– Konsekvensene kan bli dramatiske hvis vi ikke stiller spørsmål om selvmord dersom vi har mistanke om det, sier professor Lars Mehlum.

Professoren i psykiatri og senterleder ved Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning er sterk og klar når han svarer.
– En viktig grunn er at konsekvensene kan bli dramatiske hvis vi ikke spør. Det er alvorlig å overse selvmordsrisiko, og tiden kan være knapp. Nettopp derfor er det svært viktig å overvinne den motstanden det er å snakke om dette vanskelige temaet.

 

Den første myten: Noen tror det er feil å spørre, da kan folk settes på tanken.

– Vi har ingen forskning som tilsier at man setter folk på tanken av selvmord ved å spørre. Man bør absolutt ta opp temaet hvis man har mistanker. Så kan det være slik at de ikke hadde selvmordstanker, men at det er andre ting de strever med. Da kan vi snakke om det.

Hvordan?

– Hvordan bør man stille spørsmålet?
– Rett og slett så direkte som mulig: Tenker du på selvmord? Spør rett ut. Bruk få ord og et konkret språk, slik at de forstår deg. Ikke gå som katten rundt den varme grøten. Husk at du gjør dette som en venn, eller som familie som bryr seg. Man kan grue seg, bli engstelig og litt stressa selv. Hvis du har tid, øv deg litt på forhånd.  Prøv å si disse uvante ordene høyt for deg selv. Da blir det lettere når du skal bruke dem i samtalen.

Pårørende?

–  Kan de nærmeste spørre?
– Absolutt – pårørende gjør en god jobb. Det å spørre er å vise ansvar, medmenneskelighet og omsorg. En del mennesker som sliter holder seg unna hjelpetiltakene og profesjonelle hjelpere. De trenger spesielt at vi som pårørende viser ansvar.

Den andre myten: De som snakker om selvmord, er ikke i risikosonen.

– Det er en myte! Det er en klar sammenheng mellom å snakke om selvmord – og det å gjøre det. Ta det på alvor når en person bekrefter å ha tanker om å ta livet av seg. Begge disse to mytene kan hindre vanlige mennesker i å forebygge selvmord. De overlater det i stedet til fagfolk. Fagfolk er naturligvis viktige og det er deres ansvar å gi behandling. Men jeg ber vanlige folk ta opp dette viktige spørsmålet og gi førstehjelp. Dersom det viser seg at en person går med selvmordstanker, MÅ helsepersonell inn for å vurdere riktig hjelp og behandling.

Hva gjør man?

– Hva gjør man dersom man har fått selvmordstanken bekreftet?
– Ta med vedkommende til fastlege, legevakt eller andre steder der det er helsepersonell som kan gjøre faglige vurderinger og iverksette effektive behandlingstiltak. Blir du veldig stressa i situasjonen,  så ring en person som har mer peiling enn deg. Sammen tenker man klarere. Det er viktig å holde kontakten med den som har selvmordstanker til helsepersonell tar over. Dette blir som førstehjelp ellers.

Vil ikke ha hjelp

– Hva gjør man hvis personen ikke vil ha noen hjelp?
– I de fleste tilfeller går det langt bedre enn man frykter. Men man kan selvsagt møte skepsis og motstand. Da gjelder det å balansere; på den ene siden ha respekt for den andres autonome valg og på den andre siden vise aktiv omsorg ved å være bestemt og tydelig. Si: Jeg skjønner at du er skeptisk, men jeg må be deg om å stole på meg. Nå må vi ringe for å få hjelp. Hadde det vært meg hadde jeg håpet du hadde gjort det samme for meg.  At vi bryr oss, slik som er naturlig for oss – kan være livreddende. Det å gi opp, og så bære på den tanken videre hvis det skjer noe, unner jeg ingen.

Hjelpetilbudet?

– Hvordan er hjelpetilbudet?
– Ikke alle blir møtt med den perfekte hjelpen, men vi har tross alt et godt utbygget helsevesen som gjør det mulig å få behandling. Mennesker i selvmordskrise trenger selvsagt individuelt tilpasset hjelp, men de fleste trenger å få belyst hva som har utløst krisen. Når et menneske føler seg fanget, når det tror det ikke finnes noen løsning på problemene og smerten føles uutholdelig, kan døden oppleves som en løsning og en tilflukt. Men de aller fleste vil jo gjerne leve hvis de har håp om at de kan få det mindre vondt. Helsepersonell kan ta «hull på» håpløsheten.

Hjelper behandling?

– Hva når behandling ikke ser ut til å hjelpe?
– Man lykkes ikke alltid på første forsøk. Det krever innsats, og den enkelte bør ha tilpasset behandling. Heldigvis finnes flere typer av og tilnærming til behandling. Så derfor er det viktig å prøve igjen. Det er ikke gjort på første forsøk når man skal lære å sykle eller slutte å røyke heller.

• Artikkelen er hentet fra Modum Bads magasin Badeliv nr 1/2021. Ønsker du å abonnere gratis på Badeliv, klikk her.
• Meld deg på Modum Bad-konferansen “På livet løs” 29. oktober 2021 i Gamle Logen i Oslo. Klikk her.

11.01.21
infoleder@modum-bad.no