Daglig jobber psykologspesialisten med pasienter som bærer med seg vonde minner. Det kan være traumer fra en utrygg oppvekst, eller fra krig, ulykker, brann, overgrep og voldtekter seinere i livet.
– Det er minner som vekker angst og som de derfor prøver å unngå. Paradokset er at de må holde minnene aktive for å vite hvor “det de ønsker å unngå” er, sier Gustavsson.

 

“Paradokset er at de må holde minnene aktive for å vite hvor det de ønsker å unngå er”

 

Rosa elefant

– Hvis jeg ber deg om ikke å tenke på en “rosa elefant”, så kommer du av den grunn nettopp til å tenke på akkurat det: en rosa elefant, sier psykologspesialisten.
– Jo mer vi prøver å stoppe tanker, minner eller bilder, desto mer kommer vi til å aktivere dem – og desto reddere blir vi hver gang de dukker opp. Fremfor alt fester de vondeste øyeblikkene seg i hukommelsen og dukker opp i “blitzbelysning” som flashbacks eller mareritt. Pasientene får dermed ikke med seg sammenhengen, som for eksempel at de overlevde situasjonen. I tillegg har hjernen problemer med å vite hvor den skal lagre øyeblikksbilder. Den trenger sammenhengen for å finne “riktig skuff” i hjernens “minnearkivskap”.

 

Stadig aktivert minne

Traumehendelsen er derfor stadig aktivert hos pasienter med PTSD og dukker opp som “flash” så fort noe minner om den; en lukt, en farge, en lyd, et sted eller en person.
– Siden flashbacks oppleves som om hendelsen skjer igjen, her og nå, blir de mer og mer redde hver gang “filmen spilles” av, forklarer psykologspesialisten.

Pasientene er konstant urolige for at traumeminnet skal trigges, og isolerer seg derfor mer og mer. Følgen blir at livet styres av frykt og unngåelser.

“Siden flashbacks oppleves som om hendelsen skjer igjen, her og nå, blir de mer og mer redde hver gang “filmen spilles” av”

 

Hvordan behandle?

– Hva går behandlingen ut på?
– I Prolonged Exposure (en traumebehandlingsmodell innen CBT) jobber vi på tre nivåer:
1. Gjentatte besøk av minnene. I stedet for å unngå minnet, forteller pasientene hele historien; fra start til den mest fryktede sekvensen, fram til at livet begynner å gå videre igjen. Slik kan hjernen lettere bearbeide hendelsen. “Filmen” pasienten “ser” vil da etter hvert endres fra å være en skremmende gjenopplevelse (flashback) til å bli et integrert minne.
2. Eksponering uten tryggingsstrategier. Pasientene behøver også å eksponere seg for steder, ting og situasjoner som minner om traumet, i stedet for å unngå dem eller møte dem ved hjelp av strategier som alkohol, en venninne, mobilen, en pille, skanning eller lignende. De får da nye erfaringer og lærer seg at de selv, ikke strategien, har evnen til å håndtere situasjonen.
3. Identifisering og evaluering av antakelser som er blitt forsterket under traumet. For eksempel at de er “hjelpeløse” eller “verdiløse”. Pasienten får undersøke disse antakelser for etter hvert å få et mer nyansert perspektiv.

 

Les om behandlingen i Avdeling for angstlidelser.

Tar bort trygge strategier

– Behandlingen består av gruppeundervisning, terapeutsamtaler og situasjonseksponering. Psykiatriske sykepleiere støtter og utfordrer pasientene i situasjoner med eksponering. De identifiserer eventuelle strategier og hjelper vedkommende å stå i angsten uten dem.

 

Etter hvert som hendelsen blir lagret “i en skuff”, som et minne, minsker frekvensen av plutselige flashbacks.

 

Trekke ut skuffen

Målet er ikke å glemme eller være nøytral overfor minnene.
– Tvert imot, understreker psykologspesialisten.
– Når de ikke lenger er redde, dukker andre følelser frem, som sorg og sinne. Etter hvert som hendelsen blir lagret “i en skuff”, som et minne, minsker frekvensen av plutselige flashbacks. De kan da begynne å velge når de vil ta ut minnet fra “skuffen”, sørge eller bli sinte over det som skjedde, for å så legge det tilbake igjen.

 

Teksten er hentet fra Badeliv nr 2/2022.

info@modum-bad.no