På bibelskolen “Liv” begynte på, krevde de mye av henne. Til slutt måtte hun gi seg. Hun fikk hjelp gjennom angstavdelingen, der hun var yngste pasient.
28-åringen er for lengst tilbake på Sørlandet og nye studier. Der prøver hun å ta i bruk teknikkene hun har lært.
– Særlig er det viktig for meg å huske det jeg lærte om å utsette bekymringer til et kvarter om dagen, slik at jeg ikke tenker på dem hele tiden, forklarer hun.

“Jeg lærte å utsette bekymringer til et kvarter om dagen, slik at jeg ikke tenker på dem hele tiden”

 

Sliten

Når “Liv” tenker tilbake, husker hun utfordringer på videregående skole, uten at hun helt visste hva det var.
– Jeg sa jeg var sliten. En periode det siste året måtte jeg avstå fra noe undervisning. Men jeg skjønte ikke at jeg var mer enn sliten. Tenkte i hvert fall ikke på angst.
Den unge kvinnen vokste opp i en kirkeaktiv familie der “Liv” hadde mange venner. Hun danset og gikk på turn. Etter videregående begynte hun på en bibelskole. Der startet problemene for alvor.
– Det ble krevd mye av meg. Vi skulle for eksempel ut på gata for å evangelisere.
– Hadde du lyst til det?
– Jeg hadde lyst til det andre forventet av meg, svarer hun.

Selvkritisk

På den positive siden nevner hun nye venner.
– Men jeg har alltid vært kritisk til meg selv, har villet gjøre ting ordentlig. På bibelskolen ble det så mange krav at jeg følte jeg mistet kontrollen. Samtidig var det mange ting jeg var redd for å gjøre. Det var forventet at vi skulle følge opplegget, blant annet å ta kontakt med ukjente. For meg var det vanskelig, både med medelever og de vi møtte på evangelisering. I tillegg måtte vi lære ting utenat. Jeg likte ikke å bli testet. Så det ble mørkere og mørkere.
– Var det noen som så at du slet?
– Ei som jobbet på kontoret. Jeg gråt mye, men husker lite fra den tiden. Det endte med at jeg måtte slutte et halvt år før tiden.
Det kjentes både som en lettelse og et nederlag, siden hun aldri tidligere hadde sluttet med noe uten å fullføre.

“Jeg skjønte ikke at jeg var mer enn sliten. Tenkte i hvert fall ikke på angst”

Helsehjelp

Foreldrene så hvor sliten datteren var da hun kom hjem. Det tok lang tid før kreftene vendte tilbake. Hun startet på ulike utdanninger. Først da hun fikk ta dansetimer på Ansgarskolen, trivdes hun igjen. Ungjenta fikk noe hjelp fra helsevesenet hjemme, uten at det gikk bedre. I to år fikk hun behandling på et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det førte heller ikke fram.
– Ei dame i kirken min foreslo Modum Bad, forteller hun.

Digital behandling

“Liv” fikk plass, men behandlingen ble gjennomført digitalt de fem første ukene på grunn av pandemien. Hun syntes det var vanskelig med gruppebehandling før hun fysisk kom til sykehuset.
– Hva var vanskelig?
– Mye det at jeg ble utfordret til å dele ting med mange på en gang. Men vi ble godt kjent, og det var ei fin gruppe. Det vi sier skal ikke ut av gruppa.

Eksperimenter

– Hvordan var dagene i behandling?
– Vi måtte for eksempel planlegge tre ting vi syntes var vanskelig å gjøre, såkalte atferdseksperimenter. Det kunne være å gå på butikken eller dele noe i gruppa. Slike ting hadde vært vanskelig for meg tidligere, uten at jeg tenkte så mye over det. Jeg hadde bare ikke satt navn på det som angst.

Krevende

Det fineste hun gjorde på Modum Bad handlet om gruppa.
– Der likte jeg meg godt, særlig når vi hadde fri sammen. Terapien var krevende.
– Og det vanskeligste?
– Det ene eksperimentet den dagen jeg skulle holde et informasjonsmøte for alle pasienter på angstavdelingen og de ansatte som jobba der. Angsten gjorde det vanskelig. Men jeg klarte det, selv om jeg har lett for å tenke på alt som kan gå galt. Noe av ideen var at jeg ikke skulle gruble, og at jeg ikke skulle snakke om det.

Teknikker

Liv lærte teknikker for å unngå grubling og bekymring.
– Det handler om å utsette det. Tidligere har jeg tenkt at jeg skulle finne ut av ting ved å gruble. Jeg bekymret meg lang tid i forveien. Nå har jeg fått mestringsteknikker, men jeg er ikke alltid like god til å bruke dem. Allikevel har jeg noe å hente fram. De vonde tankene har ikke så stort overtak.

Positiv faktor

I oktober 2021 var “Liv” og gruppa tilbake på Modum Bad. Det var godt å møte de andre igjen, og de fikk repetert det de hadde lært.
– Hvordan er livet nå?
– Mange ting er bedre. Jeg kan velge bort grubleriene, og jeg er litt mindre redd for vonde følelser. Så har jeg begynt å studere sosialt arbeid.
En time unna bor kjæresten – de forlovet seg i høst.
– Kjærligheten er en positiv faktor. Vi ser hverandre ofte. Han forstår ikke alltid det jeg sliter med, men er veldig hensynsfull, smiler hun via Facetime.

Tekst: Brita Skogly Kraglund (artikkelen er hentet fra Badeliv nr 1/2022. Du kan abonnere gratis på Badeliv – bestill her.

07.10.22
infoleder@modum-bad.no