Foreldre i sorg

Det å miste et barn er noe av det tyngste et menneske kan oppleve.

Frode Thuen
– Det å miste et barn innebærer utfordringer for parforholdet, sier professor Frode Thuen.

Det å miste et barn er noe av det tyngste og vondeste et menneske kan oppleve, hvor de psykiske påkjenningene kan kjennes som fysisk smerte i kroppen. Avhengig av hva som er årsaken til dødsfallet, vil sorgen og savnet ofte være ledsaget også av andre følelser og tilstander, slik som sinne, raseri, bitterhet, skyldfølelse, tomhet, meningsløshet, angst og depresjon, etc.
Tapet innebærer dessuten ofte utfordringer for kommunikasjonen og samspillet mellom foreldrene. Av flere grunner: For det første er det mange som sliter så mye med sin egen sorg at de ikke klarer å være skikkelig til stede for den andre. Videre er det ikke uvanlig at foreldrene opplever eller takler sorgen veldig forskjellig, hvilket også kan hindre dem i å være til støtte og hjelp for hverandre. Og ikke minst kan eventuelle kommunikasjonsproblemer som har vært der i utgangspunktet, stå i veien for den nærheten som begge ønsker og trenger i møte med sorgen.

Støtt hverandre

Samtidig som det kan være vanskelig for foreldrene å være tilstrekkelig støttende overfor hverandre, er det heller ikke alltid så mye støtte å hente i det sosiale nettverket. For venner og bekjente unngår ofte å snakke om den som er død, eller hvordan foreldrene takler sorgen. Gjerne mer og mer ettersom tiden går. Desto viktigere er det at  foreldrene selv klarer å støtte hverandre, for å motvirke følelsen av ensomhet i sorgarbeidet. Men hvordan gjør de det?
Først og fremst er det nødvendig å anerkjenne at det ikke finnes én riktig måte å sørge på. Det er stor variasjon i hvordan sorgen oppleves og hvordan den kommer til uttrykk. Noen blir totalt overveldet av de smertefulle følelsene og klarer nesten ikke å tenke på annet, mens andre kjenner sorgen mer som en murrende smerte som man kan gå inn og ut av. Den er der kanskje hele tiden, men det er mulig å ta oppmerksomheten bort fra den i perioder. Når opplevelsene og reaksjonene kan variere så mye skyldes det at de avspeiler mer grunnleggende personlighetsmønstre hos foreldrene – mønstre som gjerne forsterkes av de vonde følelsene. Hvor en befinner seg i sorgprosessen er naturligvis også av betydning, og her følger foreldrene sjelden samme forløp og tempo. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Foreldre i sorg

Mange sorgbehov

Uansett reaksjonsmåter og ulikt tempo preges sorgarbeidet ofte av motstridende behov og tendenser. Det typiske er at man både føler behov for å dele sorgen med den andre forelderen, og behov for å sørge på egenhånd. På samme måte kan man ha behov både for å snakke om den avdøde, og behov for å la være å snakke om ham eller henne. Alt til sin tid. Det å anerkjenne kompleksiteten i reaksjonene og vise forståelse for den andres unike måte å sørge på, og vekslende behov, er avgjørende for at foreldrene skal oppleve hverandre som støttende.
Det innebærer å komme hverandre i møte. For eksempel når det gjelder å besøke barnets gravsted. Hvis det er slik at den ene forelderen ønsker å gjøre det mye oftere enn den andre, bør man prøve å inngå et kompromiss hvor man i alle fall noen ganger kan gjøre det sammen, samtidig som det bør være legitimt å velge å stå over ved andre anledninger.  På denne måten blir den enkeltes unike behov anerkjent og ivaretatt, parallelt med at foreldrene også deler noe av sorgarbeidet.

Lettere på papir

Også når det gjelder åpenhet, kan det ofte være behov for kompromisser. Det gjelder særlig dersom foreldrene befinner seg på hvert sitt ytterpunkt med hensyn til behovet for å dele tanker og følelser. For da vil den av partene som har mest behov for åpenhet lett kunne føle seg oversett og sviktet av den andre, mens han eller hun på sin side vil kunne kjenne seg invadert av partneren. Resultatet kan bli at det oppstår stadig større avstand mellom foreldrene. For å unngå det trenger man å finne måter å uttrykke nærhet og tilstedeværelse på, uten at man nødvendigvis må snakke så intenst sammen om alle de vonde tankene og følelsene. Noen foreldre opplever at det er lettere å utveksle erfaringer skriftlig – ved at man skriver ned hvordan man har det, og at man i neste omgang kan lese og eventuelt kommentere hverandres tekster. Andre erfarer at man delvis kan kompensere for mangel på verbal kommunikasjon gjennom kroppslig nærhet og ømhet, for eksempel ved å holde rundt hverandre eller gi hverandre klem i situasjoner hvor sorgen blir aktualisert. Andre igjen prøver å snakke seg gjennom sorgen ved hjelp av venner, heller enn å presse partneren sin til en åpenhet han eller hun ikke ønsker eller ikke orker. Men mange kan føle at de ”bruker opp” vennene sine ettersom tiden går, derfor kan det være behov for ytterligere støtte for å kompensere for at partneren ikke fullt ut kan ivareta behovet for åpenhet.

Sorggrupper

Et godt alternativ er sorggrupper – der det finnes. Noen grupper organiseres som en del av helsetjenesten, gjerne i tilknytning til bestemte dødsårsaker eller bestemte ulykker. Andre drives i regi av menigheter eller ulike foreninger og organisasjoner. Uansett hvordan de organiseres, eller hvilke målgrupper de er opprettet for, har de fleste som deltar i slike grupper gode erfaringer. Det kommer tydelig frem gjennom forskning og evalueringsstudier på feltet. I en undersøkelse som jeg selv foretok for noen år siden, oppgav de aller fleste at de var veldig godt fornøyd med tilbudet, og at de ville anbefale det til andre i samme situasjon. Skjebnefellesskapet i gruppen, anledningen den ga til å kunne gi uttrykk for sine innerste følelser i en trygg atmosfære, og til å lære av andres erfaringer, var de faktorene som deltakerne la aller mest vekt på. Dette er egenskaper som i mindre grad kan ivaretas av venner og bekjente, eller av profesjonelle terapeuter. Derfor kan sorggrupper være et godt supplement til annen type støtte og omsorg, uansett hvordan det sosiale nettverket fungerer, og eventuell profesjonell oppfølging.  Men aller viktigst er den støtten og omsorgen som foreldrene seg imellom kan gi hverandre. For det er de som har lidd tapet, som best kan forstå hvor mye som har gått tapt. 

Tekst: Frode Thuen    
Kronikken er hentet fra Badeliv nr 2/2012. Abonnerer du ikke på Badeliv, klikk her.
Innlegget har tidligere stått på trykk i A-Magasinet 13. april 2012.

 

Share Button
Print Friendly and PDF