Grete Lillian Moen har skrevet bok og holder mange foredrag i året om sine opplevelser som barn.

Ingen fra hjelpeapparatet snakket med Grete eller søsknene om hvordan de hadde det. I dag brenner hun for å gi barna en stemme og har skrevet en bok om sine opplevelser.

-Mamma hadde vært syk siden jeg ble født. Jeg fikk høre at hun gikk inn i en fødselsdepresjon etter å ha fått meg. Selv om jeg har flere bilder av henne som frisk, lå redselen for en sykdom jeg ikke visste hva var i bakgrunnen. Jeg vokste opp med konstant dårlig samvittighet fordi jeg følte det var min skyld at hun var syk, sier Grete Lillian Moen.

Bokutgivelse

Allerede som tenåring bestemte Moen seg for å skrive bok. Hun ville gjøre helsepersonell oppmerksom på hvordan barn som pårørende har det. I boken ”Barns møte med psykisk lidelse”( Cappelen Damm, 2009) deler hun av sine dyrekjøpte erfaringer. Erfaringene gir henne også et verdifullt bakteppe i arbeidet som klinisk barnevernspedagog.
                I dag bor 46-åringen i Bærum, hvor hun jobber som selvstendig konsulent innen barnevernstjenesten. Hun holder også en rekke foredrag.

Hjerteskjærende

– Jeg lengtet alltid etter å ha en mamma som jeg kunne slenge armene rundt halsen på og kjenne den umiddelbare, betingelsesløse nærheten. Men den ble aldri etablert, forteller Moen.
                De to første årene Grete Lillian Moen levde, bodde moren på institusjon i til sammen ett år. Dette gjorde at hun aldri fikk knyttet de store følelsesmessige bånd til moren.
                Da hun  tenårene besøkte moren under innleggelse, ble hun utsatt for skremmende og hjerteskjærende opplevelser. Moren var utagerende og ropte og skrek i fortvilelse.
                – Det var en forferdelig situasjon. Ingen fra helsepersonellet snakket med meg om dette etterpå. Jeg opplevde en total mangel på forståelse. I dag ser jeg at de burde ha stoppet moren min og snakket med meg.

Ambivalens

Ingen snakket ordentlig med de fire søsknene om morens sykdom. De fikk kun høre at hun ikke var så sterk og hadde dårlige nerver.
                – Jeg levde i konstant frykt for at mamma skulle bli syk og følte at jeg måtte være snill hele tiden. Egne behov ble satt til side.
                Grete Lillian bar på mye sinne mot moren. Følelsene var ambivalente.
                – Jeg ville ha henne frisk  hjem, samtidig ønsket jeg henne bort. Disse ambivalente følelsene vet jeg mange barn bærer på – og det er naturlig. Det er viktig at barn får hjelp til å sortere følelsene sine.

Skam og tabu

Skam og tabuer har alltid vært knyttet til psykisk sykdom. Grete Lillian tiet derfor om situasjonen hjemme og forsøkte å holde det skjult.
                – Ingen ville vel ha en mamma som var gal. Det var skamfullt.
Heldigvis representerte faren noe trygt og stabilt for de fire barna. Han tegnet også et bilde av moren fra den gang hun var frisk.
                – Jeg tror det reddet oss. Vi har alle klart oss godt, men jeg brenner for å hjelpe barn som er i den situasjonen jeg var.

-Snakk med barna

                – Hvordan er situasjonen for barn av psykisk syke i dag, etter din mening?
                – Selv om voksenpsykiatrien i dag har en lovpålagt informasjonsplikt overfor barna, er det mange steder ikke godt nok. Helsepersonell må våge å snakke med barna. Barn sier ofte ingenting. Jeg sa at det gikk bra med meg, men det gjorde ikke det. Inni meg var jeg trist, lei meg, bar på skyldfølelse og sinne, men jeg var ikke i stand til å si noe når mamma var i rommet. Dersom jeg hadde vært alene med helsepersonell som ville lytte, ville det fosset ut.
                -Hva er ditt råd til helsepersonell og andre som har kontakt med barn av psykisk syke?
                – Tilstedeværelse! Sett av litt tid og spør konkret. Si at du ønsker å høre hvordan akkurat de har det. Dersom barna i første omgang ikke snakker, kan du fortelle om andre barns erfaring og hvordan andre barn har det. Det kan gi dem en forståelse av at de ikke er alene om å ha det slik. Gi informasjon og fortell konkret om sykdommen og hva den kan føre til. Det er ofte ikke så mye som skal til.

– Bring inn håp

Moen tror forebyggingsaspektet er stort når det gjelder åpenhet overfor barna. Hun er opptatt av å bringe inn håp i deres tilværelse.
                – Mange barn bærer på en redsel for å bli syke selv. Men man trenger ikke å bli syk selv om mamma eller pappa er det. God informasjon samt det å bli sett og hørt, kan demme opp for og forebygge vanskeligheter.

Tekst: Unni Tobiassen Lie (Badeliv nr1/2013)
Foto: Privat