Livet i anorexigruppa

Det var som om stjernene hadde gått i hi. Det var ingen som skjønte det, men jeg hadde skjønt det for lengst.

Det var som om stjernene hadde gått i hi. Himmelen var svart av sot og månen lekte gjemsel bak øyelokkene. Det var ingen som skjønte det, men jeg hadde skjønt det for lengst.

Det var sånn det skulle være, det var sånn det måtte være. Jeg hadde fortjent det, og derfor ble det sånn. Jeg ville bare sveve rundt på en sky – en stor, feit sky. Sultens sky. En sky uten bekymringer, en sky uten forventninger. Men det ble ikke sånn. Skyene mine ble svarte, de ble smertefulle og skadelige. Det var da jeg skjønte det. Jeg trengte noen som kunne hjelpe meg med å jage bort skyene. Jeg var 19 år og skulle legges inn på anoreksigruppen på Modum Bad.

 

– God morgen! Nå er det på tide å stå opp!

En uforskammet morgenfrisk stemme banker på døra inn til drømmeland. Det er nattevakt Ella som har tatt på seg oppdraget med å bringe meg tilbake til en ny dag på Modum Bad. Jeg har aller mest lyst til å trekke dyna langt over hodet og bli i senga, men ettersom Ella er så blid må jeg bare stå opp. Mens de andre pasientene på huset spiser i den store spisesalen, spiser a- og b-gruppen på sitt egent spiserom. Ettersom matsituasjonen er noe av det vanskeligste for oss, skal vi skjermes fra unødvendig utrygghet. Og takk og lov for det! Til de fleste måltidene har vi også personalet med oss, som moralsk støtte, men til frokost er vi overlatt til oss selv.

 

Egen motivasjon – det viktigste av alt

Ettersom det er mandag begynner «arbeidsdagen» med gruppeøkt. Vi skal evaluere helgen. Hver dag har vi forskjellige grupper. Det være seg alt fra «Her og Nå» hvor følelser og tanker får fritt spillerom, til ressursgrupper og fellesmøter. En ting har alle økter og måltider til felles; egen motivasjon. Det er et av oppholdets viktigste ingredienser du selv må sørge for. Det er nemlig ingen andre enn deg selv som kan gjøre jobben for deg. Personalet kan hjelpe, støtte og veilede. Men i det store og hele er det deg alt kommer an på. Da jeg ankom spisegruppen forventet jeg mer eller mindre at personalet skulle gjøre meg frisk. Jeg skjønte fort at det var jeg som måtte ta den jobben, og det var slett ingen lett erkjennelse.

Modum Bad – en egen verden

Modum Bad burde egentlig hatt eget flagg. Når man blir innlagt som pasient her, er det som å komme til en annen verden. Din egen verden. Å bruke all tid og alle krefter på seg selv er ikke alltid like gøy. Og så slitsomt som det er – jeg hadde aldri trodd jeg kunne bli mer sliten av en dag med terapi enn en dag på jobben. Men det fikk jeg fort erfare var fullt mulig. Da er det godt å ha pleiere som har tid til å lytte, uansett hvilket humør du måtte befinne deg i. Det er nok det som er det beste ved å være pasient her. Etter hvert føler man seg veldig trygg og man vet at det alltid er noen et par meter unna som har tid til deg. Tenk for en luksus! Jeg må si jeg føler meg en smule privilegert som har fått denne muligheten. Samtidig er det ikke noe som er så godt som å komme seg bort herfra – på helgeperm. Oppholdet består av beintøff jobbing og da gjør en pausehelg godt.

Mat vekker følelser

Vi anorektikere har gjort mat til følelser. Ved ikke å spise har vi lagt lokk på alt som heter følelser og vonde tanker. Når man kommer hit og begynner å spise begynner dermed følelsene så smått å krype ut fra gjemmestedet sitt. Ikke vet man hva man føler. Ikke vet man hvorfor man føler det sånn. Man vet stort sett ingenting, og det kan skremme vannet av selv den barskeste. Derfor er det godt å ha gruppen. Ved å dele vanskelige situasjoner med mennesker i samme situasjon, trenger du ikke nødvendigvis si så mye for å få forståelse. De andre vet hvordan du har det, og bare et blikk kan være støtte nok. Men, å være i en gruppe som lever så tett innpå hverandre kan også være en stor utfordring. Du har ingen garanti for at du liker alle i gruppa. Kanskje går du ikke overens med enkelte i det hele tatt. Det er da man lærer mye om seg selv og andre. Når man er i en gruppe, er man nødt til å respektere hverandre for den man er. Og det er ikke alltid like enkelt. Det kreves mye av deg som pasient ved Modum Bad. Men har du først tatt et valg og vil jobbe for å gjennomføre det, ja, da har du kommet langt på veien mot det du kom hit for; å bli frisk!

Liv Randi

Share Button
Print Friendly and PDF