Den levde kroppen

Anna Luise Kirkengen holder årets minneforelesning 7. september.

Professor Anna Luise Kirkengen er opptatt av at vi er hele mennesker.

Krenkende erfaringer i barndommen kan føre til sykdom senere i livet. Det viser forskningen til Anna Luise Kirkengen. Den 7. september holder hun Gordon Johnsens minneforelesning om temaet. Tittelen på minneforelesningen er: "Når barn lider overlast…..".

Da professor Anna Luise Kirkengen jobbet som allmennlege, ble hun svært ofte konsultert av kvinner med diffuse helseplager som ikke lot seg forstå medisinsk sett. Da hun prøvde å finne en måte å forstå disse plagene, fant hun at de fleste av disse kvinnene hadde erfart seksuelle overgrep eller andre fysiske eller psykiske krenkelser tidligere i livet.

Så sammenhengen

Av dette vokste det frem en erkjennelse om sammenhengen mellom krenkelser og helseplager. Den ledet fram til en doktoravhandling i 1998, til fagboken Inscribed Bodies (2001), og til boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne (2005). Denne ble i 2007 omformet til en bok for enhver leser med tittelen Forstyrret barn – forstyrret liv, og oversatt til engelsk i fjor. I tillegg har Kirkengen publisert flere faglige artikler og bokkapitler hvor hun drøfter sammen-hengene mellom integritetskrenkelser og sykdommer.

Mer enn biologi

Kirkengen har i flere år argumentert for at det sentrale skille i dagens helsesystem, mellom somatiske og mentale lidelser, må oppheves.

– Dette systemet yter ikke mennesket rettferdighet. Vi er hele mennesker. Medisinen snakker om «den levende kroppen», altså kroppen som et biologisk objekt. Men vi er ikke bare biologi. Vi har en kropp full av erfaringer som har det levde livet i seg.
Kirkengen foretrekker derfor uttrykket «den levde kroppen», et uttrykk hun har hentet fra fenomenologien. Denne tilnærmingen har vært kontroversiell, fordi fenomenologien springer ut fra humanvitenskapene. Dermed har Kirkengens forskning per definisjon vært forankret utenfor den tradisjonelle medisinske tenkningen.

– Jeg valgte tilnærmingen fordi jeg ønsket at pasientens historie skulle få status som forskningsdata. Dialogene med pasientene mine har vært viktige, fordi deres helseplager ofte ikke passet til den tradisjonelle medisinske teorien. Hadde jeg brukt den, ville deres erfaringskunnskap ikke blitt sett som vesentlig og gyldig, sier Kirkengen.

– Hva slags helseplager følger av krenkelser?
– Svært komplekse plager. Det kan være kroniske smerter og tretthet, slag, leddbetennelser, blodpropp, hjerte- og karsykdommer, diabetes 2, kroniske lunge- og leversykdommer, rusproblemer og depresjon med eller uten selvmordsforsøk.

Feilbehandling

Årsaken til at krenkelseserfaring kan føre til kroppslig sykdom er en kronisk overbelastning av sentralnervesystemet,
immunsystemet og hormonsystemet.

– Jeg ser ikke disse tre systemene som atskilte, men som ulike sider av det samme system som opprettholder og beskytter vår livskraft. Er man utsatt for vold eller overgrep, er kroppen alltid i alarmberedskap. Det vil over tid føre til en overbelastning av systemer i kroppen som blant annet beskytter mot infeksjoner og passer på at ikke skadede celler formerer seg. Derfor blir resultatet alle slags tenkelige sykdommer.

– Dette er en veldig annerledes måte å tenke sykdom på?
– Ja. Sykdom er påvirket av den enkeltes forutsetning og livserfaring.

De medisinske klassifiseringssystemene er svært omfattende og sofistikerte. Kategorier av symptomer og diagnoser er samlet i bøker tykke som murstein – én for somatiske og én for mentale lidelser.
Feiler du noe som ikke passer inn i disse kategoriene, mener Kirkengen du befinner deg i en språkløs sone. Da ender du fort opp i en runddans i helsevesenet, hvor ingen er faglig ansvarlig for deg. Det er ikke uvanlig å ende opp med flere diagnoser. Slik kan det etter hvert bli pasientens skyld at han eller hun ikke blir bedre.

– Fører det til mye feilbehandling?
– Ja, feilbehandling er en logisk følge av at man prøver å behandle noe man ikke forstår.

Det fleksible mennesket

Mens Kirkengen holdt på med sin doktoravhandling, foregikk et stort forskningsprosjekt i USA; Adverse Childhood Experiences Study (ACE).  Det bekreftet hennes funn da resultatene ble publisert høsten 1998. ACE påviste at barn som opplever misbruk eller mishandling har stor risiko for å bli alvorlig syke senere i livet. Den nyeste hjerneforskningen viser nå at voldserfaring skader strukturer i hjernen hos barn og forstyrrer utviklingen.  En oppfølgingsstudie av ACE-studien i 2010 viste at de som hadde opplevd veldig mye krenkelse i barndommen hadde fått forkortet livet med inntil 20 år, sier hun.

Mer anerkjent

Selv om Kirkengen har opplevd mye motstand, er den tverrfaglige forskningen stadig mer anerkjent. Men å ta den i bruk krever mye, både av den krenkede og av behandleren.

– Som behandler må du være villig til å åpne deg for uhørte ting. Du må våge å se krenkelsene for deg. Hvordan ser det ut når en femåring opplever seksuelle overgrep fra en voksen?

Ser du misforholdet mellom kroppene? Klarer du det, kan du bedre forstå smertene som følger med, redselen og kvelningsangsten. Det blir lettere å se hva reaksjonene i ettertid handler om og hvordan små detaljer kan trigge minnene.
Jo mer eksplisitt den krenkede våger å fortelle om sine erfaringer, jo lettere vil det bli å hjelpe. Selv om det å være åpen er krevende både for pasienten og behandleren, er det tross alt lettere å forholde seg til noe som gir mening, mener Kirkengen.

– Det at vi er hele mennesker gir også flere og fantastiske behandlingsmuligheter. Mennesket er fleksibelt, og derfor kan vi også lære noe nytt, noe annet enn krenkelse. Tilsynelatende små ting kan ha stor innvirkning. At en nabo, en lærer eller venn har brydd seg, har vært redningen for mange.

Fra Badeliv nr.2 – 2011
Tekst/foto:  Torill Helene Heidal Landaasen

Share Button
Print Friendly and PDF