– Et av hjernens viktigste redskaper er det vi kaller oppmerksomhet, sier overlege Arild Jervell.

"Den tredelte hjerne"-modellen ble lansert av den amerikanske nevrofysiologen Paul MacLean på 1960-tallet. Den er en forenkling, men mange opplever den veldig nyttig som en hjelp til å forstå vårt mentale liv. I modellen ser man på menneskets hjerne som bestående av tre ulike ”hjerner”: Hjernestammen (krypdyrhjernen), det limbiske system (den eldre pattedyrhjernen) og hjernebarken (den nyere pattedyrhjernen). Disse tre hjernene snakker tre ulike språk. Mange psykiske vanskeligheter kan oppstå når disse hjernene ikke klarer å kommunisere godt nok med hverandre.

Hjernestammen

Hjernestammen finner vi innerst og nederst i hjernen. Den er den utviklingsmessig ”eldste” delen av hjernen. Anatomisk tilsvarer den grovt sett hjernen slik den fantes hos tidlige krypdyr, og til dels hos krypdyr i dag. Denne delen av hjernen regulerer mange kroppslige funksjoner som temperatur, blodtrykk, søvn/våkenhet, appetitt og opplevelsen av trygghet/fare. Denne delen av hjernen snakker impulsenes og kroppsfornemmelsenes språk.

Det limbiske system

Det limbiske system finner vi over og utenfor krypdyrhjernen. Denne delen av hjernen oppstod da de første pattedyrene begynte å utvikle seg. Den evaluerer også forholdet mellom oss selv og omgivelsene rundt oss, og motiverer oss til å handle ut fra det, men på en mer avansert måte enn hjernestammen. Den regulerer blant annet atferd som handler om tilknytning og sosialt samspill. Det er denne delen av hjernen som snakker følelsenes språk.

Hjernebarken

Hjernebarken finnes vi øverst og ytterst i hjernen. I denne sammenheng tenker vi spesielt på den del av hjernebarken som finnes i fremre del av pannelappen. Den har utviklet seg med primatene og menneskene. Denne delen av hjernen står for en enda mer avansert og abstrakt evaluering av alt vi opplever. Den har et verbalt språk og står for det vi normalt forbinder med hjernen: tenkning, analyse og logikk – altså intellektets språk.

Hjernen modnes

Hos enkeltmennesket modnes hjernen gradvis gjennom oppveksten ”nedenfra og opp”. Hjernestammen er moden allerede ved fødselen. Det limbiske system modnes raskt gjennom de første leveårene og regnes helt ferdig modnet ved 12-13-årsalderen. Hjernebarken modnes også gradvis gjennom oppveksten og er endelig ferdig modnet rundt 25 års alder.

Vi trenger alle disse tre nivåene av hjernen. De er alle viktige deler av vår biologi, og sørger på hver sin måte for å hjelpe oss til å klare oss i verden. En godt fungerende hjerne er en hjerne der det er god kommunikasjon og samhandling mellom disse ulike nivåene.

Når kommunikasjonen fungerer dårligere kan man oppleve at ”hode og kropp ikke spiller på lag”, eller ”fornuften sier en ting, mens følelsene sier noe annet”. Nettopp dette er opplevelsen ved svært mange psykiske lidelser. Hvorfor oppstår slike problemer? Det finnes selvsagt mange ulike forslag til svar, og jeg vil kun nevne noen her.

Opplevelsesavhengig

Som nevnt modnes hjernen gjennom oppveksten. Men modningen er også opplevelsesavhengig. En sunn modning av hjernen skjer ved trygge oppvekstbetingelser.

Mindre trygge oppvekstbetingelser gir dårligere betingelser for hjernens modning. En av de alvorlige konsekvensene av tidlige traumer og overgrep er store problemer med å regulere hjernestammens aktivering. Oppvekst i et miljø som har lite toleranse for følelser, gir dårligere betingelser for utviklingen av det limbiske system. Som tilpasning til slike miljøer lærer barn å undertrykke og skjule sine følelser. De utvikler strategier som senere i livet begrenser dem i relasjoner og livsutfoldelse.

Mental ”kontroll”

Noe handler også om kultur. Store deler av vår kultur har fremdeles en tendens til å favorisere og fremelske hjernebarkens ”språk”, og betrakte språkene i de nedre delene av hjernen som uttrykk for noe mer barnslig eller primitivt, som man bør ”kontrollere”.

Dette er en problematisk holdning. Det viser seg at mange forsøk på mental ”kontroll” over tid får paradoksale og motsatte effekter. Det samme gjelder ulike former for ”unngåelse”.

For mange med psykiske lidelser er en del av problemet kraftfulle og desperate forsøk på ”kontroll”. Det kan være bruk av rusmidler, bruk av mat (sulting eller overspising), bruk av selvskading, bruk av overtrening, overarbeid og mye annet. Alt for å slippe å føle.

Kommunikasjon og samarbeid

Noe av det man kan se fra ”den tredelte hjerne”-modellen er at både kroppslige reaksjoner og følelser er naturlige deler av vår biologi. Utviklingsmessig ligger de enda dypere i oss enn intellektet.

Veien til å ”regulere” de dypere hjernenivåene i oss selv er ikke gjennom ”kontroll”, men gjennom kommunikasjon og samarbeid. Kommunikasjon og samarbeid krever en evne til å lytte og ha gjensidig respekt med en ikke-dømmende holdning. Hvis hjernebarken skal kunne kommunisere og samarbeide med de nedre nivåene, må den først være i stand til å lytte. Dernest på den være i stand til å møte det den ”hører” med en respektfull og ikke-dømmende holdning. Et av hjernens viktigste redskaper er det vi kaller oppmerksomhet.

Man kan si at det motsatte av å undertrykke en følelse er ikke å utagere den, men å oppleve den.

Møte og forstå

Det har de siste årene kommet til mange terapiformer som på ulike måter nettopp vektlegger det å møte og forstå sine egne følelser på en måte som ikke er kontrollerende eller unngående, men mer lyttende, aksepterende og kommuniserende. Dette er ofte krevende ferdigheter å lære seg, men man ser også at det gir resultater.

Terapeutiske tilnærminger som ”affektbevissthet”, ”mindfulness”, ”mentalisering”, ”metakognitiv terapi”, jobbing med ”affektfobi”, ”selvmedfølelse”, ”emosjonsfokusert terapi”, ”mindsight” og ”sensorimotorisk psykoterapi” er noen eksempler.

Av psykiater Arild Jervell, Modum Bad
Artikkelen er hentet fra Badeliv nr1/2014.