Et selvmord skjer ofte plutselig og uventet. Det skaper en stor krise hos familie og venner. Oddveig Hellebust har jobbet som terapeut ved Modum Bad i over 20 år. Hun har lang erfaring i å møte folk med vonde erfaringer i livene sine. Ledende sykehusprest Jon-Erik Bråthen møter daglig pasienter til samtaler. De to mener sorgen etter selvmord har mye til felles med sorg etter andre dødsfall, men den kan være både annerledes og mer voldsom enn ved andre dødsfall.
– Dessverre er selvmord fortsatt også skambelagt, men heldigvis ikke i like stor grad som før, sier Hellebust.

Modum Bad arrangerer en konferanse om selvmord høsten 2021. Les mer om konferansen her.

Ulik sorg

– Sorg kan være like ulik som våre fingeravtrykk. Den er individuell – og bærer den enkeltes historie med seg, sier Bråthen.
For mange kommer hendelsen som lyn fra klar himmel. For andre er det noe de har gått og fryktet lenge, og kanskje forsøkt å forhindre. Hvordan dødsfallet har skjedd og omstendighetene rundt det, kan komme til å prege sorgarbeidet.
– Den som har tatt eget liv har hatt det vondt. Så vondt at man har valgt å ta livet sitt, sier Bråthen.

Sinne, skyld og skam

Det er mange følelser som kommer til overflaten ved selvmord.
– Sinne og aggressivitet er vanlige og naturlige reaksjoner, sier Hellebust.
Familie og venner kan for eksempel føle seg lurt og ført bak lyset fordi vedkommende ikke viste noen tegn til å ville ta sitt eget liv. Dårlig samvittighet, skyld og skam er også vanlige følelser.
– Man bebreider seg selv for at man ikke skjønte hva som var i ferd med å skje. Man kan kjenne på skam over å ikke ha fått det til, ikke vært en god nok mor, far, datter, sønn eller venn. Dette kan komplisere sorgarbeidet, sier Bråthen.

Lettelse

Sorg er veldig individuelt. Midt oppe i sorgen kan noen føle på lettelse. Lettelse fordi vedkommende endelig fikk fred.
– Men man kan også kjenne lettelse på egne vegne. Hvis man har levd med rus, vold og trusler tett på livet, kan man være lettet over å få sove en hel natt. Det kan igjen føre til skyld- og skamfølelse, sier Hellebust.

Tabu

Selvmord har i tillegg vært tabubelagt og stigmatisert tema i vårt samfunn. Man skal ikke avslutte livet sitt selv.
– Det har kanskje vært oppfattet som en feig utgang på livet. Og det har også vært en oppfattelse i kirken i mange hundre år at det å ta livet sitt var en utilgivelig synd. Dette er en tanke som for lengst er forlatt i kirken, men forestillingene lever dessverre fremdeles og har nok bidratt til skam når noen tar livet sitt.

Hvordan møte sorgen?

– Det finnes ingen fasit på hva som er rett sorg. Man møter den gjerne med mestringsstrategier som man har lært seg i barndommen. Noen av disse strategiene kan være hensiktsmessige, andre ikke, sier sykehuspresten.
– Noen stenger seg inne og vil ikke snakke om det som har skjedd. Andre velger å være åpne.
Graden av åpenhet er opptil enhver å bestemme, men de to erfarne samtalepartnerne er enige om en ting: Man er tjent med å ha tilgang på sorgen og det er viktig å snakke om den. Ikke minst med barn, som lett føler skyld når de ikke forstår. Kommunens kriseteam bør også kunne tilby hjelp.

Tar tid

– Sorg tar tid. Man trenger lang tid på å bearbeide den, mye lengre tid enn det folk rundt kanskje tror, sier Hellebust.
– For det første er det vanskelig å akseptere at vedkommende er borte – det er en uvirkelighetsfølelse. Det kan være en viktig del av sorgarbeidet se den avdøde og gå i begravelsen. Sorg er også veldig fysisk. Man kan bli veldig sliten av det, føle seg trøtt, ha dårlig konsentrasjon og hukommelse.

Når sorg blir sykdom

Sorg er ikke sykdom. Det er en naturlig reaksjon på noe vondt som har rammet en.
– Men dersom sorgen setter seg fast og kapsler seg inn, kan man få sykdomssymptomer, forklarer Hellebust.
Mange havner i diagnosen «komplisert sorg» etter selvmord.
– Symptomene har en høy og langvarig intensitet, og det blir vanskelig å fungere sosialt og i jobb. Da trenger man hjelp og behandling.

Terapeutsorg

Terapeuter og annet helsepersonell kan få det vanskelig når pasienter tar livet av seg. Det er en trussel som ligger over mange som jobber i psykisk helsevern. Det er skambelagt, man føler skyld og kan oppleve hendelsen som et nederlag; man har ikke fått det til som behandler.
– Det er derfor veldig viktig at dette temaet ikke blir tabu i psykisk helsevern, understreker Hellebust og Bråthen.

Tosporsmodellen

Tidligere var det vanlig å tenke på sorg som en prosess i fem faser. I dag er det mer vanlig å vise til tosporsmodellen (Stroebe & Schut 1999). Den kan beskrives som pendelen på en klokke som beveger seg frem og tilbake. På samme måte pendler mange i sorgen. I det ene øyeblikket er man overmannet av sorg, fortvilelse og tristhet. I det andre øyeblikket kan man være tilbake i den «normale hverdagen», og kanskje også smile og le. Disse pausene er viktige for sorgarbeidet.
Jo oftere du pendler, jo fortere stilner pendleren. Pendlingen er det sentrale i modellen, slik at sorgen ikke blir fastlåst på den ene siden, eller benektes på den andre siden. Man skal heller ikke være helt prisgitt svingningen, men øve seg på å ta kontroll over den.

• Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 1/2020. Ønsker du å abonnerer på gratismagasinet Badeliv fra Modum Bad? Klikk her.
• Ønsker du å melde deg på Modum Bad-konferansen om selvmord “På livet løs”? Klikk  her.

05.03.21
infoleder@modum-bad.no