Det Rune har opplevd i sitt 42-årige liv kan fylle en hel bok. Minnet hans er fullt av vonde bilder og smertefulle følelser fra en barndom som ikke var som den skulle.

Det gjør inntrykk å høre Runes historie. Mannen som sitter foran meg har så mye å fortelle. Han deler minner fra barndommen. Minner som sitter som klistret. Rune kan fortelle i detalj. Det gjør vondt å dele, og det er vondt å høre. Av og til triller tårene. Det er ikke slik barn skal ha det – det er ikke slik det skal være.

Overgrep og vold

Omsorgssvikt, seksuelle overgrep, psykisk og fysisk vold var en del av Runes oppvekst. Han ble mobbet på skolen – fikk kjenne slag, spark og hånlige ord. Frykten for barnevernet satt i ham. Søskenflokken hadde fått tegnet et fiendebilde av den kommunale etaten – og var redde for at noen skulle dukke opp for å ta dem.
Først i tenårene fikk Rune erfaring med fosterhjem. Han gikk selv til barnevernet. – Jeg orket rett og slett ikke mer, sier 42-åringen.
Han kom til et hjem hvor han opplevde god omsorg for første gang. – Det var fantastisk. I barndommen hadde jeg bare «vindus-shoppa» voksne idealer. Nå fikk jeg selv erfare voksne som tok ansvar og brydde seg.

Annerledes

I oppveksten ble skolen mindre viktig. Den vesle skolegutten klarte ikke å følge med i timene.
– Jeg var bare redd for hva som venta meg i friminuttene, på skoleveien – og hjemme, sier Rune.
Han forstår at han var en annerledes gutt på mange måter – og han var feminin.
– Det ble ikke tolerert. Jeg har tenkt mye over dette senere. Var jeg homofil, eller ble jeg homofil? Men jeg husker at jeg var forelsket i en annen gutt allerede i barnehagen, forteller han.

Omsorg

Militæret grudde han seg for. Han var i Sjøforsvaret og opplevde til sin glede godt kameratskap.
– Jeg begynte å dele litt av min historie, og ble trodd. Alle var opptatt av å ivareta meg. Jeg fikk være på båten, også når jeg hadde perm. Det var god omsorg.
Årene gikk og Rune flyttet en del. Han fikk ulike jobber. Han engasjerte seg i fagforening og jobbet masse. – Jeg forsøkte å drukne meg i arbeid. Men så døde min far. Da raste alle minnene fra barndommen innover igjen.
Rune tar amfetamin for å klare jobben. Står på 110 prosent. Det går ikke i lengden. Han begynner å skulke, men må til slutt legge alle kort på bordet og erkjenne at han ikke klarer å jobbe. Han flytter tilbake til fosterhjemmet. De stiller opp. Men livet går fortsatt i rykk og napp for Rune. Han har store problemer med å sove – og han er ut og inn av psykisk helsevern. På grunn av de traumatiske opplevelsene i oppveksten får Rune diagnosen PTSD (Posttraumatisk stress).

Selvmordstanker

På den tiden er Rune full av angst og sliter med selvmordstanker.
– Jeg husker jeg gikk ut i snøkavet og ut på en høy kant. Jeg ville hoppe. Men noen så meg, tok tak i meg og trakk meg tilbake. Jeg var som i transe. Etterpå ble jeg fylt av skam. Hva var det jeg holdt på med? Jeg ville jo leve. Jeg ville ikke ha det sånn!
De mange terapeutene Rune har hatt, har alle grepet fatt i barndommen hans.
– Jeg endevendte sjela mi hver gang. Slik jeg opplever det, førte det bare til vedlikehold av historien.
Ved Angstavdelingen på Modum Bad fikk han i 2017 håp om en bedre fremtid.
– Jeg sa ja takk til oppholdet mest på grunn av de rundt meg, spesielt mannen min. Etter hvert ble jeg veldig motivert, selv om jeg visste at det kom til å bli et helvete å gå inn i traumene igjen.

«Jeg vil alltid ha de traumatiske minnene med meg, men jeg kan faktisk ha det bra resten av livet! Skylden ligger ikke hos meg.»

 

Plasserte skyld

Behandlingsoppholdet ble ikke slik Rune hadde forestilt seg. I Angstavdelingen fikk han jobbet med traumeminnene på en helt ny måte. Han fikk god hjelp gjennom både eksponeringsterapi og samtaler. Særlig var lydopptakene av terapisamtalene nyttige.
– Jeg fikk i oppdrag å høre på samtalene etterpå. Etter hvert ble jeg forbanna på meg selv. Jeg hørte meg selv unnskylde og forsvare overgriperne. Da kom jeg omsider i gang med en ny prosess hvor jeg plasserte skylden der den hørte hjemme. På den måten klarte jeg å gjøre meg ferdig med hendelsene.

Ro i sinnet

I eksponeringsterapien lærte han seg å ta plass. Alt for lenge hadde han hatt problemer med å si nei, ikke skuffe noen eller være til bry.
– Nå kjenner jeg meg fri. Jeg må absolutt ingenting i livet. Jeg kan velge selv. Takke nei til det jeg ikke vil. Eller takke ja. Jeg har takket nei til mye sosialt – unngått mye. I mitt liv er det en tidsregning før og etter Modum Bad. Nå tar jeg ingen medisiner. Jeg ser på meg selv med nye øyne. Jeg har fått en egenverdi og en bedre selvfølelse. Jeg har ro i sinnet, ro om natten. Jeg vil alltid ha de traumatiske minnene med meg, men jeg kan faktisk ha det bra resten av livet! Skylden ligger ikke hos meg. Nå opplever jeg verden på nytt. Og jeg tror at mye spennende er i vente!

Teksten er hentet fra Badeliv nr 2/2020. 

22.06.20
infoleder@modum-bad.no