— Behandling hjelper, men du må våge å stole på dem som vil hjelpe deg, sier Kristin.
I over 20 år har hun lidd av spiseforstyrrelse. Nå er hun frisk og har begynt i full jobb som sykepleier igjen.

Vil gi håp

40-åringen forteller sin historie for å gi håp. Hun vil formidle at det er mulig å bli frisk. Hennes spiseforstyrrelse startet da hun var 17 – 18 år. Kristin følte seg en smule overvektig og ønsket å leve sunnere.
—Jeg innførte et sunt kosthold og trente mer og mer. Det førte til det jeg vil kalle et «sunnhetsregime» med faste, magre og snevre måltider. Kiloene rant av.

Vekttap under svangerskap

Spiseforstyrrelsen eskalerte under det første svangerskapet for ti år siden.
—I svangerskapet la jeg på meg kun fem kilo, forteller Kristin.
I det neste svangerskapet, et par år etter, gikk hun ned i vekt.
— Jeg er sykepleier og jobbet turnus ved intensivavdeling på sykehus. Før begge svangerskap var jeg gjennom prøverørsbehandling med mange forsøk. Hormonbehandlingen og alt du må igjennom, tar veldig på. Jeg var sliten, og hadde også ei lita jente som krevde sitt hjemme.
Kristin kjørte kroppen i senk med lite mat og mye trening. Hun fikk blant annet lunge- og luftveisinfeksjoner.
— Til slutt krabbet jeg nesten opp trappene på jobb. Etter at minstejenta ble født, klarte jeg ikke å gå opp igjen i vekt. Jeg ble syk.

Lagde mat – spiste ikke selv

I årene som fulgte var hun hjemme med barna og styrte hus og hjem. Mannen var mye ute på reise.
Kristin er ressurssterk. Hun var FAU-leder, stilte opp på alt og hadde kontroll på alt. Barnehagen og skoleklasser ble invitert hjem på mat.
— Spiste du sammen med barna?
— Ja. Jeg er glad i å lage mat og gledet meg over at andre spiste.
Selv spiste hun ikke nok. Og en dag uten trening, var en dag uten mening.
— Jeg ble tynnere og tynnere – og jeg var sliten og lei av å være syk.

“Når man er så syk, må man ha noen til å passe på seg hele tiden. Hvis ikke fortsetter bare «regimet» og inngrodde vanene”

Gikk til behandling

— Fikk du noe behandling på denne tiden?<
— Jeg hadde gått i DPS (Distriktspsykiatrisk senter), men følte ikke at det var så mye til hjelp. Når man er så syk, må man ha noen til å passe på seg hele tiden. Hvis ikke fortsetter bare «regimet» og inngrodde vanene.
— Hvordan reagerte omgivelsene?
— Familie og venner reagerte, men jeg tror ikke mannen min fanget det helt opp. Jeg var heller ikke klar for å snakke om det. Jeg var full av kontroll, ble irritert og ville ikke høre at jeg burde slutte å trene – og spise mer.

Anbefalte Modum Bad

En venninne anbefalte Modum Bad og Kristin kom til utredningsopphold i april 2018.
— Hvordan var det?
— For å være ærlig så var det helt forferdelig. I alle fall til å begynne med. Å dra hjemmefra, vekk fra familien, overlate kontrollen til andre. Kravet til vektstigning og regulering av trening var det verste. Jeg ble først mentalt sykere av at andre skulle bestemme hva jeg skulle spise og hvor mye jeg kunne trene. Det ble ingen permisjon på meg den første tiden. Jeg var for syk til å følge gruppeterapien, og det ble laget et eget opplegg for meg.

“Jeg kom over på «den riktige sida». Det mentale kom på plass igjen, og jeg kunne være med på fellestrening og annet opplegg”

Over på «den riktige sida»

Kristin satt mye på rommet sitt og broderte. Hun hadde kun kontakt med avdelingens lege, psykolog, sykepleier, ernæringsfysiolog og sykehuspresten. Men hun gikk etter hvert opp i vekt – og det var målet!
— Da ble alt bedre. Jeg kom over på «den riktige sida». Det mentale kom på plass igjen, og jeg kunne være med på fellestrening og annet opplegg.
Kristin kjente også at sykepleierevnene kom tilbake og hun førte interessante samtaler med en medpasient som var lege.
— Jeg kjente jeg fikk lyst til å jobbe igjen, sier Kristin.

Frisk et år

Kristin har vært frisk et år nå og har gått opp 14 kilo. Hun er i full jobb som sykepleier etter mange år borte fra yrkeslivet. Jentene hennes begynner å bli kjent med «den nye mammaen» sin. Under oppholdet på Modum Bad ønsket ektemannen skilsmisse. Det ble derfor en tøff tid også på den måten for Kristin.
Mye skulle ordnes praktisk med advokater og eiendomsmeglere.
— Det ble en tid med følelsesmessig kaos og liten kontakt med barna. Jeg fikk heldigvis god støtte fra behandlingsteamet – og av familie og venner.
Nå har situasjonen blitt bedre. I høst kjøpte Kristin seg ny leilighet og hun har fått seg ny kjæreste. Samværsordningen med døtrene er ikke helt i havn, men de er mer og mer sammen med henne.

“Du kan bruke staheten og kontrollen på en positiv måte til å komme ut av sykdommen!”

Vil skape håp

For å hjelpe andre har Kristin bestemt seg for å være åpen om sykdommen og historien sin.
— Jeg vil skape håp. Til de som sliter slik som meg, vil jeg si: Du må inn i et behandlingsforløp!
Det krever at du må erkjenne og akseptere – og gi fra deg kontrollen. Men det er til dyktige fagfolk som vet hva de gjør. Og husk, du kan bruke staheten og kontrollen på en positiv måte til å komme ut av sykdommen!

— Modig

Psykolog Maren Kopland ved Avdeling for spiseforstyrrelser var med gjennom hele Kristins behandlingsprosess. Hun gir den tidligere pasienten ros.
— Kristin var modig og turte å stole på alle som var sentrale i hennes behandling. Hun samarbeidet tett med individualterapeuten, miljøterapeuten, ernæringsfysiologen og helsesportspedagogen. Det var utrolig å følge henne i behandling. Hun gikk fra å være veldig redd til å tørre å stole mer og mer på prosessen. Hun tok i bruk alle de elementene vi vet er virksomme i psykoterapi for spiseforstyrrelser, på tross av at hun tidvis var redd, fortvilet og motløs, sier Kopland.

Les mer om Avdeling for spiseforstyrrelser her.
Her kan du finne informasjon om hvordan du søker deg til Modum Bad

03.03.2020
infoleder@modum-bad.no