De to hadde ikke vært sammen så lenge da de søkte behandling. Familiesituasjonen var krevende. De var blitt en moderne storfamilie. Det var «mine» og «dine» barn – fem til sammen. Aktivitetsnivået var høyt. I tillegg hadde et av barna en alvorlig sykdom, som gjorde situasjonen ekstra belastende.

Krevende

Knut var deprimert. Det er han i perioder fremdeles. Han har i ettertid hatt et behandlingsopphold i depresjonsavdelingen.
– Og jeg ville redde folk, sier Lena.
De to ser på hverandre, ler litt av seg selv, og røper en god porsjon humor, men også selvinnsikt. Situasjonen for åtte år siden var ikke til å le av. Det er den ikke i dag heller. Barna er blitt voksne, men et av dem er fortsatt alvorlig syk.
– Det er krevende, sier Knut.

“Det går ikke en dag uten at vi bruker
noen av «verktøyene». Vi lærte oss nesten
et nytt språk”

 

For tre år siden fikk Lena kreft.
– Det var en utrolig tøff tid. I etterkant mistet jeg jobben, sier Lena.
Det de fikk med seg av kommunikasjonsverktøy fra Familieavdelingen ble usedvanlig viktig.
– Vi hadde nok ikke vært et par i dag, hadde det ikke vært for behandlingen. Det går ikke en dag uten at vi bruker noen av «verktøyene». Vi lærte oss nesten et nytt språk.

Dialog og rom

Ekteparet har kjørt turen fra Smestad i Oslo for å fortelle sin historie. De har selv ønsket å stille opp – formidle hvor viktig det er å søke hjelp i tide. Helst før problemene tårner seg opp.
– Det er så mye som kan forebygges med å skape en god dialog. Man trenger å sette ord på det som skjer, på følelser og det som rører seg, samt et rom hvor det går an å snakke om alt, sier de to.

Ressurssterke

Ekteparet Ronge og Røthe ble sett på som ressurssterke. De hadde gode jobber, et stort kontaktnett og mange jern i ilden. Hjemmet deres hadde åpne dører. De var alltid mange ved bordet – en stor «happy» familie. Støynivået var høyt.
– Det ble noen ganger for mye for meg, innrømmer Lena.
Hun begynte å grue seg til måltidene. Kjente at hun trengte mer ro og tid for seg selv. Knut hadde kontor i kjelleren. Der snek han seg til stille stunder. Han mente han ville høre det dersom Lena trengte hjelp med barna oppe.
– Men det gjorde han jo ikke, sier Lena.

 

Grensesetting

Det handlet om oppdragelse og grensesetting. Kommunikasjonen ble vanskelig og det usagte ble en verkebyll. Etter hvert måtte ekteparet erkjenne at de trengte hjelp. De måtte ha noen utenfra som kunne fortelle dem hvordan de skulle navigere videre uten å ende i grøfta. Løsningen ble Modum Bad.
– Men Knut ville egentlig ikke, sier Lena.
Det ble likevel slik at de tok imot tilbudet om et opphold. Ingen av dem har angret.

– Beinhardt

– Det var et beinhardt og krevende behandlingsopplegg, men likevel helt fantastisk å få muligheten, sier Knut i ettertid.
– Det å kunne sette av tid og gå grundig inn i utfordringene, uten å forstyrres av andre oppgaver, gjorde en forskjell. Vi trengte ikke å rykkes ut og inn av hverdagslivet. Vi skulle puste, spise og sove her. Det gjorde at vi fikk stabilitet, ro og trygghet. Dermed kunne vi gjøre et dypdykk i det vi slet med, sier Knut.
Lena minnes at det kostet.
– Noe var helt forferdelig å gå inn i. Blant annet da et team observerte oss i samtale med terapeuter. De verste tingene ble sagt høyt. Vi var på vårt ynkeligste. Etterpå var vi helt utkjørte, men vi ble tatt på alvor, følte trygghet og tålte derfor også å utfordres.

 

“Det er faktisk småting som kan vippe et forhold.
Men det er mulig å finne løsninger,
bare man vet hva som skjer”

 

Sakte, men sikkert, begynte ekteparet å se seg selv – mønstre og spor de hadde falt inn i. Mye handlet om kommunikasjon. Åpenhet ble et viktig redskap.
– Ingen kan være tankelesere. Det er viktig at man sier det som det er. Noen kan bli sinte, men om «rommet» er trygt nok, så kan man tåle det, sier Knut.
Når Lena eksempelvis gruet seg til familiemåltidene, var det bedre at hun sa ifra om det. Plutselig var hun fri til å sette seg et annet sted med tallerkenen sin, dersom hun kjente behov for det.
– Det er faktisk småting som kan vippe et forhold. Men det er mulig å finne løsninger, bare man vet hva som skjer, sier de begge.

 

Medvandrere

– Vi følte oss sett og ivaretatt av alle på Modum Bad. Det var en trygghet å vite at alle rundt oss ville oss vel. Det føltes ikke som et vanlig pasientforløp.
– Fortsatt sender jeg julekort til den nå pensjonerte sykepleieren som kom inn til oss hver morgen, smiler Knut.
Han tok også ofte med seg gitaren til kirkerommet for å spille der.
– Vi er ikke religiøse, men har heller en antipati mot religiøsitet. Det kristne budskapet var likevel ikke påtrengende på Modum Bad. Det var helt frivillig å oppsøke det. Vi gikk til sjelesorg hos prestene, og følte at vi fikk være reflekterende i undringsrommet. Presten snakket om å være medvandrere. Det var vakkert.

“Vi følte oss sett og ivaretatt av alle på Modum Bad.
Det var en trygghet å vite at alle rundt oss ville oss vel”

 

– Har dere møtt fordommer?
– Ja, det møter man stadig. Og vi møter oss selv i døra på det. Det er så lett å bli fordomsfull når man ikke har nødvendig kunnskap om hva andre sliter med. Men det er en kjensgjerning at vi alle har en psyke – og at mange trenger hjelp på et tidspunkt i livet. I samfunnet i dag er det en grenseløs tro på å lykkes. Ofte er det ikke dyktighet, men en god porsjon flaks det er snakk om. Gapet mellom folk som får det til, og de som ikke får det til, blir større. Mange tynges ned av skam på grunn av dette. Vi er imidlertid stolte av å ha bedt om hjelp. Og det fikk vi her på Modum Bad. Vår oppfordring er; søk hjelp i tide, avrunder Lena og Knut.

 

Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 1/2018. Badeliv er Modum Bads gratismagasin som kommer ut to ganger per år. Ønsker du å abonnere – klikk her.
Ønsker du å vite mer om familiebehandlingen ved Modum Bad – klikk her.
25.06.2018
infoleder@modum-bad.no