04.06.21
infoleder@modum-bad.no

En høstdag i 1999 gikk jeg inn dørene på Modum Bad som splitter ny psykolog. Under studietiden hadde vi undervisning med Asle Hoffart og jeg tenkte umiddelbart: På det stedet, hvor denne kloke fagpersonen jobber – dit vil jeg.

Tre år etter satt jeg i terapirommet – med en pasient som var sin aller verste fiende. I så stor grad at hun nektet seg selv å spise. Som ikke var i stand til «å ta bolig i seg selv», som Hans Børli skriver så fint om i diktet. Jeg tenkte overhodet ikke på det den gangen. Da følte jeg meg bare klossete og ubehjelpelig. Uten tyngde og autoritet. Jeg hadde jo ingen gigantisk vidunderkur å by på. Kun meg selv. Og en terapimodell som virket utilnærmelig og vanskelig. Akkurat det med ubehjelpelig tror jeg faktisk pasienten var helt enig i. Underveis i terapien sa pasienten at hun merket at jeg ikke helt forstod hvordan hun hadde det. Her blir jeg i et halvt år, år tenkte jeg. Jeg ble i 21 år.

“Jeg forstod gradvis at anoreksi er mer enn å ikke ville spise, bulimi er mer enn å kvitte seg med maten og overspisingslidelse er mer enn å spise store mengder mat”

 

Lammende skam

Så hvorfor ble jeg? Jeg forstod gradvis at anoreksi er mer enn å ikke ville spise, bulimi er mer enn å kvitte seg med maten og overspisingslidelse er mer enn å spise store mengder mat. Det er lammende skam, avsky over seg selv og en desperat mestring av et vanskelig liv. Og først og fremst, og helt til sist, er det skikkelig fælt. Det finnes ikke et snev av skjønnhet eller ynde over dette. Mammaer, pappaer, søsken, ektefeller og venner blir livredde når hettegenseren snurpes igjen. Den de er glade i glir lenger og lenger vekk, og ringdansen mellom hjelpeløshet, angst og håp starter. Det er intenst. «Litt som å få elektrosjokk hele tiden», sa en mamma en gang.

Vokste på meg

Midt i dette dramaet vokste både pasientene og Modum Bad så mye på meg, at jeg nå er usikker på hvor Modum Bad slutter og jeg begynner. Med all vår robusthet kan vi tilby de som strever med spiseforstyrrelser en intensiv, fokusert og helhetlig behandling. På tross av vår skjørhet fordi vi er anbudsutsatt og holder til i et dalføre innafor.

En ære

Og den pasienten som merket at jeg ikke forstod? Hun la til på slutten av terapien; «….men jeg merker at du har forsøkt å forstå hvordan jeg har det. Det har vært det viktigste». Hvem vet? Kanskje det fikk meg til å bli værende. Ikke bare på Modum Bad, men i prosjektet om å forstå, behandle og forske på spiseforstyrrelser.
Til deg som sa det til meg den gangen. Og til alle andre pasienter jeg har møtt, som har lært meg alt jeg kan om spiseforstyrrelser. Det har vært en ære!

Skrevet av:
KariAnne Vrabel
Psykologspesialist og forskningsleder, Modum Bad