Professor og seniorforsker ved Modum Bad, Asle Hoffart, skriver i denne kronikken om hvordan emosjoner kan hjelpe oss, men også skape uhensiktsmessige reaksjoner.

Angst, sinne eller tristhet – emosjoner er til for å hjelpe oss. De utløses når vi oppfatter at visse hendelser kan bety noe for om vi når våre mål og får oppfylt våre ønsker.

Når en bil kommer mot oss i full fart, gjør en umiddelbar angstreaksjon oss i stand til å legge bort alt annet engasjement og kaste oss til siden. Når noen sniker i køen, gjør en sinnereaksjon oss i stand til tydelig å si fra til snikeren at hun må finne seg en plass bak. Når vi mister noe av betydning, gjør en tristhetsreaksjon at vi kan dvele ved og sørge over det tapte samt vekke medfølelse hos andre. Tenkning og handling uten emosjoner i disse situasjonene ville gå for sent og/eller ha for liten kraft. Den vekkede emosjonen fører til en øyeblikkelig omprioritering av ressursene, slik vi blir bedre i stand til å merke oss hendelsen og gjøre noe med den.

Uhensiktsmessige reaksjoner

Men emosjonelle reaksjoner kan bli uhensiktsmessige. Psykiske lidelser og problemer kjennetegnes nettopp av emosjoner som er lite tilpasset sammenhengene de oppstår i. Ved utvikling av en kognitiv forståelse av en lidelse, søker en først å finne den sentrale oppfatningen (”kognisjonen”) i den problematiske emosjonen. Eksempelvis:

• Panikklidelse: ”Uforklarlige kroppslige opplevelser er et tegn på umiddelbar helsesvikt”
• Sosial fobi: ”Jeg kommer til å dumme meg ut når jeg er sammen med andre og bli nedvurdert”
• Depresjon: ”Når noe negativt skjer, viser det meg at jeg er hjelpeløs, håpløs og uten mulighet til å få det bedre”

Siden disse oppfatningene er overdrevne, kunne en forvente at erfaring naturlig ville korrigere dem. Et neste skritt i å utvikle en kognitiv forståelse er derfor å finne ut hvorfor dette ikke skjer. Dette gjøres ved å utforske problemet videre, det vil si alle personens reaksjoner knyttet til den problematiske emosjonen: tanker, følelser, kroppsfornemmelser, atferd og oppmerksomhet. Eksempelvis oppfatter sosialfobiske klienter andre som langt mindre vennligstemte enn de faktisk er. Hva er det da som gjør at denne emosjonelle oppfatningen ikke korrigeres?

En har funnet at blant andre de følgende aktiviteter forhindrer en slik korreksjon:           

Innadrettet oppmerksomhet
Oppfatning av sosial fare utløser angstrelaterte følelser og kroppsfornemmelser. Personen retter oppmerksomheten mot disse subjektive reaksjonene og bruker dem til å danne seg et inntrykk av hvordan han/hun ser ut for andre (”følelsesmessig resonnering”). De viser seg imidlertid å være upålitelige som tegn på hvordan en faktisk framtrer. Dermed bidrar de til en feilaktig og overdreven negativ forestilling. Denne aktiviteten begrenser samtidig muligheten for å få med seg korrigerende tilbakemeldinger fra omgivelsene.

Overvåking av egen atferd
Ved oppfatning av sosial fare vil personen naturlig nok søke å avverge eller begrense andres nedvurdering ved å overvåke egen atferd. Dette vaktsomme selvfokuset medfører en bekreftelsestendens til å ”oppdage” feil og mangler ved egen framtreden, noe som igjen forsterker troen på den sentrale kognisjonen. Med selvfokuset begrenses muligheten for å få med seg korrigerende tilbakemeldinger fra omgivelsene.

Selvoppfyllende profeti
Utføring av trygghetsatferd (slik som å øve i hodet på hva en skal si mens andre prater) og den tilhørende selvopptattheten, gjør at personen virker mindre vennlig og omgjengelig. Dette skaper en mindre vennlig holdning hos andre og dermed et reelt grunnlag for å oppfatte sosial fare.

Spørsmålet om opprettholdelse av den sentrale emosjonelle oppfatningen besvares altså ved å finne hvordan visse aktiviteter fastholder emosjonen og motvirker endring av den.

Emosjonell endring

Når de opprettholdende årsakene hos klienten er kartlagt, søker en å endre disse årsakene gjennom øvelser og samtale. Ved eksempelvis ”å komme ut av bobla” og rette oppmerksomheten utad i sosiale situasjoner, kan en sosial fobisk klient finne ut at den emosjonelle oppfatningen ikke stemmer. Klienten kan også gjøre noe nytt i sosiale situasjoner som endrer det emosjonelle forholdet til andre. Med en ny strategi om å følge med i det andre sier, og selv si det som spontant faller henne inn, kan hun både bli – og virke mer interessert i andre. Dermed gjør hun andre engasjerte og endrer det emosjonelle forholdet fra tilbaketrekning til interesse.

Asle Hoffart
Hentet fra Badeliv nr 1/2014
infoleder@modum-bad.no