– Jeg oppdaget at angsten handlet om langt mer enn det jeg hadde forstått, sier 72-åringen fra Toten.
Hun kom til Modum Bad med et sterkt ønske om å få «fred i sjelen», som hun beskriver det selv. Gjennom store deler av livet hadde hun levd med sterk angst og mange fysiske plager, som for eksempel sterke blødninger og en voldsom migrene.

 

“Jeg klarte ikke å gi omsorg når jeg selv hadde vært utsatt for så stor omsorgssvikt”

 

Omsorgssvikt

– Jeg er utdannet sykepleier, men har aldri klart å fungere i arbeid. Belastningene jeg bar med meg ble for store til at jeg kunne klare å jobbe. Jeg klarte ikke å gi omsorg når jeg selv hadde vært utsatt for så stor omsorgssvikt, sier Unni. Selv etter omskolering klarte hun ikke å jobbe.
Hun var ikke klar over at hun hadde angst før hun ble voksen. Da opplevde hun også flere panikkangstanfall.

 

Røtter langt tilbake

– Jeg skjønte etter hvert at mye av det jeg strevde med hadde røtter langt tilbake. Gjennom samtalene med min psykolog kom minnene fra en barndom preget av seksuelle overgrep og omsorgssvikt gradvis til overflaten. Denne prosessen tok faktisk et par år. Alle minnene var fortrengt – og det tok lang tid å få dem fram i lyset.
Unni beskriver prosessen som en løk, hvor lag på lag ble skrellet av i terapitimene.
– Jeg klarte ikke klarte å ta inn alt på en gang. Dette var mekanismer som kroppen selv styrte.

“Minnene fra en barndom preget av seksuelle overgrep og omsorgssvikt kom gradvis til overflaten”

 

Misbrukt

Unni kaller seg selv et uønsket barn. En attpåklatt som aldri følte seg velkommen i familien.
– Min eldste søster ble min nærmeste omsorgsperson. Hun flyttet ut da jeg var 13 år. Da mistet jeg tryggheten.
Det seksuelle misbruket var omfattende og gjaldt flere, også utenfor familien. Unni måtte ta abort allerede som 11-12-åring. Etter det fikk hun mange fysiske plager som hun har slitt med gjennom livet.
– Det jeg har opplevd er ubegripelig – det er egentlig ikke til å bære.

 

 

Terapi i mange år

Heldigvis søkte hun hjelp hos fagpersoner.
– Jeg har flere ganger vært på nippet til ikke å ville leve lenger, men har fått hjelp av psykologer. Skylden og skammen ble tidlig plassert der den hørte hjemme. Det var ikke min skyld. Jeg er et løvetannbarn. Jeg har en styrke og en livsgnist som er få forunt. Det har gjort at jeg har klart meg, men jeg trengte hjelp til å få fred i sjelen. Håpet ble Modum Bad.
I to år ventet hun på å komme inn til behandlingen.
– Jeg var veldig motivert og innstilt på å jobbe med utfordringene mine.

“Dette var en helt annen type frykt. Det handlet om den lille Unni som lengtet etter nærhet, varme og omsorg”

 

Vekket sterke følelser

Under oppholdet deltok hun i hestestyrt psykoterapi (HSP). Hun hadde erfaring med hester fra før og hadde gått på ridekurs i flere år, men var likevel usikker på hva tilbudet ville innebære.
– Vi fikk litt forberedelse, men jeg visste egentlig ikke hva som kom til å skje.
Overraskende nok ble møtet med hestene preget av sterk angst.
– Det var ikke fordi jeg var redd for hesten. Jeg var vant til hester – og hestene var bare trygge og gode. Dette var en helt annen type frykt. Det handlet om den lille Unni som lengtet etter nærhet, varme og omsorg.

Tårene kom

I arbeidet med hestene opplevde Unni gradvis å komme nær følelser hun ikke hadde ord for å kunne beskrive.
– Jeg torde å lene meg inntil den store, varme kroppen og slippe opp for alt som var vondt. Da kom tårene. Jeg gråt og gråt.
Hun beskriver hvordan savnet etter den omsorgen hun aldri fikk som barn ble tydelig.
– Det handlet om så mye, men også om alle klemmene jeg ikke fikk. For meg ble dette møte med et stort, levende vesen som var trygt og varmt, og som ikke ville meg noe vondt.

Skummelt med gode følelser

Samtidig var opplevelsen med hestene krevende.
– Det var skummelt å kjenne på noe som var godt.
I disse timene med hestene spilte naturligvis terapeutene en viktig rolle. De utfordret og støttet Unni i prosessen.
– Vi fikk ulike oppgaver og timene med hestene var veldig varierte, men det var god terapi og utrolig flott.

 

“For meg ble dette møte med et stort, levende vesen som var trygt og varmt, og som ikke ville meg noe vondt”

 

Fant veien til «lille Unni»

En viktig del av behandlingen handlet om å forstå reaksjonene som oppsto.
– Jeg hadde mye angst da vi skulle inn i timer med gruppeterapi. Da hjalp psykologen meg til å tenke på at det var den lille Unni som var redd. Jeg måtte ta henne i hånden og følge henne inn, fortelle at det ikke var farlig nå. Det høres kanskje rart ut, men det ga mening.

“Jeg måtte ta lille Unni i hånden og følge henne inn, fortelle at det ikke var farlig nå”

 

 

Behandlingsoppholdet på Modum Bad krevde mye innsats, men det fikk stor betydning. – Angsten forsvant. Jeg går fortsatt med et armbånd som minner meg om «lille Unni». Den lille Unni husket alt, mens jeg som voksen ikke har så mye angst lenger.

 

 

Samtaler i gapahuken

Hun trekker fram betydningen av fagpersonene som fulgte gruppen.
– De hjalp meg med å finne ord for det jeg kjente på. Det var ofte vanskelig å forstå hva angsten, gråten og følelsene egentlig handlet om.
Hver uke møtte deltakerne hestene før de samlet seg til gruppesamtaler i gapahuken i etterkant.
– Det var veldig fint. Samtalene ble annerledes ute. Jeg fikk utrolig mye positivt ut av HSP-opplegget.

– Livet er annerledes nå

Selv om Unni fortsatt følger opp egen psykisk helse og vet at traumearbeid er en livslang prosess, opplever hun at oppholdet på Modum Bad ble et viktig vendepunkt.
– Man blir aldri helt ferdig med noe sånt. Jeg har fortsatt samtaler med en psykiatrisk sykepleier, og det tror jeg er avgjørende.
Hun mener også at tiden etter utskrivning er spesielt viktig.
– Det er når vi kommer hjem, at den virkelige jobben begynner. Da møter du deg selv og hverdagen igjen.
Likevel er forskjellen stor sammenlignet med tidligere.
– Jeg får ikke fullrost behandlerne og opplegget på Modum Bad. Innleggelsen og det å sette av tid til seg selv gjennom mange uker gjorde at jeg kom igjennom. Det har vært utrolig verdifullt. Og hestene ble absolutt en viktig del av behandlingen.

 

 

 

Hestene åpner døra til ordløse rom

I 25 år har Modum Bad tilbudt hestesentrert psykoterapi til traumepasienter. I møte med hesten åpnes et ordløst rom der følelser, grenser og relasjoner kan utforskes på en helt annen måte enn i tradisjonell samtaleterapi.

– Møtene med hesten gir som oftest en mer direkte inngang til følelseslivet. Hesten leser kroppsspråk og speiler oss. De «snakker» uten ord, sier miljøterapeut Linda Valvatne Sveen i Avdeling for traumelidelser.
Sveen har lang erfaring med hestesentrert psykoterapi (HSP). Det samme har hennes kolleger, overlege Hilde Ulsaker Jokerud og psykolog Henriette Koolen Bjerketvedt.

En del av teamet

HSP er en integrert del av behandlingen i tre av avdelingens fire pasientgrupper. Alle pasienter i avdelingen har komplekse traumelidelser etter å ha opplevd traumer i oppveksten. Under det 10 – 12 uker lange døgnoppholdet får pasientene ukentlige økter med hestene på ridebanen. Før det første møtet med hestene, forberedes pasientene med en undervisningsøkt.

 

– Vi er opptatt av å sette pasientene inn i hva HSP er, hvorfor vi bruker hest og hvordan hestens språk fungerer, forteller Valvatne.
– Noen tror det er rideterapi vi tilbyr her på Modum Bad. Men pasientene sitter aldri på hesten. Det handler om møtet – mellom menneske og dyr, og det som skjer inni oss i det møtet, sier hun, og får støtte fra kollega Bjerketvedt:
– I møtet med hesten får pasientene mulighet til å utforske relasjoner på en ny måte.
Det er en øvingsarena for relasjoner, sier hun.

En del av behandlingsteamet

Selv om hesten er en veldig viktig del av HSP, er de tre terapeutene likevel opptatt av at det er helheten som gjør terapien virksom.
– Det er ikke slik at man bare kan gå bort til en hest, klappe litt på den og bli frisk. Terapeutene er til stede, og hesten er en del av teamet som en god co-terapeut, forklarer Sveen.
– Behandling med HSP krever et trygt terapeutisk rom. Hesten bidrar til det, men det må også erfarne terapeuter til for å støtte og hjelpe pasienten underveis, understreker kollega Jokerud.

 

En øvingsarena for relasjoner

Øktene på ridebanen starter alltid forsiktig.
– Første steg er å nærme seg hesten uten fysisk kontakt, sier Jokerud.
Spørsmål som pasientene blir oppfordret til å tenke på er: Hva skjer i meg når jeg nærmer meg et stort dyr? Hva kjenner jeg i kroppen?
Etter hvert kan pasientene gå videre:
– De kan ta på hesten, kjenne etter hvor nær den kan komme. De må også sette grenser for hesten. For noen er det veldig vanskelig. Da må man kanskje gå litt tilbake igjen, sier Bjerketvedt.
– Pasienten kan øve på å ta en lederrolle, eller på å lene seg inntil hesten. Det handler om å kjenne egne grenser – og våge å stole på andre.

 

 

– Følelser kommer fram uten ord

I motsetning til tradisjonell samtaleterapi, gir HSP en mer direkte tilgang til følelseslivet.
– Mye terapi ellers foregår med ord og samtaler – det er lag på lag med snakketerapi. Men du kan ikke hive masse ord ut til hesten og få ord tilbake.  Her må man «rett ned i vannet» og få kontakt med det som ligger under overflaten, sier Bjerketvedt.
En beskrivelse som ofte brukes for å forklare hva som skjer i pasientenes møte med hesten, er å se på det som et isfjell:
– Det vi vanligvis snakker om i terapi, er det som er synlig over vannet. Med hesten kommer vi i kontakt med resten av isfjellet – som ligger under vann, sier Sveen.
Jokerud utdyper bildet:
– Traumer setter seg ofte i kroppen, ikke bare i tankene. Mange av våre pasienter vet mye om traumer. De har lest og forstått mye med «tenkehjernen». Men kroppen sitter fortsatt med erfaringen. «Tenkehjernestøyen» kan ofte gjøre det vanskelig å få kontakt med følelsene. Her kan HSP hjelpe oss med å jobbe mer «bottom up» – fra kropp og erfaring.

 

– Vondt, men frigjørende

De tre terapeutene understreker at metoden kan være både eksponerende og konfronterende:
– Hestesentrert psykoterapi er ikke først og fremst det vi tenker på som en «hyggelig opplevelse». Det kan være veldig vondt. Man får tak i sterke følelser, sier psykologen.
– Samtidig kan det åpne for gode følelser som pasienten ikke har hatt tilgang til tidligere. Erfaringene tas med videre inn i andre terapirom:
– Etter en HSP-økt kommer pasientene ofte med ny innsikt og følelser. Det setter ting i bevegelse.

Å få plass til egne behov

For mange traumepasienter handler arbeidet også om å gjenoppdage egne behov og følelser.
– Mange har lært at det var farlig å ha behov eller vise følelser. Kanskje var det nødvendig for å overleve i oppveksten, sier Sveen.
– Her kan de øve på noe annet: å kjenne etter, ta plass og la egne behov være viktige.
Psykolog Bjerketvedt legger til:
– Det handler om å møte seg selv med større aksept – og erfare at det går an å nærme seg, lene seg inntil og støtte seg på noen.

 

 

– En ny erfaring i et trygt rom

Hestene bidrar til å validere det pasienten opplever.
– De speiler oss og møter oss der vi er. Hesten svarer deg ikke med ord. Den er autentisk, har ingen skjult agenda og lyver ikke. Mange opplever å få tillit til den. Den bare er seg selv. Pasientene opplever å bli sett på en helhetlig og sårbar måte. Det er helt unikt, sier Jokerud.
Gjennom arbeidet kan gamle mønstre bli tydeligere:
– Vi kan nøste opp i tidligere erfaringer og skille mellom gamle og nye følelser.
Slik blir HSP mer enn en enkelt metode:
– Det er en arena for å gjøre nye erfaringer i relasjon – erfaringer som kan være helt annerledes enn dem man fikk som barn, avslutter de tre terapeutene.

FAKTA om Hestesentrert psykoterapi (HSP):

• Utviklet på Modum Bad av psykologspesialist Mona Thelle
• Vært i bruk siden 2001 i Avdeling for traumelidelser
• Tilrettelagt for personer med komplekse traumelidelser etter oppveksttraumer
• En modell av terapeutiske intervensjoner
• Øvelsene gir et terapeutisk rom for emosjonell utvikling og læring
• Pasienten kan oppleve bevisstgjøring, emosjonell autentitet og konstruktive relasjonelle egenskaper i møte med hesten
• Bevisstgjøring kan utvikles videre til menneskelige relasjoner og miljøer

 

09.10.26
unni.tobiassen.lie@modum-bad.no