– Først da jeg la alt ansvar på behandlerne kunne jeg bygge meg opp til å bli fri, sier 32-åringen fra Leikanger.
Han har tilbragt noen uker på hjemmekontor i barndomshjemmet. Til vanlig er han bosatt i Oslo med jobb på Fontenehuset i Asker. Det var i hjembygda spiseforstyrrelsen startet i tenårene.
– Vi har alltid tatt vare på hverandre i familien vår, men vi har ikke alltid vært så flinke til å snakke om følelser. Det har kommet seg, mener han.

Forandret seg

Marius drev med fotball, friidrett og var sosial med venner. Han var en stor og kraftig gutt, så omgivelsene syntes det var fint da han begynte å gå ned i vekt. Men han stoppet ikke.
Til slutt var han så syk at han ble innlagt i 18-årsalderen. Deretter fulgte flere innleggelser. I 2013 var han klar for opphold på Modum Bad.
– Da var jeg dessverre ikke villig til å gi opp spiseforstyrrelsen. Jeg drev med juks og fanteri. Lurte både terapeutene og meg selv.
– Hvordan?
– Jeg fant strategier i tillegg til de jeg skulle følge. Jeg løp tidlig om morgenen. Løftet tyngre enn jeg skulle og pushet grensene. Behandlerne stolte på oss pasienter, legger han til.

Gradvis sykere

– Da jeg var ferdigbehandlet tok jeg med meg treningsrutinene hjem til Bergen der jeg jobbet i hjemmesykepleien. Jeg ble gradvis sykere. Til slutt tvilte jeg på egne vurderinger, også i jobben. Jeg var så underernært at jeg ikke klarte å konsentrere meg.
I desember 2014 var det klart for nytt behandlingsopphold. Under dette oppholdet var Marius klar til å gi slipp. Han var så langt nede at han tenkte «nok er nok.»
– Da ga jeg fra meg all kontroll. Jeg la alt ansvar på behandlerne og fulgte deres planer. Etter hvert begynte jeg å stole på meg selv.

Les om Modum Bads behandlingstilbud for spiseforstyrrelser her.

 

“Frisk? – Fri er et ord som passer meg bedre. Jeg er fri til å ta mine egne valg. Det gjør man ikke med spiseforstyrrelsen”

– Ble fri

– Jeg fikk en fantastisk behandler som heter Henrik. Det som var fint med hans opplegg, var at han ikke så meg som en spiseforstyrrelse. Ved å gå til min barndom, fant han ut hvorfor ting hadde blitt som de var. Og at jeg var så mye mer enn spiseforstyrrelsen. Sammen ble vi et team. Vi to – eller tre. For spiseforstyrrelsen er som en egen person. Så det ble to mot en. Henrik ga seg ikke, men tok opp det som var vanskelig gang på gang. Bygget meg opp til å bli fri.
– Du kaller det fri?
– Ja. Ordet frisk er så diffust. Fri er et ord som passer meg bedre. Jeg er fri til å ta mine egne valg. Det gjør man ikke med spiseforstyrrelsen.

Læringsutbytte

Marius beskriver en behandlingsuke slik:
– Fire faste måltider daglig, i tillegg hadde jeg noen mellommåltider. Gruppeundervisning med kognitiv terapi. Mindfulness. Trening to dager i uka. Egentrening. Samtaleterapi med behandler og kontaktperson. Strikking – jeg strikket en hals. Og pynting til jul.
Han understreker også:
– Når man er innlagt, lever man i et lukket samfunn. Men på tvers av avdelingene er det masse lærdom å hente. Det var flott å snakke med andre fra for eksempel angst- og traumeavdelingen. Jeg forsto ikke hvorfor de ikke våget å gå ut døra. De forsto ikke hvorfor jeg ikke turte å spise. Det lå et stort læringsutbytte i å støtte, motivere og hjelpe hverandre.

Damer

I de to behandlingsrundene var han sammen med kun damer.
– Vår største frykt var mat. De første ukene handlet det om å spise opp maten. Utfordringen var at både bulimi, anoreksi og overspising var representert. Vi hadde veldig ulik tilnærming, og det skapte en del frustrasjon. Man er ikke der for moro skyld. Man vil gjerne hjelpe andre, og glemmer seg selv. Etter hvert blir vi mer like.
I mars 2015 fikk han reise hjem.
– Var du frisk da?
– Nei. Jobben begynner i etterkant. Jeg fikk raskt kjæreste og samboer. Han hjalp meg masse ut av mønsteret. Men forholdet tok slutt.

– Helt fri

– Husker du når du følte deg helt fri?
– 16. mai 2015 klokka 20.22 på Sumo Sushi-restaurant i Bergen. Jeg husker det som det var i går, for der møtte jeg den store kjærligheten. Da hadde jeg en følelse av å være fri. Også fordi jeg lot en annen bestille mat og vin. Jeg hadde ingen tanker om trening, og ingen bekymringer.
Han legger til:
– Spiseforstyrrelsen er et vondt minne, men jeg ville ikke vært den foruten. Uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag!

Tekst: Brita Skogly Kraglund

Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 1/2021.
Du kan bestille gratis abonnement på Badeliv ved å klikke her.

21.12.2021
infoleder@modum-bad.no