Snakke med barn om selvmord?

Hvordan skal man fortelle barn om selvmord? Skal man være åpen, eller skal man holde noe informasjon tilbake? Hvilke ord skal man bruke?

– Vær åpen overfor barna, er rådet fra de to erfarne psykologspesialistene Magne Raundalen og Atle Dyregrov.
– Åpenhet bedrer ikke den faktiske situasjonen rundt de som har opplevd et dødsfall, men samtaler og åpenhet hjelper barnet til å sørge og dele sorgen med andre. Voksne kan hjelpe barna til å forstå bedre. De kan også trøste dem om de er lei seg eller roe dem ned om de er redde, sier Dyregrov.

Meld deg på Modum Bad-konferansen «På livet løs» 29. oktober 2021 i Gamle Logen i Oslo. Klikk her.

Hva trenger barna?

Raundalen mener det er vanskelig å lage en oppskrift når det gjelder å snakke med barna om dette utfordrende temaet.
– Men det vi sier til barna må være sant. Barna må ikke gradvis oppleve at fakta blir verre og verre ettersom tiden går og versjonen av det som skjedde utvides.
– Hvorfor er dette så viktig?
– Fordi hemmeligheter skaper negative virkninger i familien. De kan føre til hendelser og reaksjoner hos de voksne som blir uforståelige for barna. Det blir mange usynlige og angstskapende snubletråder i kommunikasjonen som kan ryste relasjonene.

– Samtaler og åpenhet hjelper barnet til å sørge og dele sorgen med andre. Voksne kan hjelpe barna til å forstå bedre, sier Magne Raundalen og Atle Dyregrov (Foto: SE Fotografi)

 

Få vite hvordan?

– Skal de få høre hvordan den døde tok sitt liv?
– Ja, fordi de likevel får med seg mer enn vi tror. Særlig hvis de har eldre søsken. De må få vite om det var henging, drukning, overdose, skyting eller overskårne pulsårer. Det er likevel viktig at informasjonen tilpasses barnas alder og utvikling. De små barna må trygges med handlinger som fysisk nærhet og kveldstrøst.

«Hemmeligeheter kan bli usynlige og angstskapende snubletråder i kommunikasjonen»

 

Når skal man fortelle?

– Finnes det noe riktig tidspunkt for å fortelle?
–  Jo kortere tid det går mellom hendelsen og informasjonen som gis barna, desto bedre. Jo dårligere forberedt, desto verre, sier Raundalen.
– Venter man til barnet selv spør, kan det allerede ha hørt noe av andre. Det er viktig å ta kontroll over informasjonen barnet får. Da får man også mulighet til å korrigere misforståelser og normalisere følelser barnet har. Jeg har tatt med meg et mer enn et hundre år gammelt prinsipp for sensitiv kommunikasjon med barn: «Skal barna får høre det fra de verste, eller skal barna få høre det fra de beste». Fortielse eller halve sannheter kan sette barnets fantasi i sving, noe som igjen kan skape angst.  Det er likevel ikke så lurt å ta initiativ til slike samtaler rett før sengetid. Man bør også unngå forstyrrelser og avbrudd. Barn må også forklares at de ikke er ansvarlige eller har skyld i det som har skjedd.

Tankesykdom

– Hvordan forklarer man barna om selvmord?
– Barn i to-treårsalder har noen uklare forestillinger om død, men ikke tanker om at noen kan gjøre det selv. Vi trenger ikke å påføre dem en forklaring på det, men være våken om de oppfatter dette eller spør, sier Dyregrov.
– Dersom den avdøde hadde en psykisk lidelse bør det forklares. Til barn i fem-tiårsalderen forklarer vi ofte med enkle begreper, som for eksempel «feiltanker» eller «tankesykdommer». Alle mennesker kan få feil tanker, men i hodet har vi «tankebremser» som kan bremse oss fra å gjøre det vi tenker og akkurat som en «ryddemaskin» hiver vi slike tanker i «søppelbøtten». Vi tror at for de som tar livet sitt, så stopper bremsene å virke og ryddemaskinen tar ikke bort feiltankene. Samtidig tror vi at den som tar livet sitt kobler ut tankene på dem de er glade i. De er i en slags tunnel hvor de bare ser det de vil gjøre for å slippe unna feiltankene. Det er viktig at barn blir forsikret om at feiltanker er veldig sjeldent.
Når det gjelder voldsomme selvmord, snakker Raundalen noen ganger om sinne og sinte tanker. Tankene til disse menneskene blir så triste og sinte samtidig at de vil ikke leve lenger.

Sorg og avskjed

Ifølge organisasjonen Voksne for barn er det viktig å la barna få være med og se, ta og føle på den avdøde. Da forstår de bedre at vedkommende virkelig er død – og kan ta avskjed. Dette må de forberedes godt på, slik at opplevelsen blir trygg – ikke skremmende. Barnet skal ikke presses til å ta avskjed. I noen tilfeller anbefales man å ikke se den døde da kroppen kan være svært skadet.

Voksenstøtte og oppfølging

Dyregrov tilføyer at de har erfaring med at barn kan få se det voksne kan se, men trenger god forberedelse og forklaringer på det de ser. De trenger også voksenstøtte i situasjonen, og oppfølging etterpå.
– Det kan være godt for barna å treffe andre barn som har mistet noen de var glad i. La barna snakke med voksne de har tillit til. Lærere og barnehagepersonale kan gi viktig støtte – særlig når barna skal møte venner i skole og barnehage.

Denne artikkelen er hentet fra Modum Bads magasin Badeliv nr 1/2020. Ønsker du å abonnere gratis på magasinet – klikk her.

01.o2.21
infoleder@modum-bad.no

Share Button
Print Friendly and PDF