Så gikk alarmen.

Kort tid etter befant de første mannskapene seg i en båt på vei over Tyrifjorden. Utøya lå 20 minutter unna. De visste ikke hva som kom til å møte dem, men hadde allerede fått beskjed om å se etter ungdom som hadde lagt på svøm i det kalde vannet.

-Uvirkelig

-Det var helt uvirkelig, sier Lars Ole Sønsterud.
   Som brannkonstabel er han vant til å takle dramatiske situasjoner. Den 22. juli vil for alltid være spikret i minnet, forhåpentligvis som det mest dramatiske og uhyggelige han noen gang vil oppleve.
   Utrykningsleder Tor Egil Gravbråten forteller hvor lange minuttene var før de fikk klarsignal fra politiet til å gå inn til øya. De så den fortvilte vinkingen fra skrekkslagne ungdommer.
– Vi kom etter at gjerningsmannen hadde sluttet å skyte, men rundt strandlinjen på øya fikk vi våre verste antakelser bekreftet. Vi kunne telle minst 35 ungdommer som satt og lå på stranda, forteller Gravbråten.

Barn i samme alder

Det garvede brannmannskapet gjorde en hederlig innsats på Utøya i etterkant av den tragiske hendelsen. Det kostet. Alle har de barn i samme alder som tenåringene på øya. Det var ikke vanskelig å sette seg inn i fortvilelsen og sorgen som mange familier nå skulle møtes av.
   – Vi snakker alltid om at vi ønsker å unngå dødsulykker hvor barn er involvert. Nå opplevde vi en stor mengde, sier Sønsterud.
– Hva har denne hendelsen gjort med dere?
   – Det er fortsatt nesten uvirkelig. Man blir helt nummen, og kanskje litt følelsesløs i forhold til andre ting. Men vi har snakket oss mye igjennom hendelsen, sier Gravbråten.

Tårer og fleip

Tilbake på brannstasjonen var overbefal Per Einar Elvigen nøye på at ingen fikk gå hjem uten å ha snakket ut.
   – Det er jeg streng på. Vi er de senere årene blitt mer opptatt av den psykiske belastningen det er å rykke ut på oppdrag, sier Elvigen.
– Vi fikk satt ord på bildene, sier Gravbråten, som innrømmer at det var vanskelig å sove i nettene etterpå.
– Hvordan er det med tårene? Er det lov for brannmenn å gråte?
   – Tårene kommer, medgir Gravbråten.
– Det hender at vi må opp med jakkeermet og tørke i øyekroken, sier Elvigen.
Det fleipes rundt bordet når det blir snakk om tårer. Humoren sitter løst blant gutta.
-Er humor en måte å takle følelser på?
   -Ja, det er nok det. Vi letter litt på trykket når vi fleiper oss i mellom.

Hjelp av psykolog

Etter den tragiske fredagen på Utøya tilbød psykolog og professor Asle Hoffart fra Modum Bad sin hjelp til brannmannskapene via Kriseteamet i Modum. Han bidro til en debriefing. Flere av dem hadde aldri snakket med en psykolog før. Det ble en positiv opplevelse.
   – Hoffart stilte de rette spørsmålene. Vi fikk sagt mer enn vi hadde tenkt å si. Han forklarte oss hva som er normale reaksjoner etter en slik hendelse.
   – Han hadde også noen gode råd og noen bilder han brukte som jeg kommer til å huske, forteller brannkonstabel Geir Øverby.
   – For eksempel at minnet er som en skuffeseksjon. Man kan dra ut en skuff og kikke på innholdet, men så dytte den inn igjen. Dersom skuffene blir stående åpne hele tiden, må man si ifra, sier brannkonstabel Geir Øverby.
  -Noen får behov for å drukne sorgene i alkohol eller annen rus som et forsøk på å regulere følelsene. Snakker dere om dette?
   – Rus er et dårlig virkemiddel. Det forsterker bare, og man blir deprimert eller utagerende.
– Klarer dere å si ifra til hverandre om slike ting?
   – Det gjør vi. Rus er ingen løsning.

Sterk avslutning

Staben i brannvesenet har hatt mange samtaler i etterkant av tragedien den 22. juli. Minnemarkeringen som de var invitert til i Oslo Spektrum ble en verdig avslutning for den mest intense bearbeidingen.
   – Det gikk greit helt til navnene på de omkomne ble lest opp. Da kom tårene. Det var sterkt, avrunder Gravbråten.

-Viktig med debriefing

Hensikten med en debriefing avhjelpepersonell er å redusere de psykiske plagene den enkelte kan få på kort eller lang sikt. En gruppe-debriefing styrker samholdet og
gir gjensidig støtte.
   – Etter en traumatisk opplevelse er det viktig at kolleger får dele det som har skjedd, både fakta, men også hvilken opplevelse de selv hadde, sier psykolog Asle Hoffart. Han mener en debrifing bør være balansert. Folk må få anledning til å snakke om hendelsen, men ikke presses til det. Det å snakke må virke lettende framfor å vekke de sterke følelsene fra hendelsen, noe som kan forsterke minnene. De som ikke ønsker å høre alle detaljer i andres fortellinger skal skjermes.

En debriefing kan bidra til å:

• Oppsummere hendelsen slik at en får oversikt og forståelse
• Dele erfaringer og leggegrunnlaget for å dele etterreaksjoner
• Erfare at andre har samme følelser   og reaksjoner
• Sette ord på opplevelsen og på den måten begynne å legge den bak seg

    Hoffarts beste råd for å komme videre er:

• Ikke skyv bort påtrengende vonde   minner, de er psykens forsøk på å   hele seg selv. La dem komme, men ikke la dem lede deg inn i bekymring, grubling og passivitet.   Fortsett med dine daglige gjøremål   som jobb, hobby, trening og turer
• Ikke døyv følelsene med rusmidler   Det utsetter helningsprosessen.

Fra Badeliv nr. 3 2011
Tekst/foto: Unni Tobiassen Lie