Hester er også ålreite dyr

- De som driver med hester og pasienter tror på det de holder på med. Med god grunn, tror jeg. Men jeg har tvilt – i min tid som stallkar på Modum Bad på nitti-tallet, sier direktør Ole Johan Sandvand.

Nyhetsartikkel publisert 28/10/08

Bilde: Direktør Ole Johan Sandvand har også et ålreit forhold til hester.Det var en underlig samling hester. Det var Blazy, som på sine eldre dager var så giddalaus og stiv i bevegelsene, mentalt urokkelig og fysisk urikkelig, at den var tilnærmet ubrukelig. Blazy gikk bare en vei – hjemover. Til slutt averterte vi Blazy til fri overtakelse: “Koselig hest for koselige mennesker.” Det var en tabbe. I to dager ringte folk uavbrutt fra hele Buskerud. Så troppet Dyrevernnemnda opp, anført på sin moped av overlege Ingerid Ravnsborg i Familieavdelingen, og anmeldte direktøren for ulovlig overdragelse av hest. En gamp så lite tess at den ikke er verdt noe, kan ikke gis bort. Mopedrytter Ravnsborg var imidlertid ingen regelrytter og partene skiltes i forståelse.

Så kom Islandshesten Sedill, av god herkomst – og dyr. Tilsynelatende til liten nytte. Møtet med likt og ulikt, med og uten hestekyndighet på Modum Bad, gjorde den så nervøs og sky at den skremte vannet av de fleste som nærmet seg. Det var nødvendig med egenterapi. Jeg er ikke sikker på om det alltid nytter, men i dette tilfelle hadde det stor effekt. Sedill fremstod som et lysende eksempel på en “wounded healer”.

Men først og fremst var det Helma, Shetlandsponnien. En personlighet – så lur og uberegnelig, selvstendig, egenrådig og trassig, at det var en prøvelse. Selv prøvde hun seg stadig vekk på naboens hingster og gartnerens epletrær. Helma brøt seg gjennom alle gjerder – med og uten strøm – for å nå sine mål. Forholdet mellom gartneren og Helma var avmålt. Selv etter en flom ble Helma observert i eplehagen, på stive bein i vann til knærne. “Nå er Helma blitt flodhest,” kommenterte gartneren med en kneggende latter.

En periode ble hesteflokken utvidet med fjordingen til Hans Olav Tungesvik, Bastian. Det var tida for to-personlig avdelingsledelse i sykehuset; lege og sykepleier. Det ble også praktisert i hestebeitet, med Helma og Bastian som lederpar. I lange perioder gikk dette utmerket, men innimellom ble Helma så ilter og irritert over sin kollega at det ble sparking og biting. To-personlig ledelse var ingen enkel sak.

Helma ble gammel, Buskeruds eldste hest. Hun var vital og viril til det siste, men ville mer enn hun maktet, og surna når hun ikke fikk bli med de andre på tur. Hun ble pensjonert, og fikk gjøre som hun ville. Til slutt ville hun ikke mer – etter et raskt trav innom eplehagen, sikkert bare på ert.

Lenge var det særlig Familieavdelingen som hadde sans for hesteterapi. Det ble forsket på saken, med oppsiktsvekkende resultater. Hestene kom svært heldig ut. De scoret høyere enn alle andre terapeutiske tilbud, med ett unntak. Dette var oppmuntrende for hestene, men noe mer forstemmende for de øvrige terapeutene. Og kanskje en illustrasjon på at det er relasjonen til pasienten som er viktig, ikke den spesifikke metoden. Undersøkelsen ble ikke publisert. Det er forstålig, for den var ingen højdare vitenskaplig sett.

De var nok på sporet hesteentusiastene tidligere også, selv om det var så som så med profesjonalitet og faglige begrunnelser. Men det er viktigere at noe virker enn at en vet hvorfor. Ole Johan  Sandvand

Share Button
Print Friendly and PDF