– Gjennom 50 år har Institutt for Sjelesorg og Olavskirken vært viktige for mennesker i ulike livssituasjoner. Jubileumsdagen ble en flott markering av historien. Det var også en markering av et arbeid som fortsetter. Behovet for steder der mennesker kan finne styrke, mening og håp, er like aktuelt i dag som for 50 år siden, sier leder for det forebyggende arbeidet ved Modum Bad, Marit Endresen.

Viktige møteplasser

Dagen startet med kirkekaffe og festgudstjeneste i Olavskirken. Over 200 mennesker fant veien til jubileumsgudstjenesten, der biskop emeritus Per Arne Dahl holdt prekenen.
Dahl trakk frem betydningen av Olavskirken og Institutt for Sjelesorg som trygge «Meeting Points» – møtesteder, gjennom fem tiår.

 

Han understreket at mennesker trenger steder der de kan kjenne seg igjen og bli gjenkjent.
– Vi trenger møtesteder – og vi fortjener møtesteder, plasser der vi vet hvor i er og kjenner oss trygge. Steder der vi i lealause tider kan kjenne oss igjen og bli gjenkjent.

Les hele Dahls preken her.

 

 

Gudstjenesten samlet mennesker fra ulike deler av landet, blant dem mange tidligere ansatte og frivillige som har vært en del av historien til de to jubilantene.

 

Feiring i Den stille hage

Etter gudstjenesten fortsatte feiringen i Den stille hage ved Institutt for Sjelesorg. Her ventet lunsj, kaffe, is og anledning til å møtes og dele minner. Jubileumsfeiringen inneholdt også historiske tilbakeblikk og hilsener fra personer som har stått arbeidet nær gjennom mange år.

Fungerende biskop Sveinung Hansen takket for betydningen Institutt for Sjelesorg og Olavskirken har hatt for mennesker i Tunsberg bispedømme. Leder i Norges Kristne Råd, Henrik Erhard Hermansen, uttrykte sin takknemlighet. Han delte personlige erfaringer fra opphold ved Instituttet og fortalte om betydningen stedet hadde hatt for ham. Blant gratulantene var også Helen Christie, datter av Modum Bads grunnlegger Gordon Johnsen.

Faglige perspektiver på tro og liv

Som en del av jubileumsprogrammet holdt professor emeritus Leif Gunnar Engedal og psykolog og førsteamanuensis Gry Stålsett hvert sitt miniforedrag. Engedal satte søkelys på sjelesorgens betydning gjennom foredraget «Det gåtefulle mellomrommet – om sjelesorg som veier mot et godt liv», mens Stålsett reflekterte over identitet, verdier og moralsk kompass i en verden i stadig endring.

De faglige innslagene viste hvordan Institutt for Sjelesorg fortsatt bidrar til samtaler om tro, mening og livsspørsmål, slik instituttet har gjort gjennom 50 år.

 

 

Jubileumskonsert

Jubileumsdagen ble rundet av med konsert i Olavskirken. Karoline Krüger og Sigvart Dagsland fylte kirkerommet med musikk, humor og varme til stor begeistring fra publikum. Publikum i den fullsatte kirken fikk oppleve både kjente sanger og personlige historier fra artistparet, som bidro til å sette et verdig punktum for jubileumsmarkeringen.

Se flere bilder fra jubileumsmarkeringen her:

 

19.08.26
info@modum-bad.no

 

Per Arne Dahls tale ved femtiårsjubileet til Institutt for Sjelesorg og Olavskirken søndag 16. august.

MEETINGPOINT OLAVSKIRKEN

Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen , alle venner av Institutt for sjelesorg og Olavskirken, og takk for reisefølget så langt. De fleste av oss har opplevd Modum Bad med Olavskirken og Sjelesorginstituttet som viktige møtesteder i hverdager og fest, hva enten det er i livets  glade dager eller når det har røynet på.

Vi trenger møtesteder og vi fortjener møtesteder, plasser der vi vet hvor i er og kjenner oss trygge. Steder der vi i lealause tider kan kjenne oss igjen og bli gjenkjent. Sånn sett er kirkens diakonale institusjoner gode møtesteder som egentlig skulle vært markert med stor M, slik møtesteder på flyplasser og jernbanestasjoner har definert såkalte «Meetingpoints», møtesteder der vi med sikkerhet vet vi kan møtes dersom vi er i villrede, ikke helt vet hvor vi er eller er kommet bort fra hverandre.

Forrige uke var jeg kommet til et slikt sted, Lovisenberg diakonale sykehus, for å bli operert i kneet. Det var som om jeg så en stor M og kjente igjen det som karakteriseres et trygt møtested. Det gjorde meg godt å være der, og jeg ble som nyoperert tilbudt hjelp til å bevege meg. Og jeg kunne velge mellom krykker og prekestol. Og siden jeg skulle preke i dag valgte jeg prekestol.

Og her er vi, i denne vakre sekskantede kirken, som ligger ved St. Olavs kilde med vannet med legende virkniing som et møtested her på Modum Bad, i Midtfylket, i Norge, ja i Norden og resten av verden, for den saks skyld, for ulike mennesker i ulike livssituasjoner med et behov for å møte seg selv, møte andre, og mange, for å få et møte med Gud.

Når vi sier gratulerer er det ordet avledet av latinske gratia som både er opphav til nåde, gratia og grace, takknemlighet, gratitude og grattis, gratulerer, slik vi hver gang vi møtes i dette møtestedet, Olavskirken hører: «Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus» og ved messens avslutning hører: «Gå i fred og hvil i Guds nåde», et eksistensielt og åndelig meetingpoint i en lealaus tid, sa vi, men også i en ganske nådeløs tid. Da jeg ble biskop i Tunsberg fikk jeg en sms fra en norsk avisredaktør: «Husk, det er ingen nåde der ute!» Men, Gud skje lov! Det er nok nåde her inne i fast og flytende form!

Da grunnstenen ble lagt ned til denne kirken var det den kjente vekkelsespredikanten og gode venn til Gordon Johnsen, Frank Mangs som talte over den eldgamle salme 84: «Når de går gjennom tåredalen gjør de den til et kildevell!» og han fortsatte: «For oss alle fører veien før eller senere gjennom tåredalen, og det er av avgjørende viktighet at vi mottar den kraft fra Gud som setter osss i stand til å forvandle tåredalen til et kildevell».

Ja, dette velsignede Meetingpoint Modum Bad skal være like vakkert som mennesket var verdifullt, sa grunderne, men det skulle også bygges ved en kilde der kjennetegnet var: «Alt som er sant, edelt, rett og rent. Alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» Ja sa Gordon Johnsens ektefelle, Inga Johnsen i sin hilsen ved åpningen av dette møtestedet: «Det skal være en kilde til renselse og fornyelse for hele mennesket, og vi kan føye til: Et døgnåpent møtested», et hvilested med nok nåde.

Det er derfor vi møtes her i dag , gratulerer hverandre og sier takk og ære for Meetingpoint Olavskirken og IFS. Ved begynnelsens av en lang dag med mange innslag samles vi derfor om en kort prekentekst av grunderen Moses rett før han døde, fra 5.Mosebok 33,27: “En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer”, og vi leste som evangelietekst fra Lukas 18 der den blinde ved Jeriko fikk høre: Hva vil du jeg skal gjære for deg? Han ble sett, bekreftet og fikk en ny re-signering av sitt liv, slik vi tilbyes det i dag her i kirken.

I alle byer og bygder skjer det både gledelige og triste ting hele tiden. Vi merkes av livet, alle som en. Da jeg gikk i 7.klasse på Kolbotn, hadde vi juletentamen i kristendom den siste ordinære skoledagen før juleferien. Oppgaven vi skulle besvare på en time var: “Kan vi tro på Gud når det skjer så mye vondt i verden?” Hele klassen satt der og strevde, mens en av klassens stemningsspredere gikk etter 5 minutter og la sin besvarelse på lærerens kateter. Læreren begynte å le, og leste hans svar på om vi kan tro på Gud når det erså mye vondt i verden: “Denne oppgaven kan bare Gud svare på. God jul!” Og dermed gikk han.

Mange år senere, lørdag 23. juli 2011 møtte jeg ham igjen i Oslo domkirke. Vi dro kjensel på hverandre, og jeg visket til ham ved den fremre lysgloben: “Fint å møtes igjen etter alle disse årene”. Og han repliserte i kjent stil: “Du må ikke bli innbilsk og tru at jeg er blitt religiøs. Jeg måtte bare ha et sted å gå til etter det grusomme som hendte her i Oslo og på Utøya i går”.

Kirken som et møtested, altså. Gjennom hele Bibelen møter vi slike skilt med Meetingpoints, hellige steder, hellige rom, der vi inviteres, som i 5.Mosebok 33,27, til å puste ut, ikke være redde, falle til ro og få anledning til å møte Gud, oss selv og våre medmennesker slik det alltid har vært jubilant IFS sitt mål og visjon. Og Guds bakteppe er at Han nødig vil la de mennesker Han har skapt og er glad i skal bli alene og gå seg bort. I det gamle Israel, som i det førkristne Norge, fantes det et land Nod, fredløshetens land. Ja, den strengeste straffen var rett og slett å bli erklært fredløs. Bli nullet ut, oversett og ikke aktet på eller verdsatt. Uten lov og rett å bli alles fritt vilt.

Nå er vi langt øst for Eden i tid og rom. I mellomtiden og i mellomrommet er det opprettet tre meetingpoints i veden av Gud. Det er reist en krybbe i Betlehem der den minste kom med den største kraften, sårbarhetens kraft. Det er reist et kors på et fjell som ble kalt Golgata i Jerusalem og det er en tom grav i Jerusalem. Tre Meetingpoints som handler om nåde og mulighet for resignering i stedenfor resignasjon, om restart i stedenfor kapitulasjon! Og grunnen er: Det er opprettet Meetingpoints overalt der det bor kvinner og menn. Ordet er blitt menneske og har tatt bolig i blant oss så vi har fått øye på Jesu Kristi herlighet, han som er full av nåde og sannhet. Dette under som har gitt oss salmestrofen: “Der Jesus er, der møtes jord og himmel”.

«En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer”. I Bibelen leser vi om disse armene, at de både har styrke og sårmerker. Guds armer er slik Jesu armer viste seg å være mot mennesker han møtte. Skaperarmer  med styrke til å skape noe nytt og reise opp kvinner og menn til et nytt liv. Men også gjennomborede hender med sårmerker. “Den eneste Gud med sår”, som den svenske lyriker Ylva Eggehorn, har formulert det. Ved hans sår har vi fått legedom. Guds armer rekkes mot oss ovenfra. Ingen er lenger alene på jorden.

Skal lure på om det var noe av dette som lå til grunn for Hans Børlis drøm om et himmeltre med røtter i himmelen som vekser opp-ned.

Drømmen er et tre

Som vekser opp-ned:

Røttene festet i himmelen,

fine rothår suger

sær grokraft

fra moldmørket mellom stjernene,

mens krona brer ut

sine greiner

til en kvileplass for fuglene

i menneskehjertets uendelige rom

 

Drømmen var også et slikt himmeltre her på Modum Bad med røttene festet i himmelen og greinene som lekeplass for barn, skjul for ungdoms skam og ly for voksne og gamles angst. Og nå sitter vi i drømmens oppfyllelse, Olavskirken, i oppfyllelsens tid og takker for røtter festet nær Skaperens kilde som vokser mot jorden med sin lysende krone. Himmeltreet subber bakken så barna kan klatre i greiner som ikke knekker. Ungdom kan sverme mellom blader som skjulerpasse mye og voksne og gamle inviteres til å hvile og håpe i treets skygge. En slik bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer.

Guds skaperhender gir mot og reiser opp. Jesu gjennomborede hender leger sår og Den hellige ånd  gir kraft til tørre og ribbede.

Vi skal slippe å klatre til himmels for å gjøre oss fortjent til Guds aksept. Det finnes et tre med røtter i himmelen som er evig grønt og som strekker seg mot oss alle for å gi oss ly og vern. Meetingpoint Olavskirken.

Til slutt: Det snakkes mye om åndelige lengsler for tiden. Under denne kirkens vigsling 8. juni 1976  ble det fra biskop Dagfinn Hauge, overlege Gordon Johnen og sykehusprest Per Frick Høydal skildret  noe som er enda mer løfterikt enn våre Gudslengsler. Det er Gud som lengter etter alle han har skapt. Kristendom handler ikke først og fremst om mennesketanker om Gud, men om Guds tanker om mennesket. Ikke om hvordan vi finner veien til Gud, men om hvordan Gud har funnet veien til oss. Per Frick Høydal som vi tok avskjed med i mai 2025 etter en lang tjeneste her brukte disse ordene ved innvielsen: «Min bønn er at Olavskirken må bli et åndelig kraftsentrum».

Det første bevis på at kilden fortsatt renner med levende vann er at Modum Kammerkor nå om litt synger Sigvald Tveit og Eyvind Skeies håpefulle: «Å denne kilde!» Dernest viser Olavskirken sin betydning som kraftsentrum i det som skal skje i nattverden etter prekenen. Da lyder det ikke: Kom alle dere som er verdige, men kom for alt er gjort ferdig. Nattverden er ikke et premiebord for de som er flinke til å klatre, men et gavebord for de som  tar imot Guds gave. Viktigere enn hva vi får til er hva vi får. Velkommen til å ta imot og å la deg omslutte. «Her er Guds evige armer!» Amen