Traumene skulle imidlertid innhente henne og etter hvert gjøre arbeidslivet vanskelig.

Hildegunn bor på Tranby i Lier kommune, hvor hun er født og oppvokst. Hun hadde en tilsynelatende lykkelig oppvekst. Yrkesvalget falt på advokatsekretær. Siden gikk veien via tollvesenet, toll- og avgiftsdirektoratet og trygdekontor til NAV.
– Jeg har alltid vært heldig og fått de jobbene jeg søkte på, sier hun.
Hildegunn hadde stor arbeidskapasitet og høyt aktivitetsnivå. På fritiden var hun aktiv i forebyggende arbeid mot rus og vold gjennom organisasjonen MOT. Hun la alltid vekt på å være velkledd. Ingen kunne ane hvordan Hildegunn egentlig hadde det på innsiden, under overflaten.

Overgrep

50-åringen er i dag åpen om en ti år lang traumehistorie fra barndommen som har preget hennes voksenliv. Selv kaller hun seg en “traumeoverlever” og har skrevet ned historien om “Lille Meg”.
– Fra jeg var 5 til jeg var 15 år, ble jeg utsatt for seksuelle overgrep fra min egen pappa, forteller hun.
– Da jeg fortalte min mamma om hva som hadde skjedd, sa hun bare: “Han har tatt feil av meg og deg. Vi jenter, vi må holde sammen”. Dette doble sviket har gjort at jeg har levd et glatt fasadeliv overfor min familie, sier Hildegunn.
Faren døde i 2016, og først da klarte hun endelig å fortelle historien til brødrene sine.

 

La lokk på alt

Hun har truffet mange med lignende bakgrunn. Flere av dem har det gått dårlig med.
Hildegunn fant sin egen strategi for å overleve.
– Jeg la lokk på alt, konsentrerte meg om aktivitet, gjorde mest mulig på minst mulig tid. Samtidig som jeg gikk Tollskolen, trente jeg 20 timer i uka og tok Examen philosophicum (ex.phil) på kveldstid. Jeg brukte alle våkne timer i døgnet på aktivitet. Men det har sin pris. Jeg ble mer og mer sliten.

Innhentet av traumene

Hildegunn ble kjæreste med Thomas. Da de hadde vært sammen i to uker, sendte hun ham et brev og fortalte alt. Hun ga ham valget om å slå opp, for hun orket ikke å bli såret mer.
– Men han elsket meg, tålte historien min og vi giftet oss.
Da sønnen ble født fikk Hildegunn en stor depresjon. Hun slet med amming, og sa ifra på helsestasjonen uten å bli hørt.
– Jeg ble apatisk, men beholdt fasaden. En dag mannen min kom hjem fra jobb, hadde jeg pakket ned hele barnerommet og ga beskjed om at vi måtte levere sønnen vår tilbake til sykehuset. Jeg orket ikke mer. Heldigvis gjorde vi ikke det.

Diagnose

Det viste seg at hun hadde lavt stoffskifte. I 1998 fikk hun også diagnosen PTSD (posttraumatisk stress-syndrom). I årene etter var Hildegunn tidvis sykemeldt fra jobben, men tok seg sammen og kjørte på.
I år 2000 fikk hun og Thomas en datter.
– Etter permisjonen ble jeg hentet inn til jobb i Toll- og avgiftsdirektoratet. De ville ha en med tollfaglig bakgrunn. Jeg følte ikke at jeg var bra nok i dette akademiske miljøet og ble sykemeldt. Så søkte jeg en annen jobb og ble friskmeldt.

 

Tilrettelegging

– Vi traumeoverlevere lever med en påkoblet “katastrofehjerne”. Det gjør at vi kan reagere rart, lite hensiktsmessig og kanskje også umodent på ting som skjer, sier Hildegunn.
Endringer av arbeidsoppgaver, møter med engasjerte kolleger som brukte litt for høye stemmer, kunne gjøre at hun plutselig befant seg i “fluktmodus”. Fysisk tilrettelegging var viktig. Hildegunn orket for eksempel ikke å sitte med ryggen mot kontordøra. Hun måtte ha kontroll på hvem som kom inn. Åpenhet overfor nærmeste leder ble derfor avgjørende for å kunne stå i jobb.

Redningen

I 2010 ble hun delvis arbeidsufør. Da Hildegunn ble pasient ved Distriktpsykiatrisk senter (DPS) i Drammen, fikk hun en tidligere ansatt på angstavdelingen ved Modum Bad som behandler, Kari Nedberg. Det ble redningen.
– Hun forsto hva jeg snakket om. Jeg fikk hjelp til å få et nytt perspektiv på traumene. Selv om de lå flere år tilbake i tid, var minnene som om det skjedde her og nå.
Hildegunn fikk hjelp til å plassere skylden. Hun fikk diagnosen kompleks PTSD med dissosiative symptomer.

 

Les om traumebehandlingen på Modum Bad.

Livet i dag

I 2016 var Hildegunn pasient ved traumeavdelingen ved Modum Bad. Året etter ble hun helt arbeidsufør.
– Nå har jeg trygt fotfeste. Jeg lever ikke med dødsangst hver dag, men har fred. Fortsatt reagerer jeg på skarpe, plutselige lyder. Det kjennes kroppslig, som om noen slår meg. Jeg har bare en håndfull med krefter og må planlegge godt. Hvis det skjer for mye i løpet av uka, suger det krefter ut av meg.
Hun er likevel fornøyd med livet. Trener litt på helsestudio, har sosialt overskudd til venner. Fire timer hver torsdag jobber hun for en liten interiørbutikk.
– Det er viktig å bruke den friske delen av meg, sier Hildegunn.

 

Bidrar med sin historie

Hildegunn har holdt foredrag på fagkonferanser. Hun er en del av et ekspertpanel hos NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), og hun har vært med i en podcast-serie utgitt av Stiftelsen “Vi tror deg”.
– Mitt budskap er at de fleste mennesker bærer på noe som ingen av de rundt dem vet noe om. Bak fasadene er det mange “Lille Meg”. Forskning viser dessverre at det i hver skoleklasse kan være ett til to barn som utsettes for overgrep.

Les om Modum Bads fagkurs om komplekse traumelidelser.

 

– Først behandling, så arbeid

– For mennesker med komplekse traumelidelser er det avgjørende at de først får behandling for sin lidelse, deretter kan man tenke arbeid. Denne rekkefølgen er viktig, sier Oddrun Solberg, psykologspesialist ved Avdeling for traumelidelser ved Modum Bad.
– Vi vet at arbeid er bra for den psykiske helsen, men for mennesker med komplekse traumelidelser er det viktig å tenke rett timing for dette. Og den kan være annerledes enn for mennesker med andre psykiske lidelser, sier Solberg.

Utrygg barndom

Mennesker med komplekse traumelidelser strever på så mange områder.
– En utrygg barndom preget av ulike former for psykisk, fysisk og/eller seksuell vold, setter sine varige spor. I tillegg har de blitt frarøvet det de skulle hatt av omsorg og kjærlighet. Det er altså fravær av det gode og nærvær av det vonde. Det gjør noe med et barn, og det gjør noe med barnet som etter hvert blir voksen, sier hun.

«Alle mennesker kjemper en kamp du ikke vet noe om, så vær snill. Alltid.»

Ut i arbeid igjen?

Hvis en person med traumelidelser er klar for å komme seg ut i arbeid, er det avgjørende med et tett samarbeid mellom saksbehandler i NAV, arbeidsgiver, personen selv og helst dens behandler.
– Det er viktig å vite at komplekse traumelidelser skaper vansker både med å håndtere følelser, vansker med å tro på seg selv og vansker med å forholde seg til andre mennesker. Dette er naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser.

Ønsker å bidra

Mange kommer seg ut i jobb etter hvert, enten fullt eller delvis.
– For noen blir ikke dette mulig. Prisen for en skadet barndom kan bli for stor. Felles for de fleste er at de ønsker å bidra med noe i samfunnet. Man kan da hjelpe til med å finne noe annet å engasjere seg i, noe som gir en større fleksibilitet, for eksempel frivillig arbeid. Og så må vi etterstrebe å bidra til et samfunn som ikke definerer menneskeverdet ut fra arbeidet vi utfører. Og det er betimelig å minne om et uttrykk som har fått noe utbredelse de siste årene: “Alle mennesker kjemper en kamp du ikke vet noe om, så vær snill. Alltid.”, avrunder Oddrun Solberg.

Les også: Hvordan få traumeoverlevere inn i skole og arbeidsliv.

Tekst: Eli Bondlid.
Foto: Unni Tobiassen Lie
Illustrasjon: Grete Edland Westerlund

Artikkelen er hentet fra Modum Bads magasin Badeliv nr 2/2021. Du kan laste ned hele bladet her. Gratis abonnement bestiller du her.