– Familieavdelingen ble vår redning

"Kristines" depresjon påvirket hele familien. De fikk hjelp i Avdeling for familiebehandling.

Nyhetsartikkel publisert 07/12/16

Familielandsbyen - illustrasjonsfoto

– Min sykdom slet på hele familien. Belastningene i vår relasjon var også en sterk, drivende sterk kraft til å opprettholde min depresjon, sier “Kristine”. (Bildet er arrangert. Kristine og Petter er fiktive navn på personene i denne artikkelen).

 

“Kristine” (42) har slitt med depresjon i mange år. De siste fire årene har hun hatt flere innleggelser. – Min sykdom slet på hele familien. Vi trengte hjelp, og det fikk vi virkelig på Modum Bad.

Tidligere i år var hele familien på fem innlagt ved Avdeling for familiebehandling. I tre måneder fikk de konsentrere seg om sine utfordringer og jobbe med relasjonene seg imellom.

– Vi var slitne alle sammen. Mannen min, “Petter”, hadde forsøkt å holde familien flytende under min alvorlige sykdomsperiode. Fordi jeg var mye borte, måtte han gjøre alt. I tillegg var han bekymret for meg.

 

Rigid orden

De gangene “Kristine” kom hjem, opplevde hun at det var mannens regler som var gjeldende i hjemmet. Hun følte seg satt på sidelinjen som mor.

– “Petter” hadde laget en streng og rigid orden hjemme for å klare den travle hverdagen. Han hadde blant annet gitt barna mange regler. Jeg mente noen av dem var for strenge og firkantede, men han holdt på sitt. Han brukte også min sykdom som et argument for at mine følelser og synspunkter ikke var gyldige.

Dermed var det duket for konflikter hjemme hos familien. Mor og far var i tottene på hverandre. De tre barna på 10, 13 og 16 år lå lavt i terrenget for å unngå scener.

 

Vond spiral

Vestlandsfamilien er en ressurssterk familie. “Kristine” er utdannet lege, “Petter”jobber i media. Barna var velfungerende i skole og fritidssysler. Likevel bar det mot bristepunktet for hele familien da “Kristines” depresjon fikk en mer alvorlig karakter.

– Vi merket det ikke så mye på barna, men eldstemann var nok i overkant grei og strakk seg langt for å gjøre oss voksne fornøyde. Den mellomste oppførte seg veldig voksent, men var veldig fortvilet av og til. Minstemann var skoleflink, men kom ofte på kant med læreren på skolen.

– Det var som en ond spiral. Alle ble påvirket av min sykdom. Hele familien ble etter hvert syk. Selv følte at jeg at jeg ikke passet inn i fellesskapet lenger. Jeg hadde ingen rolle lenger. Det ble tryggere for meg å være borte, forteller “Kristine”.

 

Redningen

Oppholdet i familieavdelingen ble redningen. Aldri tidligere hadde trebarnsfamilien følt seg så ivaretatt.

– Barna ble tatt imot på en unik måte i den vesle skolen på Modum Bad. De ble sett, hørt og bekreftet. Minstemann kom hjem med en så god selvfølelse og mestring i bagasjen, at alle konflikter med læreren hjemme var som blåst bort.

For de to voksne ble det noen krevende måneder.

– Vi ble utfordret på mye i livet vårt, og måtte lære oss ting på nytt. Sammen med terapeutene fant vi andre løsninger for våre fastlåste mønstre.

 

– En supersensibel klump

“Kristine” følte en lettelse da hun fikk tilbake mye av ansvaret i hjemmet.

– Jeg tok form som person igjen – og ble ikke umyndiggjort. Opplevelsen av å bare være en supersensibel klump ble borte. Jeg fikk støtte for at mine følelser var gyldige når jeg ble såret og skuffet.

“Petter” er blitt tryggere på at kona ivaretar oppgavene hjemme.

– I dag forstår jeg bedre hans reaksjoner. Han var sliten, presset – og gjorde en fantastisk jobb for at barna skulle ha det bra. Reglene han innførte var et forsøk på å få kontroll, når livet ellers fremsto kaotisk og problematisk. Det var få som så “Petter” og hans situasjon.
Alle var bekymret for meg. Barna fikk blant annet oppfølging ved det lokale DPS.

 

Vendepunkt

Ekteparet snakker i dag om oppholdet i Familieavdelingen som et vendepunkt i livet.

– Også vi som trodde det bare var sære par her – og at ventetiden var så lang. Men vi opplevde å møte helt vanlige familier som strevde med store belastninger. Jeg anbefaler andre familier til å søke seg inn. Noen er redde for å bli kikket i kortene. Kanskje fordi de er redde for barnevernet. Det er ikke noe å være redd for, slår “Kristine” fast.

– Jeg har ikke vært så frisk på lenge.  Belastningene i vår relasjon var nok en sterk, drivende sterk kraft til å opprettholde min depresjon.

For tiden er 42-åringen hjemmeværende. Før var det bare slitsomt. Nå nyter hun det. Det samme gjør barna.

– Jeg har lyst til å begynne å jobbe igjen, men først må ting funke godt hjemme. Det blir en forsiktig start, men det skal bli bra.

Les også:

07.12.16
infoleder@modum-bad.no

 

 

 

 

Share Button
Print Friendly and PDF