Første gang publisert 27.08.21 (Badeliv nr 1/2021)

– Nå er jeg ferdig med masteroppgaven min, og skal snart starte doktorgradsarbeid, forteller kvinnen i begynnelsen av 30-årene via Face Time.
Hun ønsker å fortelle sin historie anonymt av hensyn til arbeidslivet som ligger foran.

Livet var vanskelig

«Anette» kommer fra et lite sted.
– Jeg vokste opp i en kjernefamilie. Hadde helt vanlig skolegang, sang i kor og deltok i mange aktiviteter, særlig innen musikk. Jeg hadde mange gode venner.
Livet var likevel vanskelig, og «Anettes» spiseforstyrrelse startet i tidlig ungdomstid.
– Mat var en utfordring. Jeg kunne spise veldig lite. Mot slutten av videregående ble det et ordentlig problem, forklarer hun.
Hun hadde dårlig matlyst. Medisiner hun brukte var kanskje én årsak til dette.
– Så fikk jeg problemer på skolen, og strøk i flere fag. På den tiden hadde jeg gått litt ned i vekt, men det var antakelig depresjon som var problemet mitt.

 

“Mat var en utfordring. Jeg kunne spise veldig lite. Mot slutten av videregående ble det et ordentlig problem”

 

Innleggelse

I starten av voksenlivet ble hun innlagt på DPS.
– Der var det veldig fokus på spising. Da ble det for alvor vanskelig. Jeg fikk kjeft for at jeg ikke spiste nok. Det førte til prestasjonsangst. Straffen var at de stadig la mer mat på tallerkenen min. Det førte til lite mestring. I dag skjønner jeg at jeg hadde stor angst.
– Gikk du opp i vekt under oppholdet?
– Nei. Etter et halvt år hadde jeg gått litt ned. Til slutt ble jeg skrevet ut til et liv i egen bolig. Da greide jeg ikke å spise.

Les om behandlingen av spiseforstyrrelser på Modum Bad.

Til Modum Bad

«Anette» skjønte ikke hvor syk hun var.
– Jeg følte bare skam og mislykkethet, og lurte på hvordan jeg kunne ta meg sammen. For jeg trodde alle hadde det like vanskelig, men at de greide å ignorere det.
Hun kjente ikke grenser for kroppsstørrelsen sin, om den var for stor eller for liten.
– Til slutt var jeg så syk at jeg ble lagt inn på sykehus med organsvikt.
Ved hjelp av sondeforing nådde hun Modum Bads minstekrav for BMI. I 2010 fikk hun komme hit.

 

“Jeg følte bare skam og mislykkethet, og lurte på hvordan jeg kunne ta meg sammen”

 

Startet jobben

Endelig følte hun at hun ble tatt på alvor, og jobben med å bli frisk startet.
– De fortalte meg ikke hvordan jeg hadde det, men lot meg finne ut av ting selv.
Til å begynne med syntes «Anette» det var utrolig vanskelig å vite hva som var godt for henne. Og det var ikke lett å si noe.
– Men behandlerne var interessert i mer enn at jeg skulle opp i vekt, skrives ut og bli en del av statistikken. Jeg følte meg ikke som en del av en årsrapport, men at de var genuint interessert i at jeg skulle mestre livet og få eierskap til det igjen.

 

Hvordan søke plass på Avdeling for spiseforstyrrelser?

 

Fire måltider

Fire måltider daglig til faste tidspunkter var en stor del av behandlingen.
– Da fikk vi faste mengder næringsrik mat, ifølge en kostplan vi hadde skrevet under på etter samtale med ernæringsfysiolog. Jeg fikk for eksempel drikke juice i stedet for melk, som jeg aldri har klart.
Pasientene, bare jenter, satt sammen rundt bordet til alle måltider. Noen ganger var det også betjening.
– Vi snakket aldri om kalorier, kropp og trening. Vi prøvde å gjøre det hyggelig.
Maten måtte spises opp i løpet av en halv time.
– Vi motiverte hverandre. Hvis en av oss ikke greide det, måtte vi samtale med en behandler. Det ble krevd at vi tok ansvar, derfor ble vi også møtt med mye tillit. Det var hele tiden folk tilgjengelig hvis noe var vanskelig, men hovedjobben måtte vi gjøre selv.

 

“Det ble krevd at vi tok ansvar, derfor ble vi også møtt med mye tillit”

 

 

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet var en del av behandlingen. Det føltes skummelt for «Anette».
– Jeg hadde lært på et annet sykehus at det var farlig. Trening og treningsfri var skummelt på hver sin måte. To dager ukentlig var treningsfrie. Vi skulle tåle rastløsheten ved å være i ro.
– En halv time etter hvert måltid skulle vi også sitte i ro – for at maten skulle sette seg i kroppen. Da tenkte jeg at det var som å sitte på en strand og vente på en tsunami. Jobben ble å tåle at bølgen skylte inn. Når man begynner å spise og går opp i vekt, kommer følelser som har blitt numne. Så må man lære seg å tåle dem. Dette er deler av et normalt liv.

Samtaleterapi

– Hadde dere mye samtaleterapi?
– Vi hadde daglige gruppesamtaler og ukentlig samtale med en terapeut. Det var taushetsplikt i gruppa. Vi fikk en følelse av å bli friske samtidig. Vi sto ikke alene. Gruppa holdt sammen på fritiden også.
– Vi gjorde mye fint. På hviledager kunne vi sitte i sofaen under et teppe. Vi strikket. Så TV. Ruslet turer. Var i bassenget. Vi ble oppfordret til å bryte litt regler, være litt rampete; som å stjele blomster i en hage. Jeg har alltid vært snill pike, men greide å bli litt rampete. Jeg opplevde mer handlingsrom i livet mitt.

“Jeg måtte jobbe med hva som lå bak, og hvordan jeg skulle håndtere følelsene”

 

Traumeelement

«Anette» lærte seg å spise normalt og kom opp i normalvekt. Hun begynte også å le for første gang på flere år. Så kom tårene og panikkanfall. Hun fikk et nytt opphold ved Avdeling for spiseforstyrrelser.
– Jeg fortsatte å stå i måltidsituasjonene, og jeg måtte jobbe med hva som lå bak, og hvordan jeg skulle håndtere følelsene. Det var et traumeelement i dette. Etter det oppholdet har jeg vært frisk. Nå lever jeg et helt vanlig liv.

– Genuin omsorg

«Anette» er svært takknemlig for hjelpen hun har fått på Modum Bad.
– De har gitt meg genuin omsorg og tatt meg på alvor som et medmenneske. De var rause med klemmer og lånte skuldre. De så hele mennesket, og formidlet tro på meg slik at jeg våget å tro på meg selv.
– Hvorfor har du sagt ja til å dele dine erfaringer?
– Det viktigste for meg er å formidle håp. Det kan bli mye bedre enn det ser ut. Jeg hadde ikke trodd at min situasjon var mulig å snu.

 

«Anettes» hilsen til deg som sliter:

– Jeg vil gjerne si til deg som sliter med forholdet til mat og kropp: Det går an å ha gode opplevelser med både mat og sin egen kropp. Det går an å ha eierskap til å kunne kose seg med mat når man har lyst til det, og kjenne at man er tilfreds når man er mett – uten å føle at man mister kontroll og uten at dette betyr at man samtidig må bekjempe indre demoner. Jeg er mer komfortabel, tilfreds med og trygg i kroppen min nå enn jeg har vært noen gang. Og vekten min har vært stabil de siste ti årene. Verken kroppen eller maten jeg spiser styrer hvordan jeg har det, og jeg er dritstolt av at jeg har greid å oppnå dette.
Minst like viktig er det for meg å si at det er viktig å ta tak i vanskene som ligger bak spiseforstyrrelsen, og som gir denne destruktive mestringsstrategien en hensikt. Hvis du tør å pushe grensene dine og å jobbe med deg selv, stadig utfordre deg til å gjøre ting du egentlig ikke tør vil du til slutt oppnå å kunne ha det ordentlig bra uten spiseforstyrrelsen. Du kan nå målene og drømmene dine. Det går an å sove godt om nettene, det går an å ha mye mer både fysisk og kognitivt overskudd enn det du erfarer nå. Det går også an å ha fred i hodet og fred i kroppen.

Kampen for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er ikke for pingler. Det vil være den viktigste kampen og investeringen du kan gjøre for deg selv og for livet ditt. Vit at du er sterk nok, og at du har ressursene som trengs for å få det til. Du er tøffere enn du tror, og du fortjener å bli frisk. Veien mot å bli frisk er ikke uten hindringer. Du vil snuble noen ganger. Da er det viktig at du er snill mot deg selv, at du gir deg selv omsorg og aksept slik at du kan reise deg igjen, og igjen og igjen. Bruk personalet for det de er verdt når du trenger hjelp. De er der for deg, og de har mye klokskap og støtte å gi. Du er verdt å kjempe for. Det er mulig å bli helt frisk. Sees på andre siden!

Hilsen Anette

 

Tekst: Brita Skogly Kraglund
Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 1/2021
Klikk her for å motta vårt nyhetsbrev.

 

infoleder@modum-bad.no