorde, er utilgivelig.

Tung prosess

Det var en tung prosess å søke om oppreisningserstatning fra staten. Anne måtte innhente erklæringer og journaler fra helsepersonell.
– Jeg måtte også innhente vitneuttalelser fra familie og venner, som hadde kjent meg lenge. Det i seg selv fikk stor betydning på min vei til å bli et helere menneske. Jeg kom meg ut av et dårlig selvbilde ved å lese det de skrev.

Offentlig erkjennelse

Vanskelige oppvekstvilkår er ikke nok til å få rettferdsvederlag. Det offentlige må ha unnlatt å gjøre noe.  Selv om Helsedirektoratet ikke fant det tilstrekkelig dokumentert at helsevesenet burde kjent til at Anne var utsatt for omsorgssvikt, fikk hun likevel forståelse for at hun hadde hatt en vanskelig barndom med følger for resten av livet.
– Det betydde mye for både meg og søstrene mine å få denne offentlige erkjennelsen av vi var blitt utsatt for betydelig vanskjøtsel.
Tre år etter at søknaden var sendt, i 2006, kom vedtaket fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag.  Anne hadde søkt om maksimalt beløp og fikk det, 150 000 kroner.
– Det er «plaster på såret». Jeg brukte pengene på en reise for mannen min, meg selv og våre tre voksne barn.

 

“Rettferdsvederlaget var et plaster på såret”

 

Kjemper for andre

I dag kjemper hun for at flere som har vært utsatt for overgrep skal få erstatning. Hun mener det er behov for å sette et kritisk søkelys på de offentlige oppreisningsordningene for dem som har opplevd seksuelle overgrep som barn.
– Jeg opplever stor kunnskapsmangel i offentligheten om de statlige erstatningsordningene. Det gjelder også helsepersonell som møter pasienter slike ordninger er ment for. Temaet er svært relevant også for øvrige profesjonsgrupper, som advokater, forskere og fagmiljøer innen rus- og psykiatri.

 

“Erstatningsordningene har gått fra vondt til verre”

 

Politisk oppmerksomhet

Anne mener det ikke minst trengs politisk oppmerksomhet om dette.
– Ordningene har gått fra vondt til verre. Man må i dag ha politianmeldelse for å fremme saken. Dessuten får påstått overgriper fulle partsrettigheter, tilgang til epikriser og så videre. Dette fungerer dårlig. At voldserstatningsloven nå skal evalueres er derfor viktig. Jeg har fått oppdraget med å være en brukerstemme inn i dette arbeidet, og skal gjøre alt jeg kan for å bidra til at loven blir bedre.

Skrev debattartikkel

Nylig forfattet derfor Anne en debattartikkel om temaet. Den er publisert på nettsidene til Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO), i Magasinet psykisk helse og flere andre aktuelle sider.

Her kan du lese debattartikkelen hos LMSO.

– Den posttraumatiske skaden jeg er påført, er så alvorlig at den nok vil vare livet ut. Jeg er i perioder veldig lei meg for at det er sånn, men det er til å leve med. Jeg har i dag et rikt liv, lever med en kjær ektemann på 43. året. Og jeg har et nært og godt forhold til de tre barna våre, til svigerbarn og barnebarn. Tvangstankene er et for lengst avsluttet kapittel. Jeg opplever at livet har en dyp mening, avrunder Anne.

 

 

Erstatningssøknad – en kompleks prosess

– Å søke erstatning må være pasientens eget valg, sier psykologspesialist Ingunn Holbæk ved Modum Bads traumepoliklinikk i Oslo.

– Pasienter vi møter har rett til å få informasjon om at det finnes en mulighet for offentlig oppreisning og anerkjennelse fra samfunnet. Men det er en komplisert prosess både om, og eventuelt når, man vil sende inn søknad. En slik søknad kan oppleves svært viktig for noen, men kan også være en emosjonell belastning. Det må derfor være pasientens eget valg, sier Holbæk.
Hun understreker at terapeutens rolle er å støtte pasientens valg uansett hva de ønsker.

Emosjonelle kostnader

Holbæk mener det er flere dilemmaer knyttet til søknadsprosessen.
– Noen sender inn en slik søknad ved avslutning av terapi for å få samfunnets anerkjennelse. Da kan prosessen bidra til å plassere skyld og skam der det hører hjemme. Men pasienten må ville det selv. Andre ønsker å bruke terapien til å bli i stand til å sende en slik søknad i og med at det innebærer at man må beskrive de traumatiske hendelsene, noe ikke alle føler seg klare for.

 

“Prosessen kan bidra til å plassere skyld og skam der det hører hjemme”

Krav om anmeldelse

En søknadsprosess kan være spesielt utfordrende for pasienter med dissosiative lidelser.
– Mange opplever fortsatt å være i fare, selv om det nødvendigvis ikke lenger er reelt. Det er et krav om å anmelde de straffbare forholdene, noe som gjør at mange ikke tør gå videre, sier Holbæk.
Flere strever med automatiserte tankemønstre som «jeg fortjente det» og synes det er vanskelig å bryte med familiekulturen de kommer fra, så da kan det være vanskelig å søke om erstatning.

Faglige uttalelser

Som del av en slik søknadsprosess skal det vedlegges en uttalelse fra en fagperson. Holbæk og kollegaene har skrevet mange slike faglige uttalelser.
– Det er vår oppgave å dokumentere de symptomene som personen har i dag og hvordan det kan ha en sammenheng med det personen beskriver at har skjedd. Videre skal vi sannsynliggjøre at det offentlige har sviktet barnet enten fordi det som skjedde ikke ble oppdaget eller at de ikke fikk tilstrekkelig hjelp.
I vurderingen av slike søknader kan jussen og psykologien komme på kollisjonskurs. Et avslag på erstatning betyr ikke nødvendigvis at historien ikke ble trodd, men det er slik det ofte oppleves.
– Venting og frykt for avslag kan prege den tiden man venter på avklaring, avrunder Holbæk.

21.05.25
unni.tobiassen.lie@modum-bad.no