Førstehjelp til frivillige

Psykologene Pål Ulvenes og Gry Stålsett har fulgt opp de frivillige i ukene etter 22. juli.

 

Båteiere, campingturister og lokalbefolkning var blant dem som ble kastet inn i arbeidet med å redde ungdommene fra Utøya. – Mange satte sitt eget liv på spill, sier psykologene Pål Ulvenes og Gry Stålsett fra Modum Bad.

De to psykologene fra Modum Bad meldte seg i førstehjelpsarbeidet da ungdommer og deres pårørende strømmet til Sundvollen hotell. Ulvenes ankom i båt fra Vikersund sammen med en kollega. De tilbrakte hele natten i samtaler med unge som hadde vært gjennom traumatiske opplevelser på Utøya. Stålsett ankom utpå dagen lørdag.
   – Der fikk jeg ansvar i et team som skulle følge opp de frivillige, særlig de som dro ut i båt og reddet ungdommer opp fra vannet, forteller Stålsett.

En felles fortelling

Under ledelse av ansatte i Hole kommune ble strategien lagt og et møysommelig arbeid med å spore opp alle de frivillige i gangsatt. De som meldte behov for hjelp ble registrert
og organisert i grupper. Samtalene foregikk både gruppevis og enkeltvis.
   – Etter en traumatisk hendelse som har involvert flere, kan det være viktig å komme sammen for å få fakta om hendelsen på plass. Sammen kan man komplettere fortellingene, sier Stålsett og Ulvenes, som gikk inn i et fireukers engasjement ved Hole kommune for å følge opp de frivillige.
   Ved å sette sammen ”puslespillet” på et tidlig stadium, mener de to psykologene at man unngår dannelse av fragmenterte historier – altså usammenhengede, og kanskje kaotiske og uoversiktelige historier.
   – Det kan også bidra til å redusere ensomhetsfølelsen og den irrasjonelle skyldfølelsen, sier Stålsett. Formålet med samtalene er ikke nødvendigvis å grave i detaljer rundt den traumatiske hendelsen.
   – Det kan føre til en fastlåsing av bilder i hukommelsen, mener Stålsett. Dersom slike bilder har satt seg og blir en del av senvirkninger, må en ta tak i dette. I første rekke gjelder det å ikke bidra til at grusomme detaljer fester seg.
   – De berørte trenger i første rekke en form for følelsesmessig førstehjelp, samt å få bekreftet at deres reaksjoner er normale. Det er mange ulike måter å reagere på i en slik ekstrem situasjon, og det er ikke slik at noe er mer normalt enn noe annet, sier Ulvenes
 

Treffe hverandre

Mange av de involverte i redningsarbeidet hadde et sterkt ønske om å treffe hverandre i etterkant. De ønsket å utveksle erfaringer samt sjekke om deres egne oppfatninger og minner stemte overens med andres. De ønsket også å takke hverandre for innsatsen.
   – Mange gjorde en fantastisk innsats. Vi vet blant annet at et par personer i båt alene reddet rundt 50 ungdommer. Flere hytteeiere og bofaste på fastlandet fikk stua full av ungdom som var i sjokk, mange skadet og blødende, forteller Stålsett og Ulvenes.

Skyld og selvbebreidelse

Historiene som fortelles i etterkant er sterke. Det handler om skyting og flukt fra terroristen – og om en sterk utrygghet.
   – De frivillige handlet intuitivt og satte livet på spill. Flere tenkte ikke over konsekvensene før etterpå – og noen kan få en etterreaksjon.
Noen tenker de kunne gjort mer, foretatt andre valg og handlet annerledes. De sitter igjen skyld- følelse fordi de ikke våget å sette livet på spill, kanskje på grunn av familie og barn som var til stede på hyttene eller campingen, eller at de ikke fattet alvoret tidsnok. Stålsett og Ulvenes mener det er viktig å forsøke å unngå selvbebreidelse.

Godhet

Både frivillige og fagpersoner har i etterkant vært dypt berørt av ungdommenes godhet overfor hverandre og den viljen de utviste til å beskytte hverandre. Mange ungdommer som kom svømmende fra øya, ba redningsmannskapene prioritere andre, som var mer slitne og hadde større skader, fremfor seg selv da redningen kom.
   Gry Stålsett og Pål Ulvenes roser også Sundvollen hotell og ikke minst Hole kommune for den store innsatsen som ble lagt ned i hjelpearbeidet. 
   – De ansatte strakk seg langt utover det som var forventet. Noen av dem har også hatt behov for samtaler i etterkant.
– Hvordan har dere selv takletsituasjonen?
   – Vi har snakket mye sammen og reflektert over den ondskapen som viste seg i handlingene 22. juli. Vi har også søkt mye til litteraturen for å lese om tematikken, sier Stålsett.
Via Hole kommune er Stålsett og Ulvenes tilbudt refleksjonssamtaler med fagpersoner fra Norsk senter for krisepsykologi. I tillegg har alle ansatte fra Modum Bad som deltok i krisehåndteringen hatt en debriefing.
– Hvor mange av de som deltok i redningsarbeidet vil slite med ettervirkninger i årene som kommer?
    – Det er vanskelig å si. Blant annet beror det på hvordan man definerer ”ettervirkninger”. Det kommer også an på hvilket nettverk de har rundt seg og hva de kan mobilisere. Motstands-kraften og mestringen i slike situasjoner er svært ulik, sier Ulvenes.
Erfaring fra liknende hendelser viser imidlertid at de aller fleste vil klare seg bra, i hvert fall i forhold til alvorlige traumer. Prinsippet er derfor at man ikke skal gjøre folk til klienter på et tidlig tidspunkt, men gjøre det klart hvilke normale reaksjoner som kan forventes, sier Ulvenes.
   – En forferdelig hendelse som denne, kan likevel føre til depresjoner, eksistensielle kriser, samlivs- problemer og lignende i fremtiden. Det inkluderes ofte ikke når en
henviser til forskning på senvirkninger, og må tas høyde for i tidlig forebyggende arbeid, fremholder Stålsett.

Vanlige etterreaksjoner:

  •  Savn, lengsel og smert
  •  Gjenopplevelse av det som   skjedde
  •  Søvnforstyrrelser
  •  Selvbebreidelse og skyldfølelse
  •  Angst og sårbarhet
  • Irritasjon og sinne
  • Tanker om døden – og ved   onde handlinger: om ondskap
  • Skamfølelse/sjenanse over gråt og engstelighet
  • Konsentrasjons- og hukommelsesvansker
  • Tristhet og tanker om meningsløshet – tomhetsfølelse
  • Etterreaksjonene kan også   settes på vent og komme   mye senere og i utakt med   andre
  • Tidligere traumatiserte, for   eksempel flyktninger, kan retraumatiseres

Fra Badeliv nr. 3 2011
Tekst/foto: Unni Tobiassen Lie

 

Share Button
Print Friendly and PDF