(Bilde: Forskningsleder Leigh McCullough (t.v.) og ass.forskningsleder Tore Gude (t.h.) ved Modum Bad sammen med psykologiprofessor Michael J. Lambert.)

Det mener psykologiprofessor Michael J. Lambert ved Brigham Young University, Utah, USA. Nylig besøkte han Modum Bad. I tillegg til flere samtaler om behandlingsforskning med sykehusets ansatte, holdt Lambert et seminar om hvordan innføring av feedback-rutiner mellom pasient og terapeut kan bidra til bedret behandlingsresultat i psykoterapi.

TilbakemeldingLambert har i en årrekke vært opptatt av begrepet ”practice-based evidence” noe som innebærer registrering og tilbakemelding (feedback) fra pasient til terapeut om utviklingen underveis i terapien. Forskning på feedback gir ny kunnskap om forholdet mellom prosess og utfall i psykoterapi; hva som er virksomt for hvem, og på hvilket tidspunkt endring skjer i terapiprosessen.

Rutinene som innføres for å overvåke denne utviklingen bidrar også til å bedre den terapeutiske alliansen og samarbeidet mellom pasient og terapeut. Feedback om tilstand og endring siden forrige time gir terapeuten kunnskap som danner grunnlag for samarbeid om valg av intervensjon i neste time. En slik arbeidsform har altså en viktig klinisk betydning, og den tilrettelegger samtidig for pasientens delaktighet i egen terapi, jevnfør prinsippene om brukermedvirkning.

Etablere rutinerForskning viser en sammenheng mellom feedback fra pasienten og behandlingsresultat. Tidlig endring i ønsket retning er den enkeltfaktor som best kan forutsi eller spå varig endring. Dermed blir det viktig i terapi å etablere arbeidsrutiner som gjør at en tidligst mulig kan oppdage en ønsket endring, alternativt at endring ikke inntreffer, eller i verste fall at det skjer en forverring. Selv om vi liker å tro at psykoterapi er virksomt, viser flere studier fra USA at omtrent halvparten som mottar psykoterapi ikke oppnår ønsket bedring. Det er grunn til å tro at vi finner en tilsvarende fordeling også i Norge. Lamberts hovedbudskap er derfor at en både innen behandling og forskning må vektlegge hvordan redusere andelen som forblir uendret eller blir verre som følge av psykoterapi.

KartleggingEt viktig spørsmål blir derfor hvordan en tidligst mulig kan identifisere hvem som ikke vil profitere som ønsket på behandlingen. Lambert viser til undersøkelser som konkluderer med at verken terapeuter eller forskere i forkant av terapien klarer å peke ut hvem av pasientene som vil dra nytte av terapien eller ikke. Han understreker at det for eksempel ikke er forskningsmessig grunnlag for å hevde at de pasientene som i utgangspunktet har størst belastning og problemer er de som endrer seg minst. Snarere tvert i mot: Det er gjerne disse som endrer seg mest, selv om de kan trenge lengre behandlingstid, hevder Lambert.

Elektroniske spørreskjemaerDen type data som viser størst pålitelighet når det gjelder å forutsi hvordan en terapi vil forløpe, er feedback-informasjonen pasienten selv kan formidle om tilstand og endring i terapien. Sammenliknet med hvordan en innen somatisk medisin har rimelig sikre metoder for å kartlegge helsetilstand og endring i denne (for eksempel blodtrykksmåling og blodprøver), har det ikke vært like sikre målemetoder når det gjelder vurdering av menneskers psykiske tilstand og endring. Lambert og kolleger har derfor utviklet et spørreskjema som fylles ut ukentlig av pasienten. Her angir pasienten grad av symptombelastning, problemer i møte med andre mennesker, sosiale problemer, og grad av livskvalitet. Ved at disse dataene lagres elektronisk enten via en elektronisk håndholdt bok (PDA), online på PC hjemmefra eller i sykehuset, kan terapeuten få denne informasjonen overført til sin PC umidddelbart. Dokumentasjonen av behandlingsforløpet kan også gis direkte til pasienten, eller den kan presenteres til pasienten i timen. Når terapeut og pasient i fellesskap evaluerer terapien på denne måten, har de mulighet til tidlig å oppdage at ønsket endring ikke inntreffer. Dermed kan terapeut og pasient sammen justere fokus og heller prøve ut andre tiltak for slik å øke sjansene for å oppnå ønsket bedring og tilfredshet.

MedvirkningI Lamberts feedback-system gis det også råd som er tilpasset de problemer og utfordringer en står overfor i den aktuelle terapien. Et slikt eksempel er hvordan en kan forbedre en arbeidsallianse mellom terapeut og pasient.

Lamberts metode synes å være godt utprøvd og vitenskapelig dokumentert. Han la ikke skjul på ønsket om at Modum Bad bør ta i bruk denne metoden. Det er minst to gode grunner for dette: For det første kan arbeidsformen bidra til å redusere andel av pasienter som erfarer at terapi ikke virker. For det andre vil selve arbeidsformen i feedback-systemet styrke pasientens medvirkning i egen terapiprosess.

Tekst: Terje TildenFoto: Unni Tobiassen Lie

 

Om Michael J. Lambert• Psykologiprofessor ved Brigham Young University, Utah, USA • En av de mest innflytelsesrike forskere innen psykoterapifeltet • Har fått flere utmerkelser og sentrale posisjoner på grunnlag av sitt arbeid • Redaktør for ”Bergin and Garfield’s Handbook of Psychotherapy and Behaviour Change” – et av de mest prestisjefylte og oppdaterte oppslagsverk som finnes om psykoterapi.