– Alle kan bli bedre, fastslo professor Per Vaglum på årets minneforelesning. Dette var Gordons motto, proklamerte han og spurte samtidig om dette fremdeles gjelder på Modum Bad.

Vaglum innledet sin analytiske gjennomgang med et historisk tilbakeblikk på utviklingen av psykiatrisk forskning i Norge og opprettelsen av Modum Bads Forskningsinstitutt. For 30 år siden var Modum Bad et faglig sentrum for norsk psykiatri. Det var nødvendig å delta på Modumseminarene for å følge med i faget.
-Gordon Johnsen ruvet på en inkluderende måte, og var et forbilde for oss unge psykiatere, minnet Vaglum om.

Fotballmetaforer

Vaglum fortalte at det var pasientene som var mest positivt innstilt til forskning på behandlingsprogrammet på Ullevål på 1980-tallet.
– Et viktig perspektiv for å se nærmere på lagånden i vår streben etter å utvikle faget og hjelpe pasientene.
Hva er den enkeltes gruppes oppgaver hvis alle stiller på samme lag? Hva om de tre gruppene spiller mot hverandre på tre forskjellige lag, pasienter mot klinikere, klinikere mot forskere og pasienter motforskere? Med gjennomgående bruk av fotballmetaforer, gikk Vaglum gjennom hver av disse scenariene.

Pasienter mot klinikere

Vaglum mener pasienter og klinikere kommer i konflikt når de ikke har felles mål. Ulike konfliktsituasjoner illustrerer dette:
-Når produksjonskravet gjelder kvantitet, og ikke kvalitet
– Når rammefaktorer i form av tid, rom og varighet av relasjonen er for dårlige til å gjøre sitt beste
– Når det er sprik mellom hva pasienten trenger og hva man kan gi
– Når kunnskaper, ferdigheter og erfaring mangler
Videre kan pasientens og klinikerens vanskelige følelser føre til at de blir motspillere og ikke medspillere, og ved at irrasjonelle fenomener får styre i relasjonen.
– Med dette menes at klinikerens og pasientens atferd delvis styres av ubevisste motiv, ønsker, fantasier og konflikter som også kan stå i kontrast til hva de bevisst ønsker å gjøre eller være, sa Vaglum.
-Klinikeren kan synes pasientens atferd er uforståelig og utålelig og kan derved komme til å avvise eller miste tålmodigheten. Klinikerens atferd kan også bli uforståelig for pasienten. Det er klinikerens ansvar å oppdage og arbeide med disse kreftene slik at man igjen kan arbeide mot felles mål.

Pasienter mot forskere

Forskning kan ikke drives uten at pasienter og forskere spiller på samme lag, mener Vaglum.
Han understreket at det ikke alltid skjer. Det kan dreie seg om etiske problemstillinger som at forskningen bare henter ut informasjon og ikke hjelper pasienten, at forskning eksponerer funksjonssvikt (for eksempel kognitiv svikt) eller at man ved randomisering kom i gruppen med dårlig forløp.
Vaglums konklusjon er at pasienter og forskere kan spille på samme lag hvis forskningsetikken praktiseres lojalt av forskerne.

Klinikere mot forskere

Klinikere og forskere kan se ned på hverandre. For eksempel kan klinikerne mene at forskerne har for stor frihet i jobben, at de bare er opptatt av sin egen karriere. Hva gjør de egentlig? Når får vi resultatene?
Forskerne kan mene at klinikerne ikke er oppdatert og ikke tar i bruk ny kunnskap, at de ikke er kritisk nok til egen praksis og at de er upålitelige hvis de skal skaffe pasienter eller delta som terapeuter i forskningsprosjekt.

Klinikere og forskere – to virkeligheter?

Klinikere og forskere kan ha ganske forskjellige fokus. Der klinikeren ønsker studier av behandlingsmetoder som muliggjør bedring for den enkelte pasient, kan forskerne være opptatt av å avklare årsaker og mekanismer som fører til sykdom og funksjonssvikt.
– Det er ikke alltid den såkalt evidensbaserte behandling er anvendbar for den enkelte pasient. Klinikeren vil kunne oppleve forskningsresultater som irrelevante og ubrukbare og at forskning underminerer den erfaringsbaserte kunnskapen. Forskning vil også kunne avsløre at vi kaster bort tiden på uvirksomme tiltak, og at ferdigheter vi har brukt mye tid og krefter på å lære oss, må suppleres eller erstattes med nye. Og det kan være et stort problem hvis forskningen får mer prestisje enn klinikken.

Drillo-metoden

På tross av disse potensielle vanskene, mener Vaglum at vi kan nå målet: Bedre psykisk helse for pasientene, ved å bruke Drillo-metoden:
• Alle på laget er avhengige av hverandre
• Alle kan bli bedre – også terapeuter og pasienter.
• Suksess avhenger at hver enkelt gjør sitt beste innenfor en riktig ramme og en faglig forståelse av hva som får mennesker til å samarbeide og hva som kan skape forbedring.
• Strategien må baseres på at hver enkelt deltager blir klar over sitt potensial og får utfolde det.

Og dette var vel også Gordons metode, avsluttet Per Vaglum.

Både konserten og minneforelesningen inngikk i år som en del av programmet ved Forskningsinstituttets 25-års jubileum. Jubileet ble markert med et seminar 8. – 9. september og flere internasjonale forskere gjestet Modum Bad i den forbindelse. Les mer i magasinet Badeliv nr 3/2010 som kommer 18. oktober. Badeliv kan bestilles på: infoleder@modum-bad.no

Tekst: Tone Skjerven