Inger Eggen, snart 56 år gammel, er tilbake på Modum Bad for å få oppfølging. Det er ett år siden hennes andre behandlingsopphold var over. Her har hun for første gang fått oppleve betydningen av ordet «trygghet».

Tolv personligheter

I 2008 utga hun boken «Bare jeg…», med undertittel: En dissosiativ identitetsforstyrrelse.
-Jeg håper på at jeg, i kjølevannet av boken, kan få en stemme, en mening med tilværelsen, og kan bidra til økt respekt for psykisk syke, sier Eggen.
Hennes ytterste ambisjon og håp er at boken kunne blitt pensum for fagmiljøet.

I boken forteller hun livshistorien sin i romanform. Som femåring ble hun voldtatt av sin far gjentatte ganger. For å overleve og takle smerten, lagde hun seg venner som kunne håndtere de forskjellige situasjonene som oppstod i virkeligheten.

-Min første venn var Katrine. Hun var min drøm om frihet, og er den jeg er mest redd for å miste. Jeg måtte lage meg venner etterhvert som jeg trengte de, for å slippe å delta i livet.

Til sammen laget Katrine seg 12 venner. Ni av dem har hun fortalt om i boken, tre av dem er hun ikke i stand til å snakke om ennå.

Tilpasser seg

Dissosiativ identitetsforstyrrelse vil si at en tilpasser seg til en langvarig overgrepssituasjon, blant annet ved å utforme flere identiteter. I en situasjon med frykt er man én person, mens i en annen situasjon er man én annen person. Og så veksler man mellom de ulike personlighetene man utvikler.

Eggen veksler mellom tolv ulike personligheter, og mister mye tid, fordi hun ikke er tilstede når de andre personlighetene trer inn.

-Jeg måtte vekk, og smerten var så sterk at jeg brukte alle kreftene mine på å eliminere kroppen min. Jeg har levd adskilt fra kroppen. Alt gikk med på å fornekte hendelsen. Jeg har brukt alle kreftene på å fremstå som normal. Jeg har skjult det for alle, forteller Eggen.

Angsten styrte

Da hun var 18 år trodde hun at hun var schizofren, og overbevist om at hvis noen skjønte det, ville hun bli låst inne.

-Angsten styrte alt. Jeg måtte utdanne meg, gifte meg og få barn. Være normal. Hele livet mitt har vært styrt av plikt. Hvis jeg ikke gjør som alle sier, vil de drepe meg. Mennesker er farlige. Det er først nå jeg kan si at det ikke stemmer, sier hun.

Følelsesløst liv
Eggen har levd et følelsesløst liv som en løsning på å overleve. Følelser var for krevende.
-Jeg har fornektet følelser, for hvis ikke kommer smerten jeg tror jeg vil dø av. Jeg er veldig glad i musikk og toner, men jeg kunne ikke høre på musikk. Da fikk jeg hodepine. Jeg klarte ikke å forholde meg til følelser, og vakker musikk skaper følelser, forklarer Eggen.

Tåle å være Inger

Oppholdene på Modum Bad har vært beintøffe. Dette året, etter siste opphold, har Eggen prøvd å akseptere at situasjonen er som den er, registrere virkeligheten og hvem hun selv er.

– Jeg ser daglig hvor dårlig jeg er. Jeg er arbeidsufør, glemmer mye og hviler mye. Ting blir fort for mye, så mye av livet går med på å takle lidelsen. Det er mye smerte ved å være Inger, men det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Modum Bad har satt meg på sporet. Det var en lettelse å bli avslørt og få diagnosen, selv om det var tøft, sier Eggen.

Nå ønsker hun å tåle mer smerte, og å leve mer med seg selv.

– Jeg ønsker å tåle å være Inger og tåle det som har skjedd, beretter hun.

Alminneliggjøre

Med boken «Bare jeg…» ønsker hun å alminneliggjøre psykisk syke. Det ble tøft for henne å skrive boken, fordi hun måtte erkjenne at hun bare hadde seg selv å bruke.
– Erkjennelsen av at jeg ikke kjenner andre mennesker, ikke vet hvordan de tenker eller er, var heftig å avdekke. Den eneste jeg har er Inger og hun er mange.

Eggen er glad for at hun ikke kunne mye om lidelsen da hun skrev boken. Først etter å ha skrevet ferdig boken, lærte hun det faglige ved diagnosen.

– Det var litt av vitsen også. For jeg ville skrive det slik jeg opplevde det. Senere skjønte jeg at mye stemte med det faglige, avslutter 56-åringen.

Inger Eggens hjemmeside.

 

Tekst/foto: Trine Kvalnes
Badeliv nr 1/08