For mange år siden var det aller første som møtte deg på Modum Bad en liten kiosk ved hovedinngangen. Her kunne man kjøpe sjokolade, brus og pølser. Den lille bua bar det klingende navnet «Villa Trøsten». Villa, fordi alle hus på sykehusområdet heter noe fancy eller latinsk. Trøsten, fordi det er en kjent sak at mat og følelser henger tett sammen. Det er noe ironisk i at folk som oppsøkte Modum Bad for å få hjelp til å håndtere livet sitt på en bedre måte, så tydelig ble introdusert for mat som trøst. Kiosken finnes ikke lenger. Men denne linken mellom følelser og mat beskriver noe mange kan kjenne seg igjen i.

Mat som mestringsstrategi

Noe av det som er interessant med å jobbe med spiseforstyrrelser, er at det på flere vis er en ekstremversjon av ideer og mekanismer som er utbredt og gjenkjennelig for folk flest. En episode for noen år siden gjorde dette tydelig for meg. Sammen med en kollega hadde jeg ledet ei økt med gruppeterapi for pasienter med overspisingslidelse. Økta gikk dessverre ganske dårlig, og jeg gikk hjem med lite mestring og masse frustrasjon. Vel hjemme ringte jeg kollegaen min for en debrief. Underveis i samtalen møtte jeg meg selv i døra.

Jeg jobber med å hjelpe pasienter med å ta nye valg for hvordan de skal håndtere vanskelige situasjoner, og hvor står jeg? Med hodet langt inni et kjøkkenskap, på leting etter sjokolade for å døyve følelsen av mismot. Å bruke mat som mestringsstrategi er slett ikke uvanlig. Det er også svært mange som benytter fysisk aktivitet som en måte å endre humør, flytte fokus eller oppleve mestring. Ingen av delene er problematisk i seg selv. Men når dette blir det eneste man tyr til når livet er krevende, så blir det trøblete.

 

Mat som rusmiddel

Det er mange gode grunner til å overspise. Mat er nemlig en ekstremt effektiv reguleringsmekanisme. Både det å spise og å unngå å spise kan bidra til å endre hvordan du føler deg. Når vi skal forklare for pårørende hvordan spiseforstyrrelser arter seg, sammenligner vi det ofte med rusmisbruk. Det kan gi en umiddelbar følelse av belønning, ro, kontroll, bedøvelse, mestring eller trøst. Og det kan brukes som en form for selvskading eller straff. Men der folk som bruker rusmidler kan oppfordres til å bryte med miljøer hvor dette er i omløp, er det umulig for noen som forsøker å bli frisk fra en spiseforstyrrelse å unngå settinger med mat.  

 

“Både det å spise og å unngå å spise kan bidra til å endre hvordan du føler deg”

 

Ingen feiring uten mat

Mat spiller nemlig en sentral rolle i livene våre. Ikke bare fordi den gir næring til overlevelse, men mat er ofte noe vi helt konkret samler oss rundt. Til fest dekker vi langbord, og det bugner gjerne av ulike fristende retter.  Ved høytider, feiringer og i de aller fleste sosiale sammenkomster er god mat en betydningsfull del av helheten. Julefeiring er et eksempel på en markering som har blitt så knyttet opp mot mat, at noen kan oppleve at julen ikke føles riktig uten å ha bakt alle sju slag kaker eller å ha spist ribbe.

 

Mat når man sørger

På samme måte som mat spiller en rolle i feiringer, når man skal belønnes eller unne seg noe, så har mat ofte også en betydningsfull rolle i møte med sorg og strev. Det er ikke uvanlig at det å være i et samlivsbrudd, oppleve dødsfall eller store omveltninger i livet, er en type påkjenning som kan få et synlig, kroppslig uttrykk. Enkelte mister appetitten eller har ikke overskudd til å ivareta vanlige behov midt i stress, uro og fortvilelse, og kan dermed gå ned i vekt i slike perioder. For noen som har blitt alene føles det kanskje trist å lage mat kun til seg selv, og det blir noe man bevisst eller ubevisst unngår. For andre er det motsatt. Mat blir det man søker til, som en form for trøst eller omsorg, en slags nødproviant i en hverdag med få gleder. Og skal man finne mat som stilner suget, så er det enkelte matvarer som funker bedre enn andre. Dette er nemlig styrt av noen nedarvede mekanismer i biologien vår.

Biologien møter 7-Eleven

Ved trøstespising eller overspising, er det sjelden grønnsaksdisken man oppsøker. Det handler ikke om hva vi bevisst ser på som smarte ernæringsvalg. Her styres vi av grunnleggende biologiske forutsetninger. Mennesket har nemlig historisk sett levd i miljø hvor mat var langt mindre tilgjengelig, og det var uforutsigbart når man ville få et mettende måltid neste gang. For overlevelsens skyld, er mennesker dermed skrudd sammen slik at vi aller helst søker til fettholdig og kaloririk mat. Det sikrer at kroppen har det som trengs for daglig drift.

 

“Mennesker er skrudd sammen slik at vi aller helst søker til fettholdig og kaloririk mat”

 

Biologien vår har i liten grad blitt oppgradert. Omgivelsene våre derimot har endret seg betydelig. Der hvor man tidligere måtte så, høste, treske, male, sikte, elte, fyre og steke for å få et brød, kan man nå stikke innom butikken å velge alt man vil ha. Når vi ikke lenger jakter, dyrker eller produserer maten selv, endrer det både hvor fysisk aktiv vi er og hva slags mat vi spiser. En rekke matvareprodusenter utnytter disse eldgamle mekanismene i oss, og tilbyr mat som gir lite metthetsfølelse og mye craving. Så når søtsuget er der, vanskelige følelser overvelder, og maten som kan gi en liten pause fra ubehaget er kun en liten handletur unna, er det kanskje ikke så rart at noen overspiser?

Fra normalfenomen til psykisk lidelse

Overspising defineres av at man inntar store mengder mat over en kort periode. Å spise  mye kan være helt normalt dersom man for eksempel ikke har spist på lang tid og er veldig sulten. Eller at man på julaften spiser seg stappmett av en matrett man liker særlig godt. Slike eksempler er en del av normal og fleksibel spiseatferd, og ikke noe sykelig. Når vi derimot snakker om overspising som en del av spiseforstyrret atferd, er episodene forbundet med en følelse av kontrolltap.

 

 

 

Man opplever at det ikke finnes bremser eller mulighet til å stoppe når man først har begynt å spise. Mange beskriver at de spiser til de er så mett at det gjør vondt. Man spiser gjerne alene fordi man skammer seg over matmengden. Ofte skjer matinntaket svært raskt, uten at man føler fysisk sult i forkant, og man opplever betydelig fortvilelse og skyldfølelse knyttet til overspisingen. Når slike episoder forekommer hyppig kan det medføre overvekt, men det kan også forekomme hos folk som er normalvektig eller undervektig. De kompenserer gjerne for det man har spist ved for eksempel å kaste opp, bruke avføringsmidler eller trene. Og gradvis forsyner spiseforstyrrelsen seg med stadig større deler av livet. For å «rette opp» i skaden man føler har skjedd ved overspising og kontrolltap, blir man gjerne mer regelstyrt i matveien, styrer unna settinger hvor man ikke har kontroll på hva som serveres, avlyser avtaler fordi man mistrives i kroppen sin – og slik innskrenkes hverdagen og livskvaliteten reduseres. Det å overspise blir ikke en enkeltstående hendelse, men en del av en selvforsterkende ond sirkel som isolerer og ødelegger.

 

” Det å overspise blir en del av en selvforsterkende ond sirkel som isolerer og ødelegger”

 

Mat som omsorgsgiver

Det er mange faktorer som kan føre til utviklingen fra et strevsomt forhold til mat eller kropp, til en mer alvorlig spiseforstyrrelse med overspisinger. Sett fra utsiden kan det være vanskelig å forstå hvorfor man ikke bare kan slutte med det, når det gir så mye psykisk og fysisk ubehag. Å forstå hva slags funksjon mat har eller har hatt i livet til den det gjelder er vesentlig. Hvilken rolle spiller maten for deg, eller hva ville du mistet hvis overspisingene opphørte? En tidligere pasient ved spiseavdelingen ved Modum Bad deltok i et forskningsprosjekt med fokus på spiseforstyrrelser og barndomstraumer. Her beskriver hun hvordan mat ble noe som hjalp henne livet kjentes uutholdelig:

«Jeg visste aldri når overgrepene begynte eller sluttet eller- og så kompenserte jeg for det ved å spise, og jeg husker det så godt. /…/ jeg ser meg selv sitte i hjørnet, i en stor stol, men et ullteppe rundt meg, mens jeg spiser og gråter. /…/ det trøstet meg, for da hadde jeg i alle fall noe som føltes godt.» (Olofsson et al., 2020).

Flere av pasientene i studien beskriver maten som en form for omsorgsgiver, når ingen andre fylte dette behovet. Andre kunne beskrive mat som et skjulested; det å få kroppen til å fysisk bli større, ga noe å gjemme seg vekk i. Et slags beskyttelseslag mot verden. En måte å ta kontroll på. Trøst. Lindring. Fokusskifte. Pause. En måte å gi slipp på alt som stresser og uroer, og gi seg hen til maten. For andre kan det like gjerne være en form for straff, fornedrelse eller selvskading. Merkelig nok for noen kanskje, men helt åpenbart for andre: Det oppleves som om overspisingen faktisk hjelper og at den løser et problem. Dessverre er løsningen kun kortvarig, og blir etter hvert et problem i seg selv.

 

Sult eller sug?

Når man skal forsøke å hjelpe noen ut av en overspisingsproblematikk, er det mange vesentlige spørsmål å utforske. Hva slags behov er det maten eller overspisingen fyller? Og kan vi utforske sammen om det finnes andre måter å møte disse behovene? Parallelt med at man jobber med dette, er det noen grunnleggende elementer vi er opptatt av å få på plass: Man må få i seg en tilstrekkelig mengde mat regelmessig. En av de største risikofaktorene for overspising er underspising. Det blir som etter at du har holdt pusten lenge- man tar du et ekstra dypt drag av luft for å overleve. Slik er det også med mat. Derfor er et av de viktigste verktøyene for bedring simpelthen å spise variert og næringsrik mat slik at kroppens energilager er fylt opp. Det gjør også at det på sikt er lettere å skille på om de kroppslige signalene som etterlyser påfyll av mat i store mengder handler om at man faktisk er sulten og trenger mat, eller om det er et sug som egentlig dreier seg om helt andre behov.

 

“Hva kan man gjøre istedenfor å oppsøke kjøleskapet for hjelp?”

 

Hva er det du egentlig trenger?

Etter hvert som man jobber med at kroppen får den næringen som trengs og sikrer en god balanse mellom aktivitet og hvile, har man også mer styrke til alt endringsarbeidet. Når jeg spiser uten å være sulten, hva er det egentlig jeg forsøker å mette? Hva er det jeg står i akkurat nå som vekker følelser eller reaksjoner i meg? Hva slags informasjon går jeg glipp av ved at jeg spiser ting vekk? Følelser er ikke ment til å ødelegge for oss, de er ment å være til hjelp. Slik at vi kan være i kontakt med oss selv og med andre, og gi oss en retning. Når vi ignorerer følelser eller ikke forholder oss til dem, så mister vi en verdifull guide. Så hva kan man gjøre istedenfor å oppsøke kjøleskapet for hjelp?

 

 

Å møte en følelse

For mange kan det være vrient å vite hvordan man skal møte egne følelser. Da kan det være til hjelp å se for seg hvordan en ville møtt noen andre som lignende følelser. Måten vi som voksne håndterer følelser, henger vanligvis tett sammen med hvordan vi har lært å håndtere følelser som barn. Som voksne er vi gjerne blitt «flinkere» til å gjemme vekk følelser, eller vise frem de «riktige» tingene, så det å se for seg barns følelser er ofte et enda tydeligere lerret for å forstå hvordan følelser kan komme til uttrykk i sin rene form. Hvis du skal trøste et barn, så er det lettvint å gi en is for å stilne gråten, men hva er det barnet egentlig trenger?

 

“Måten vi som voksne håndterer følelser, henger vanligvis tett sammen med hvordan vi har lært å håndtere følelser som barn”

 

Det gråter ikke på grunn av en ernæringsmessig mangel som løses ved sukker. Barnet trenger trøst. Noen som tar den på fanget. Som viser at jeg er her for deg. Jeg ser at du er lei deg. Vil du fortelle meg hva som har skjedd? Eller så gir du barnet en klem, holder det inntil deg til du merker at kjærlighetstanken har fått påfyll. Barnet er klart for å utforske verden igjen, og kan springe av sted med vissheten om at når jeg har en vanskelig følelse, så trenger jeg ikke bære den alene. Jeg trenger ikke spise den bort for å dempe det, unngå å forstyrre andre, ikke være til bry. Det finnes noen som bryr seg om meg, og det hjelper meg til å forstå hvordan jeg kan ha omsorg for meg selv og andre også.

Temaer fra fagcafeen

To ganger i måneden inviteres pasienter og pårørende til fagcafé på Modum Bad. I fagcafeen får de undervisning om ulike temaer som:

• Sorg
• skam og skyld
• grubling og bekymring
• spiseforstyrrelser
• søvn
• medisinering
• følelser

Psykolog Hanna Punsvik Eielsen bidrar med undervisning om temaet spiseforstyrrelser i vår fagcafé. Hun jobber til daglig i Avdeling for spiseforstyrrelser. Avdelingen tilbyr døgnbehandling for personer som har: anoreksi, bulimi og overspisningslidelse. Behandlingen i avdelingener basert på kognitiv atferdsterapi og selvmedfølelsesfokusert terapi.  

Les mer om behandlingen av spiseforstyrrelser her.

24.08.26
info@modum-bad.no