Vita betyr liv. Men ikke uten kamp og konflikt. For det koster å skape noe nytt. For visjonære personer som ville ha frem et nytt fag- og behandlingstilbud. For hardt prøvede pasienter som endelig kunne ”utsette seg” for det behandlingstilbudet de trengte.

Tre dyktige og taleføre fagpersoner hadde syn og sans for saken. Det var psykiateren Arne Austad, teologen Leif Gunnar Engedal og psykologen Gry Stålsett. – Guds plass i psykoterapien er kraftig undervurdert, sa de. Modum Bad bør gjøre noe med det. Det er en krevende oppgave å gi tro og eksistensielle spørsmål plass i behandling og forskning på en faglig forsvarlig måte. Men vi vil gjerne gjøre jobben. – Kall, kompetanse og krefter – ingen var bedre egnet og rustet.

 

Med hodene fulle av ideer

Det ble etablert en linje til myndighetene. Med Gudmund Hernes som helseminister ble interessen vekket i departementet. Med Dagfinn Høybråten som statsråd kom det penger. Kr. 275 000 i 1998 til prosjektet ”tro og religiøs erfaring som tema for psykoterapi!” Året etter kom kr.110 000 til. Pengene skulle gå til teoriutvikling, kompetanseheving og utvikling av behandlingsmodell.
Fagfolkene ble kjøpt fri fra daglige plikter, og Arne Austad og Gry Stålsett dro til USA. De kom tilbake med koffertene fulle av bøker og hodene fylt av impulser og ideer fra fremstående fagpersoner. Med stor entusiasme og iver slapp de ideen løs på oss andre. Radarparet Austad & Stålsett var ustoppelige, og hvorfor skulle de la seg stoppe: De var på sporet av noe viktig, og hadde med seg den lærde professor Engedal som en av stifinnerne.
Gry Stålsett har vært sentral i prosjektet hele tida, de siste årene først og fremst som forsker og formidler. Fortsatt er hun like engasjert og entusiastisk.
– Dere hadde forholdsvis høy profil, mener jeg å huske. Er det slik at et godt selvbilde og en viss porsjon narsissisme er nødvendig for å gå løs på så store utfordringer og bryte nytt land i et ulendt terreng?
– Ja du kan godt si det slik, i hvert fall krever det sunn selvhevdelse pluss mer pågåenhet enn en ellers kanskje vil legge for dagen. En må ha den form for selvtillit som gjør at en er trygg på at det en står for og vil få til vil bli bra! Selvpsykologen Kohut er kjent for sitatet : ”vi må ta narsissismen opp av skammens hengemyr og skjelne mellom sunn og usunn narsissisme”. Å gå i gang med et slikt prosjekt som dette krever sterkt engasjement, at en er dedikert og sender en sterk energi ut: Kommer det kraftige ”bommeranger”, gjelder det å ikke være narsissistisk krenkbar eller så engstelig at en gir opp underveis.

Både støtte og motstand

– Men dere fikk det til. Og allerede våren 1999 ble første behandlingsgruppe gjennomført, med Villa Sana som internat. Det gikk jo fort, men så var vel ledelsen som vanlig lett å be og kjapp i vendinga?!
– Ja , faktisk! Ledelsen så både en videre utvikling av visjonen til Modum Bad samt de økonomiske fordeler ved internatmodell og å ha redusert bemanning kveld og natt. Men vi ble sett på som litt kravstore og.
– Ja, dere ville ha det på deres måte. Hva var kontroversielt?
– Det å arbeide med gudsbilde og tro i terapirommet var det jo en del følelser omkring, men det var særlig internatmodellen som møtte motstand. Jeg hadde forsøkt litt inne på ”huset” (gamle avsnitt 3), men det var ikke populært å argumentere mot ordningen med kontaktsykepleier og samtaletimer på kvelden. Det ble oppfattet som lite sykepleiervennlig, men det var ikke det – det var bare en annen omsorgstenkning.
– Som besto i hva?
– Jeg har vært opptatt av at når pasientene kommer hjem, er det ikke noe vaktrom. Da må pasienten mestre sin eksistensielle angst og smerte alene. Derfor er det bedre å møte smerten her mens man er i behandling. Hvis denne blir lindret og ”trøstet” vekk om kvelden, har en ikke samme kontakt med det dagen etter, og får verken jobbet med å forholde seg til de smertefulle følelsene, og utforske opplevelsene sammen med de andre pasienter hvor allmennmenneskelig temaene er. Dette er skamreduserende i seg selv. Jeg synes også at en kan gjøre pasienten en bjørnetjeneste ved å gjøre denne avhengig av hjelpepersonell fremfor å fremme autonomi og evnen til å romme egne følelser, for å si det litt kategorisk.

Tett på pasienten

– Blir en bedre terapeut av å være sterkt personlig engasjert som du er? Sier ikke læreboka at man trenger distanse?
– Det er ikke nødvendigvis en motsetning. Ny forskning viser at ”compassion” er mer enn empati og innlevelse, og det å brenne for en terapi, fremgangsmåte kan gi ”payoff” i form av å indusere håp og fremtidstro i pasienten. Profesjonell distanse betyr ikke at terapeuten er fjern. En kan være nær i den betydning at man har sin oppmerksomhet rettet mot pasientens oppmerksomhet. Det krever faglig distanse og nærhet på en gang.
– Nå har du brent for dette siden du kom til Modum Bad i 1993. Begynner du å bli lei?
– Både ja og nei, vil jeg si. Ja, fordi det gjør noe med en å møte mennesker som en har mye til felles med. Det er krevende å skulle forholde seg til seg selv i parallelle løp.Terapihverdagen gir umiddelbar opplevelse av mening, fordi en ser at denne tilnærming hjelper. Forskning derimot er mer langsiktig. Opplevelse av mening er ikke nødvendigvis umiddelbar når en strever med statistikk og tall- selv om de gjemmer levd liv og seire i terapi. Men i det store og hele er jeg ikke lei, fordi det er et prosjekt som gir hjelp til endring og håp til så mange som våger å være sårbare. Jeg blir berørt og styrket i møte med pasientenes fortellinger. Det jeg aldri blir lei av er å stå for pasientundervisning, for det krever å oversette fagstoffet i et fellesspråk så det blir delt virkelighet – og komme i direkte dialog om det gjenkjennbare.

– Men å være forsker kan være en ørkenvandring hvor det er langt mellom vannhullene. Det blir godt å bli ferdig med doktorgraden?
– Ja, det gleder jeg meg til!

– Og da kan du for alvor slippe deg løs som den fremragende formidler du er?
– Takk, gleder meg til å rive meg løs fra PCen ja.

Tekst: Ole Johan Sandvand

Foto: Trine Kvalnes