Det tragiske dødsfallet som skjedde på slutten av 90-tallet, var selvsagt svært sjokkerende og grusomt for familien som ble rammet. Men det ble også svært vondt og vanskelig for helsepersonellet som var til stede, ikke minst gynekologen Margit.

Uventa dødsfall

– Det var et plutselig og uventa dødsfall. Vi var i villrede og forsto ikke hva som hadde skjedd. Det er lovpålagt å melde slike dødsfall til politiet og vi ble kalt inn til avhør. Det ble en merkelig opplevelse, for politiet som avhørte oss hadde ingen helsefaglig kompetanse. I tillegg tror jeg de pårørende fikk en oppfatning av at det var gjort noe ulovlig, forklarer Steinholt.

“Til slutt tenkte jeg at jeg ikke fortjente å leve når en annen ung mor var død.”

– Margit

 

Kripos

Dødsårsaken ble klar på et tidlig tidspunkt. Det var blodforgiftning. Likevel ble Margit hjemsøkt av tanker og tvil om egne avgjørelser. Ett år etter ble hun og de andre involverte avhørt av Kripos, som var blitt koblet inn i saken. De konkluderte med at det ikke forelå mistanke om straffbare handlinger. Så tok det to lange og krevende år før Statens helsetilsyn kom til sin konklusjon.

Utviklet panikk

– I etterkant av hendelsen gikk både jeg og mine kolleger på tå hev. Vi var helt “frynsete”. Jeg som før hadde likt å jobbe på fødestua, utviklet nærmest panikk for å jobbe der. Ifølge Margit hadde arbeidsgiver ingen beredskap for å ta vare på de ansatte.
– Vi måtte rett på jobb natta etter hendelsen. Jeg var eneste gynekolog på stedet. I ettertid ser jeg jo at dette var helt uforsvarlig overfor de ansatte, men også overfor de andre pasientene som ikke fikk tilstrekkelig oppmerksomhet. 

Deprimert

På Margits initiativ kom en psykiater for å snakke med hele avdelingen. Det gjorde at klimaet bedret seg. Selv traff hun i etterkant både enkemannen og resten av familien til den avdøde kvinnen.
– De anklaget meg ikke for noe som helst. Jeg følte likevel at jeg hadde sviktet familien og bar på en forferdelig fortvilelse. Jeg degraderte meg selv, og ble mer og mer deprimert. Til slutt tenkte jeg at jeg ikke fortjente å leve når en annen ung mor var død. Med fire små barn hjemme, var dette alvorlig.

 

Snakket og gråt

Til alt hell leste Margit i ukebladet KK om rådgivningen leger kunne få på Villa Sana.
– Da reiste jeg dit så fort jeg kunne. Jeg var utslitt av tankekjøret, og opplevde det helt vidunderlig å komme til et menneske som jeg kunne snakke og gråte hos, utslitt og ynkelig som jeg følte meg. Jeg ville aldri ha gjort det overfor en kollega, uansett hvor forståelsesfulle kollegaer jeg har. Nå kom jeg til noen som ikke syntes synd på meg, men som hjalp meg å rydde opp og strukturere kaoset mitt. Det var ekstremt nyttig.

Katastrofeplan

Margit mener mye av problemet var manglende rutiner på arbeidsplassen.
– Bare det at vi som involvert helsepersonell ikke ble tatt ut av jobben og fikk avlastning. Da en forferdelig hendelse rammet et annet lokalsamfunn samme år, la jeg merke til at de involverte politimannskapene ble byttet ut med “friskt” mannskap. De hadde beredskapsplaner for dette. Da begynte jeg, i samarbeid med gode kolleger, arbeidet med å lage en intern katastrofeplan på sykehuset hvor flere gode rutiner kom på plass.
Margit ble også engasjert til å holde foredrag om temaet i forskjellige fagmedisinske foreninger i Legeforeningen.
– Det gjorde inntrykk på meg hvor mange som kom bort til meg i pauser og sa at de hadde opplevd det samme som meg. Flere hadde ubearbeidede hendelser som de hadde båret på i årevis. Etter det hadde jeg alltid telefonnummeret til Villa Sana med meg.

Snuoperasjon

Margit ser i dag at det var helt avgjørende for henne å komme til Villa Sana.
– For meg startet snuoperasjonen der. Det må finnes systemer som fanger opp folk som er i krise. Vi kan ikke vente til de spør om hjelp. Noen kan jo være så ute og kjøre at de tar livet av seg. Jeg tror det er mange slitne kolleger rundt omkring som skulle unnet seg et opphold på Villa Sana før det er for sent.

 

Tar doktorgrad

Livet til gynekologen snudde ikke ordentlig før konklusjonen fra Kripos og Statens helsetilsyn kom.
– Da kunne jeg endelig arkivere saken.
Sakte, men sikkert, vendte jobbgleden tilbake. Margit fortsatte som gynekolog etter den tunge tiden og har i årene etterpå opplevd arbeidet som veldig givende. Mor og barns helse i fattige land har i tillegg engasjert Margit, og hun har jobbet med opplæring av jordmødre i Sørøst-Asia i flere år
– Nå er jeg på vei til å ta en doktorgrad med utgangspunkt i erfaringene fra Kambodsja. Jeg prøver å rekke det også før jeg pensjonerer meg, sier den erfarne gynekologen.

Les mer om Modum Bads Seksjon for arbeidshelse – Villa Sana her.

 

Tekst: Unni Tobiassen Lie
Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 2/2021. Du kan abonnere gratis på magasinet som kommer ut to ganger per år.

30.01.22
infoleder@modum-bad.no