Solfrid Bratland-Sanda har tatt doktorgrad på fysisk aktivitet hos spiseforstyrrede.

Trener pasienter med spiseforstyrrelser kun for å regulere vekten, eller er det andre grunner til at de ofte er så fysisk aktive?

Fysisk aktivitet hos pasienter med spiseforstyrrelser er et komplekst tema. Behandleres oppfatning er at disse pasientene ofte trener altfor mye. Mange opplever også at pasientene er i god fysisk form til tross for komplikasjonene som følger av underernæring og overspisnings- og oppkastepisoder.

Kun vektregulering?
– Mange behandlere tror at motivet for treningen utelukkende er vektregulering. Men det nødvendigvis ikke bare slik, sier Solfrid Bratland-Sanda.
Gjennom sitt doktorgradsarbeid har hun blant annet funnet at aktivitetsnivået vel så gjerne har sammenheng med regulering av følelser.
Tirsdag 15. juni forsvarte Bratland-Sanda sin doktorgradsavhandling ”Fysisk aktivitet hos kvinnelige pasienter med langvarige spiseforstyrrelser” for graden philosophiae doctor (PhD) ved Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole (NIH).

Overdrevent aktive
Tidligere studier har vist et gjennomsnittlig høyere fysisk aktivitetsnivå hos pasienter med spiseforstyrrelser sammenlignet med personer fra den generelle populasjonen.
– Inntil 80 prosent av pasienter med spiseforstyrrelser er overdrevent fysisk aktive, opplyser Bratland-Sanda.
Det ser også ut som om pasientene som er overdrevent fysisk aktive har mer alvorlig spiseforstyrrelse, trenger lengre behandlingstid, har dårligere prognose for utfallet av behandlingen og har større risiko for tilbakefall enn pasienter som ikke er overdrevent fysisk aktive.

For lite kunnskap
I tidligere studier har man ofte undersøkt unge pasienter med kort sykdomsvarighet.
– Det var derfor behov for større kunnskap voksne pasienter med langvarige spiseforstyrrelser med tanke på fysisk aktivitet, motiver for trening, grad av treningsavhengighet og overdreven trening, sier Bratland-Sanda.
Videre er det for lite kunnskap om hvordan disse faktorene endrer seg i løpet av en behandlingsperiode.
– Målet med avhandlingen var for det første å undersøke selvrapportert og objektivt målt fysisk aktivitet, motiver for trening, kjennetegn på treningsavhengighet og fysisk form hos pasientene sammenlignet med friske kontrollpersoner.
Det andre var å se på sammenhengen mellom endringer i psykopatologi og endringer i mengde, motiver og avhengighet av trening hos pasientene.

Metode
59 pasienter og 53 kontrollpersoner deltok i studien. Pasientene var innlagt ved Avdeling for spiseforstyrrelser, Modum Bad. Kontrollpersonene man skulle sammenlikne med ble trukket tilfeldig fra en database med kvinner i samme aldersspenn som pasientene. Gjennomsnittsalder på pasientene var 30.1 år (SD 8.5 år), og de hadde i gjennomsnitt vært syke i 14.3 år (SD 8.0).

Resultater
De viktigste Solfrid Bratland-Sanda kom fram til var:
• Pasientene hadde et høyere aktivitetsnivå enn kontrollene, men ingen forskjeller i fysisk form
• Pasientene underrapporterte ukentlig aktivitetsnivå med 14 prosent, dette fant vi ikke hos kontrollene
• Pasientene opplevde trening for å regulere negative følelser som mer viktig enn trening for bedre fysisk form og helse, sammenlignet med kontrollene. Ingen forskjell når det gjaldt viktighet av å trene for å regulere kropp og utseende
• Trening for å regulere negative følelser og antall minutter per uke med anstrengende fysisk aktivitet var de viktigste forklaringsvariablene for treningsavhengighetsscore hos både pasienter og kontroller
• 24 prosent av pasientene trente overdrevent mye. De hadde lengre sykdomsvarighet, mer alvorlig spiseforstyrrelsepsykopatologi, større hyppighet av selvskadingsatferd og lengre behandlingstid på Modum Bad
• Pasienter som var overdrevent fysisk aktive har en sammenheng mellom reduksjon i spiseforstyrrelsespsykopatologi, reduksjon i treningsavhengighetsscore og redusert viktighet av å trene for å regulere negative følelser. Dette ble ikke funnet hos pasienter som ikke var overdrevent fysisk aktive

•Konsekvenser
-Hva blir konsekvensene av din forskning?
-Jeg mener forskningen gir en større forståelse av viktigheten av treningen for å regulere følelser blant pasientene, spesielt de som i utgangspunktet er overdrevent fysisk aktive. Det handler ikke nødvendigvis bare om vekten.
Bratland-Sanda mener det også er behov for nøyaktig måling av fysisk aktivitet fordi man må sikre kartlegging av alle aspektene ved fysisk aktivitet. Hun mener også det bør igangsettes kontrollerte prospektive studier der det å endre aktivitetsvaner slik at også spiseforstyrrede pasienter på sikt kan oppleve helsefremmende aktivitet som en del av hverdagen.
-Det som er spennende i fortsettelsen vil være å linke mine funn opp til KariAnne Vrabels funn (se s. XX) om non-respondere. Er det slik at en høyere andel av pasientene som trener overdrevent mye også har eksempelvis unnvikende personlighetsforstyrrelse og en historie med seksuelt misbruk i barndom? Vi vet fortsatt veldig lite om mekanismene for treningsatferden hos pasienter med spiseforstyrrelser, derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet med å øke kunnskapen på dette feltet. Her er Modum Bad et foregangssykehus!

 

Fakta
Navn: Solfrid Bratland-Sanda
Alder: 29
Bosted: Vinje i Telemark
Utdannelse:
• Idrett grunnfag og mellomfag i idrettsadministrasjon fra Høgskolen i Telemark avdeling Bø
• Mellomfag i fysisk aktivitet og helse fra Norges idrettshøgskole (NIH)
• Mastergrad med fordypning i fysisk aktivitet og helse og idrettsfysiologi fra NIH i 2005.
• Stipendiat ved Modum Bad fra september 2005.
• Doktorgradsarbeidet har vært et samarbeidsprosjekt mellom Modum Bad og NIH.
• Veiledere: Professor Jorunn Sundgot-Borgen, Norges idrettshøgskole og professor Egil W. Martinsen, Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo.

Badeliv nr 2/2010
infoleder@modum-bad.no