-Derfor måtte han gjøre akkurat det!

Den eneste måten å kvitte seg med angsten på, er å se den i hvitøyet, og gjennomføre det man frykter aller mest. Oppholdet for angstpasientene på Modum Bad består i å kontinuerlig gjennomføre ulike former adferdseksperiment. Denne dagen hadde Nils Ivar fått i oppgave å gjennomføre sitt verst tenkelige eksperiment.

Selv jeg – friske meg, merker hvordan angsten for å skulle ta imot denne mannen som vil alt annet enn å snakke med meg, smyger seg innpå. Tenk om jeg sier noe galt, og fyren får et slags anfall?! På en angstskala fra null til hundre, nærmer jeg meg sikkert tjue. Minst. Så kommer Nils Ivar – akkurat mens jeg har besøk på kontoret av en av prestene i bygda. Eller en ”skikkelig drittsekk”, som Nils Ivar seinere forteller meg at han hadde kalt ham på evalueringsskjemaet sitt. For Nils Ivar var det full krise at det var flere enn meg på kontoret. Han hadde jo bare ”psyket” seg opp til å treffe èn person. Da spilte det mindre rolle at det var en hyggelig prest og at det tok ham under ti sekunder å forsvinne ut av kontoret mitt. Men Nils Ivar tippet slett ikke over. Etter tre år med angst, lærer man seg en og annen overlevelsesteknikk.

Jeg hadde nok aldri kommet til Modum Bad hvis jeg på forhånd hadde visst hvor tøft det ville bli, sier Nils Ivar. Nå er han glad han klarte å gjennomføre oppholdet og behandlingen.

Fullstendig isolasjon
 

Nils Ivar har hatt angst i tre år. Fra å være en profilert og medievant bedriftsleder, havnet han i stolen sin hjemme, totalt isolert fra verden utenfor. Han orket ikke en gang å gå ut til postkassa i frykt for at naboen skulle stikke hodet over hekken og si ”hei – står til?”. Telefoner svarte han aldri på. De eneste menneskene han orket å forholde seg til var sin egen familie og et par nære venner.

Hvordan kunne det skje?
 

For Nils Ivar var den utløsende faktoren nesten banal: To stålplater smalt sammen så kraftig at det ga ham konstant øresus. Øresusen ble så plagsom at han verken fikk sove eller gjort noe på fornuftig på jobben. Papirhaugene vokste og det ble etter hvert så ille at han umulig kunne jobbe, langt mindre lede en stor bedrift med over hundre ansatte og enda flere millioner i omsetning. Til slutt orket han ikke å gå på jobb. Han var redd kollegaene skulle oppdage at han ikke dugde til noe lenger. Plutselig var ikke media lenger den lagspilleren han var vant til å håndtere og utnytte til sitt eget og bedriftens beste. Et tøft kjør fra stadig mer innpåslitne journalister og konflikter med arbeidsgiver, sendte Nils Ivar rett i kjelleren.
– Da var det ”game over”, som han selv sier. Øresusen var gått fra å være en stor plage til en liten bagatell. Nå hadde det vokst seg fram en mye verre plage, en stor vond klump i mellomgulvet, kalt angst, som Nils Ivar har levd med i tre lange år.

Skammen

Men ingen fikk vite hva som egentlig hadde skjedd. Ikke så rart, for skammen over sin egen angst var så stor at ikke en gang Nils Ivar selv var i stand til å innse at problemene nå handlet om helt andre ting enn en plagsom øresus.
  – Jeg skjønner at det oppstår mange myter omkring en slik lidelse når jeg nesten ikke selv har vært i stand til å forstå og tro på det.

Smerten

Nils Ivar husker ikke stort av hva som har skjedd de siste tre årene. Tida har vært så vond at tilstedeværelsen i eget liv har vært minimal. 
– Som tidligere sprangrytter har jeg brukket omtrent hvert bein i kroppen. Hesten min beit til og med av meg pekefinger’n en gang! Men ingenting kan måle seg med den smerten angsten gir. Den er så ille at den til og med har overdøvd øresusen, slik at den tilsynelatende forsvant.
Smerten blir ikke mindre når guttungen spør faren sin om han vil være med ut å spille ball. Han sitter jo bare der i stolen sin uten å gjøre noe likevel. Men pappa orker ikke.
– Det er som å få 10 kniver i seg – helt forferdelig, sier Nils Ivar stille.

Veien tilbake

1. mars kom Nils Ivar til Avdeling for angstlidelser ved Modum Bad. De første 14 dagene husker han ikke stort fra.
– Jeg hadde kun fokus på angsten. Jeg var over hodet ikke mottagelig for informasjon. Og det har vært en ekstrem tung vei tilbake. Det er ingen andre som kunne gå den for meg. Den veien måtte jeg gå selv. Jeg hadde nok aldri kommet hit hvis jeg på forhånd hadde visst hvor tøft det ville bli.
Heldigvis for Nils Ivar, for etter snart tre måneder med behandling ved angstavdelingen er livet hans blitt radikalt forandret. Til og med øresusen er tilbake.
– Med all respekt for de som er plaget med øresus; jeg gleder meg stort over at den er tilbake for fullt. Det betyr bare én ting; at jeg er i ferd med å bli kvitt den forferdelige klumpen i mellomgulvet.

Svimer ikke av

Den tunge veien tilbake handler mest av alt om å oppsøke de situasjonene som gjør aller vondest, for så å gjennomføre det man aller minst ønsker. Gang på gang. Bare på den måten vil klumpen bli mindre og mindre, før den til slutt blir borte.
– Man tror man vil begynne å svette, skjelve, miste stemmen, eller i verste fall svime av, men når eksperimentet er gjennomført, ser man nesten alltid at det har gått mye bedre enn man fryktet. Og gjentas den erfaringen mange nok ganger, brytes også angsten ned, sakte men sikkert, sier Nils Ivar.
En annen øvelse Nils Ivar og de andre angstpasientene må gjøre hver uke, er å sitte sammen i stillhet. Det kan gå fem og ti minutter uten at noen sier et ord.
– Det er et fullstendig mareritt. Det er så angsten ”spruter” i gruppa. Etterpå kan terapeutene fortelle at de har kost seg med lyden av fuglekvitter utenfor vinduet. Jeg skal love deg at fuglekvitter er det siste vi tenker på da. Men på denne måten lærer vi å tørre og kjenne på angsten og etter hvert erfarer vi at den vonde klumpen vi sitter med i virkeligheten ikke er så farlig, og dermed ikke er så mye å være redd for, som vi tror.

Fokus på naboens tak

Etter tre måneder på Modum Bad har klumpen til Nils Ivar krympet betraktelig. At han klarer å gjennomføre dette intervjuet er i seg selv en bragd han aldri ville klart før han kom hit.
– Jeg hadde ikke en gang åpnet døren for deg, lover Nils Ivar.
– Men det har vært tøft. I minuttene før jeg kom, og i de første ti minuttene av intervjuet, var angstnivået ganske høyt, cirka 70 prosent, sier Nils Ivar.
For å senke angstnivået i slike situasjoner, uten at andre legger merke til det, har Nils Ivar lært seg flere teknikker.
– Da gjelder det å ta en ”time out” i hodet. Jeg må begynne å konsentrere meg om helt andre ting. Det spiller ingen rolle hva det er, så lenge man får fokus bort fra klumpen i magen. For å roe meg ned i begynnelsen av intervjuet med deg, begynte jeg å fokusere på nabohuset utenfor kontorvinduet ditt. Jeg tenkte; hmm – rart at de ikke har parabolantenne på taket. Nei – det stemmer det, de har jo ikke parabolantenner her. De har bare NRK og TV2… Dermed klarte jeg å forhindre det som er min verste frykt – å miste stemmen.
 

Ingenting å skjule

I dag skammer ikke Nils Ivar seg lenger over angsten. Mens han ikke fortalte til noen at han skulle til Modum Bad, sier han at han i dag er stolt over å ha vært her. Nå gleder han seg til og med til å fortelle folk om angsten og hvor han har vært til behandling.
– Jeg visste jo knapt hva angst var før jeg kom hit. Nå har jeg møtt mange som er i samme situasjon, og det er helt vanlige mennesker. Det er ikke mulig å se forskjell på de som er innlagt og de som jobber her. Angsten er ikke noe å skjule, og det er fullt mulig å gjøre noe med den.

Spent på hverdagen
 

Nå er han spent på å møte hverdagen hjemme.
– Jeg vet at det vil bli tøft å komme hjem, og min største frykt er at klumpen skal komme tilbake. Samtidig vet jeg nå hvordan angsten fungerer, og hvordan jeg kan bli kvitt den. Jeg har fått et verktøy til å gjøre noe med det, og jeg er overbevist om at jeg kommer til å få et mye bedre liv enn jeg hadde før jeg kom hit. Det var ikke noe liv.

Min viktigste støtte

I løpet av intervjuet ser jeg at Nils Ivar må kjempe med tårene to ganger. Å snakke om følelser knyttet til jobben, karrieren; et helt livsverk som plutselig blir revet bort, er ikke lett å snakke om. Tårene er heller ikke langt unna når jeg spør hva kona har betydd for ham i denne vanskelige tiden.
– Vi har aldri vært så knyttet som vi er nå. Heldigvis, for det kunne like gjerne gått andre veien. Men nå ser hun også de store fremskrittene jeg gjør. Hvis hun hadde reist, ville jeg aldri klart det, det er helt sikkert. Hun har vært min aller viktigste støtte.

Angstnivået er nede på normalen igjen. Enda et adferdseksperiment er gjennomført, kanskje det førtiende i rekken. Og som i de 39 foregående, landet Nils Ivar nok en gang trygt, med begge beina på bakken og med en klump i magen som har blitt enda litt mindre.

Badeliv nr 4/2005