Kronikken er tidligere publisert på psykologisk.no

 

Det pågår en kamp om kunnskapen. Nyordet «alternative fakta» går til kjernen av en relativisme der «alt er like gyldig». At uttrykket «alt er like gyldig» ligger farlig nær «alt er likegyldig», bør mane til ettertanke.

De fleste av oss trekkes som nattsvermere mot det lyset av kunnskap som bekrefter det vi allerede tror på. Vi lever i en «postfaktuell tid» der alternativbevegelser utfordrer legevitenskapen, kreasjonister krever minst like stor anerkjennelse som Darwinister, og klimaskeptikere avfeier FNs klimapanel. I tillegg blir den frie pressen forsøkt kneblet med anklager om at de sprer «falske nyheter».

Det blir innholdsløst å hevde at vi psykoterapeuter arbeider kunnskapsbasert hvis ikke kunnskapen presiseres. Det påhviler oss fagfolk et særlig ansvar å være kritiske, og derfor må vi søke mest mulig pålitelig kunnskap slik dette er nedfelt i yrkesetiske retningslinjer og i prinsipperklæring om evidensbasert kunnskap (Norsk Psykologforening, 2007). Som profesjonelle kan vi ikke være likegyldige til valg av våre kunnskapspreferanser.

“Som profesjonelle kan vi ikke være likegyldige
til valg av våre kunnskapspreferanser”

Forskningen har som mål å søke ny kunnskap gjennom anerkjente metoder for å komme nærmest mulig sannhet og fakta. Det er især den kvantitative (nomotetiske) forskningen som utfordres i en postfaktuell tid, siden kvalitativ forskning i større grad vektlegger individuelle (idiografiske) fortellinger, noe som blir mer gjenkjennelig i klinisk praksis.

Med nomotetisk menes den vitenskapelige kunnskapen som søker å oppstille allmenne, teoribyggende lover. Dette i motsetning til idiografisk kunnskap, som er den vitenskapelige kunnskapen som legger hovedvekten på å granske den enkelte begivenhet/person, og dennes individuelle og særmerkede egenskaper og forutsetninger (Store Norske Leksikon).

Noen oppfatter disse to kunnskapskildene som dikotomier, med den følge at nomotetisk forskning blir avfeid som ugyldig og unyttig for psykoterapi. Jeg vil i denne artikkelen vise hvordan disse kunnskapstypene bør utfylle hverandre. Stikkord er brukermedvirkning og praksisnær forskning.

Tilbakemeldinger som brukermedvirkning

Mennesker som søker hjelp hos profesjonelle helse- og omsorgsarbeidere, har en lovbestemt rett til brukermedvirkning. Vi har som profesjonelle en tilsvarende plikt til å legge til rette for at brukerne kan nyttiggjøre seg av denne retten. Offentlige anbefalinger, profesjonsetiske prinsipper og faglige retningslinjer for kunnskapsreferansene i psykoterapi vektlegger det samme. Men selv om vi er enige i prinsippene om brukermedvirkning, er det ikke dermed åpenbart hvordan en kan integrere dette som del av ens kliniske praksis. Bruk av systematiske tilbakemeldinger viser seg å være en konkret måte å styrke brukermedvirkning på.

“Bruk av systematiske tilbakemeldinger viser seg å være
en konkret måte å styrke brukermedvirkning på”

Tilbakemelding (også kalt feedback) innebærer at klienten hyppig og underveis i terapiforløpet svarer på terapirelevante spørsmål på en standardisert og systematisk måte, for eksempel på et online spørreskjema. Terapeuten får tilgang til svarene, og kan for eksempel sørge for å være informert om progresjon (utfallsmål, for eksempel symptombelastning) og prosess (terapeutisk relasjon, herunder allianse) slik denne er opplevd av klienten, før hver time. Hvis det kommer fram at terapien ikke ser ut til å gå i ønsket retning, vil denne informasjonen være et viktig grunnlag for å evaluere om det terapeut og klient så langt har arbeidet med – og hvordan de har arbeidet med dette – bør justeres. Med andre ord kan slike tilbakemeldinger bli et like viktig hjelpeverktøy for en psykoterapeut som somatiske prøvesvar er for legens vurdering og valg av egnet pasientbehandling. Tilbakemelding innenfor risiko-områder som suicidalfare, vold, rus og mishandling kan bidra til iverksetting av livreddende og skadeforebyggende sikkerhetstiltak.

Les resten av kronikken på psykologisk.no. Klikk her.

 

15.03.17
infoleder@modum-bad.no