Troens kroppsspråk – når ord ikke strekker til

Olavskirken - en åndelig kilde midt i skogen

Sykehusprest Jon-Erik Bråthen ved håpstreet i Olavskirken.

Når smerten er så stor at livet nesten rakner og ikke kan rommes i ord, har Olavskirkens symbolske språk hjulpet mange mennesker til å uttrykke det ordløse.

Sykehusprest Jon-Erik Bråthen blir fylt av ærbødighet og respekt når han tenker på hva Olavskirken har betydd for mange. Få rom har mottatt like mange fortvilte tårer, bønner, rop, klager og raseriutbrudd, men også glede og takk.

En hellig kilde

Opp mot himmelen strekker det sekskantete tårnet seg – bygget etter inspirasjon fra den tidligere bygningen over St. Olavs Kilde – som en kilde til nytt liv.
– Det er høyt under taket, men ikke så høyt at man føler seg liten, uttrykker Bråthen. Til alle tider på døgnet kommer mennesker inn kirkedøren, som alltid er åpen. Det gjelder pasienter og ansatte på Modum Bad, men også folk fra bygda som på sin trimtur over furumoene stikker innom kirken, sitter ned eller tenner et lys

Symbolhandlinger

Jon-Erik Bråthen ønsker at Olavskirken også skal være mer enn bare et sted å sende noen tanker til Gud – mer et rom der man kan være aktiv deltaker. Ved Modum Bad brukes mange ord i samtalene. Det å få bruke kroppen, også gjennom symbolhandlinger i kirken, kan oppleves betydningsfullt.
– Når ting i livet blir vanskelig å finne ord for, kan vi uttrykke noe av det ordløse gjennom meningsfulle handlinger, sier Bråthen.

Levende lys

Mange føler det godt å ta en bønnelapp, skrive ut noe av fortvilelsen eller sette ord på takknemlighet og legge den i bønnekrukken. Krukken tas fram til alteret for forbønn under søndagsgudstjenestene.
I lysgloben brenner det nesten alltid ett eller flere lys – døgnet rundt. Om man har noe eller noen å be for, oppleves det for mange som en kraftfull symbolhandling å tenne et lys.
– Et lys som brenner er mer enn et lys, mer enn flamme og stearinen. Det kan også være et mektig uttrykk for Guds nærvær når alt er mørkt, sier Bråthen.

Håpstreet

I Olavskirken står det fargerike håpstreet. Det er laget av ståltråd og er et symbol for det kaotiske i livet. I en skål ligger knuste glassbiter – symboler for det ødelagte i livet.
– Du kan velge og kjenne på en knust glassbit i den form og farge som best uttrykker det smertefulle i livet ditt, sier Bråthen.
Glassbiten festes til håpstreet som en bønn om liv og vekst – også for det som er knust og ødelagt.
Bråthen forteller at ideen kommer fra Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
– Vi var litt spente på hvordan det ville bli mottatt, men vi ser at treet raskt fylles opp med glassbiter. For mange har håpstreet blitt et sterkt symbol for å uttrykke noe av det ordløse – et symbol for vekst og muligheter, fremtid og håp.

Naturens altertavle

Ved alteret henger et krusifiks som betyr mye for mange. Flere tar en stein, bærer den fram og legger den fra seg ved korset, som en symbolsk handling for alt det vonde de bærer på. Det andre korset i kirkerommet henger på det levende alterbildet – på vinduet ut mot den vakre naturen som veksler i farger i takt med årstidene.
– Det minner oss på at vi alle er en del av skaperverket, og at vi er skapt i Guds bilde. Om alt annet utenfor skifter, henger korset der, understreker Jon-Erik Bråthen.

– En større sammenheng

Hver onsdag morgen, samt hver søndagsgudstjeneste, forrettes det nattverd i Olavskirken. Bråthen forteller at enkelte som mottar brødet og vinen, sanser et nærvær av noe guddommelig. De erfarer at tilværelsen består av noe mer og av noe mye større enn bare det sansbare.
– Hver av oss hører med i en større sammenheng der mitt liv bare er en liten fortelling i forhold til den store verden som er skapt av Gud. Vi er alle en del av Guds fortelling. Mange føler seg ensomme, alene på en øy i havet. Når de kommer inn i Olavskirken, inviteres de til å se sitt liv i lys av Guds store fortelling, sier Jon-Erik Bråthen.

Tekst/foto: Eli Bonlid
Badeliv nr 3/2010

infoleder@modum-bad.no

Share Button
Print Friendly and PDF