Kjære Gro

I dag vil jeg bruke litt tid sammen med deg for å reflektere over en gammel vits. Husker du den om de to tomatene som skulle krysse veien? Den ene ble overkjørt. Den andre kom vel over. Den heldige snudde seg til den uheldige og sa: ”Kom an, ketchup!”.

Hvis du ikke lo – så tror jeg det kommer av at du har skjønt vitsen. Den er jo dødsens alvorlig, for den handler om selve livet. La meg filosofere litt:

Vi vet lite om de to tomatene. De gikk sammen og så ble den ene overkjørt. Hvorfor ikke den andre? Hvorfor ikke begge? Hvorfor kom ikke begge trygt over? Så tilfeldig er ofte livet. Jeg ble overkjørt. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg finner det lite nyttig å gruble over det.

Men nå kommer det vesentlige: Hva sa den andre tomaten? Han hadde mange valg. Han kunne ha sagt: ”Sorry. Game over” – og gått videre. Han kunne ha sagt: ”Der kan du se hvordan det går når du er så uforsiktig”. Og han kunne ha sagt: ”Stakkars deg! Jeg skal gå og kjøpe blomster og legge på veikanten for å minnes din undergang”.

Han sa ikke noe av dette. Han sa det mest geniale som kunne tenkes. Han sa: ”Kom an, ketchup!” Kanskje visste han at ketchup er et foredlingsprodukt av tomater.

Tårene renner når jeg skriver dette. Det var ”Kom an, ketchup” dere sa til meg da jeg kom til dere for over to år siden. Dere sa det så høyt og tydelig at jeg forsto det. Dere sa det så overbevisende at jeg forsto at dere mente det. Dere sa det slik at jeg forsto at dere trodde på det. Og jeg kom!!!

Hele tiden hører jeg det oppmuntrende ropet innenfra, fra dere og fra Gud: ”Kom an, ketchup!” Håper du også hører det. Du trenger det, for jeg vet du har en tøff jobb med å restaurere overkjørte tomater.

Hils kjente!
Hjertelig hilsen Lars