Olavskirken – den åpne kirken i skogen

Pga. koronasituasjonen er kirken dessverre i hovedsak stengt og brukes kun av våre pasienter til avtalt tid.
Ta kontakt med konstituert ledende sykehusprest Idun Strøm Sefland ved spørsmål.

Olavskirken har gjennom mange år vært en kilde til fornyelse og vekst.  Kirken ligger mellom Modum Bads hovedbygning og Det Sorte hav og er normalt sett åpen døgnet rundt, hele året.

Olavskirken er et jordnært og himmelvendt kirkerom. Et sted for gudstjenestefeiring, stillhet, meditasjon, hvile og bønn. Den er et sted der lys tennes, bønner bes og knuste glassbiter festes til håpstreet. Et sted for å ta imot og legge fra seg.

«Det er godt å være i Olavskirken. Der er det høyt under taket, men ikke så høyt at jeg føler meg liten.»

Ordene kommer fra en tidligere pasient ved Modum Bad. Erfaringen deler hun med mange av dem som bruker Olavskirken.

Olavskirkens historie – kirken ved kilden

Sentrum ved det gamle Modum Bad var St. Olavs kilde. I flere århundrer hadde folk valfartet til denne kilden for å drikke det jernholdige vannet som ga bedret helse. I 1850-årene ble det bygget en sekskantet bygning over kilden. Hver morgen gikk gjestene på kurbadet til kildehuset for å drikke av kildevannet. Da stedet i 1957 ble gjort om til det nye Modum Bad, fantes bare en liten strøm av sterkt forurenset vann igjen.

På begynnelsen av 1970-tallet ble det vedtatt å bygge en kirke på Modum Bad. Det var et sterkt ønske om at kirken skulle være sekskantet slik som det gamle kildehuset, og at den skulle ligge i nærheten av St. Olavs kilde. Slik ble det. Våren 1976 ble Olavskirken vigslet, en vakker trekirke med et åpent altervindu der den levende naturen utenfor kirken utgjør selve alterbildet.

Bønnekrukke

Bakerst i Olavskirken er det et bønnealter med en bønnekrukke, et lys, penner og papirlapper. Hver uke fylles bønnekrukken av lapper med bønner om det som ligger ulike mennesker på hjertet.

Bønnekrukken bæres frem til alteret når det er gudstjeneste søndag formiddag. Under forbønnen blir det bedt for bønnelappene i krukken på denne måten:
Evige Gud, du som kjenner våre sorger og gleder, vi løfter disse bønnene frem for deg og ber; vær nær i disse menneskers gråt og klage, takk og undring – og gi dem og oss alle mot, kraft og håp. Amen

Bønnene blir ikke lest av noen. Krukken blir tømt og lappene makulert etter hver søndagsgudstjeneste.

Håpstre

I Olavskirken er det et håpstre – et symbol for vekst og muligheter, fremtid og håp. Treet er laget etter en idé fra Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Ved håpstreets fot er det en skål med fargerike glasskår. Det knuste glasset er et uttrykk for det som kan kjennes knust og ødelagt i livet. Ved treet er det også en skål med tynn ståltråd. Den som besøker Olavskirken kan feste glasskår til håpstreet som en bønn til Gud om at det som er knust og ødelagt ikke skal få ødelegge livet. Glasskår kan festes til håpstreet som bønn til Gud om å få nytt livsmot, ny livsvilje og livsglede – slik bladløse vintertrær om våren får næring fra stamme og røtter til nytt liv.

I en e-post i forbindelse med overleveringen av håpstreet til Olavskirken i 2009, skriver kunstneren som har laget håpstreet:

I de forskjellige prosessene med å skape treet, tenkte jeg på alle som kjemper med livet, med håp, fortvilelse og smerte, som kanskje kan bruke treet som et sted å finne håp eller våge håp eller bare våge å kjenne på håpløsheten og la den også henge på treet . . . våge å tenke at det som er knust ikke skal ødelegges mer, men vokse og leve!

Lysgloben

Det er nesten alltid tente lys i lysgloben i Olavskirken. Lysgloben er det første man møter når man kommer inn i kirken, og er til bruk for alle som ønsker å tenne lys for noe eller noen. Lysene er gratis og kan brenne helt ned uten tilsyn.

Å tenne et lys kan være en meningsfull handling når ord ikke strekker til eller en ikke finner ord for det en bærer på. Et dikt i en bønnebok lyder slik:

Om jeg kan be, vet jeg ikke.
Og ikke om jeg kan lovsynge.
Om jeg kan tro . . .
tro?
Men jeg kan tenne et lys.
Det blir min bønn,
min tause bønn.

Lars Åke Lundberg