Anne-Petrine Spilling og Ingunn Amble bidro med krisehjelp på Sundvollen hotell.

Ikke lenge etter satt hun i bilen for å kjøre de fem-seks milene til Sundvollen hotell. Underveis ringte hun kolleger ved Modum Bad som hun visste kunne bidra med hjelp i det som etter hvert viste seg å være en ufattelig katastrofe.

Mobiliserte

Psykiater Ingunn Amble, bosatt på Ringerike, hørte også nyhetene. Hennes mann, som er prest, ble kalt ut til krisehjelp.      Da telefonen kom fra kollega Spilling, kastet også Ingunn seg i bilen til krisesenteret som var opprettet på Sundvollen hotell. Til sammen 16 frivillige fra Modum Bad deltok i de dramatiske timene etter skuddene på Utøya. Leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere, sosionomer og prester. De var først og fremst medmennesker som lyttet, ga omsorg og sørget for at de rammede fikk dekket sine behov.

Kaosledelse

Det var, naturlig nok, en kaotisk situasjon som møtte dem ved ankomst. Det var ikke så lett å finne ut hvor ledelsen holdt til og hva som trengtes mest.
   -Vi lette etter noen med ansvar, noen som kunne gi oss oppgaver. Et par psykologer var i samtale med ungdommer i kjelleren, og prester og annet hjelpepersonell gikk rundt og for å fange opp de som hadde størst behov for hjelp. Etter hvert måtte ting organiseres ytterligere. En krisepsykiatrisk base og en skadestue ble blant annet opprettet.
   Ingunn Amble fikk medansvar i organiseringen under ledelse av Hole kommunes kriseteam. Hjelpepersonell ble registrert, delt igrupper og gitt oppgaver. – Det var en utrolig samarbeidsånd og velvillighet, forteller Amble.

Oversikt

Overlevende og pårørende som savnet sine fikk tildelt hvert sitt oppholdsrom. På denne måten begynte man å få en slags oversikt og kunne sette inn hjelpen der det trengtes. I denne første fasen var det viktig å sørge for at alle ble sett, at de hadde folk rundt seg og at ingen satt alene.
   – Min oppgave ble å være i pårørende-rommet. Der snakket jeg med både familier og pårørende som kom alene. Mange hadde med seg barn som også trengte å bli sett. Vi sørget for at de fikk seg en tur ut i blant, fortellerSpilling.
    Fortvilelsen var selvsagt stor. Noen ga uttrykk for den. Andre satt apatiske og stirret fremfor seg.
    – Det ble viktig å minne folk om å ivareta sine helt basale behov, som å spise, drikke, hvile og bevege seg.

– Kan ta imot

De aller fleste opplevde at det var godt at noen så dem, men noen var sinte og frustrerte. Andre hadde nok med seg selv.
    – Som fagfolk er vi forberedt på disse reaksjonene. Vi kan ta imot smerten, fortvilelsen og vet noe om krisereaksjoner. Det er normalt å reagere med nesten alle slags følelser og adferd, sier Amble. Profesjonelle hjelpere er trent i å holde sitt eget tilbake i slike situasjoner.
    – Mange kan i beste mening begynne å fortelle hva de selv har opplevd, men det viktigste i en slik kritisk situasjon er å være der, og kjenne og akseptere den andres smerte.
   Begge de to hjelperne har opplevd å få høre mange vonde historier på Modum Bad. Å kunne stå midt oppe i smerten på Sundvollen og vite at det finnes et håp og en vei videre, var en god forankring.
   – Det å ha fulgt mennesker som har opplevd svært alvorlige traumer i det møysommelige arbeidet tilbake til et meningsfullt liv, gir erfaring det er godt å ha med seg i møtet med sorgen og fortvilelsen, sier Amble.

På Utøya

Ingunn Amble var også med de to dagene etterlatte og overlevende var invitert til Utøya, 19. og 20. august.
   – Fredagen var en tung dag. Det var vondt å se alle de sørgende, men samtidig sterkt å følge hvordan oppgaven med å vise åstedene ble gjennomført, og hvordan familiene markerte stedene de hadde mistet sine kjære. Som hjelpepersonell hadde vi lite å gjøre, mange familier hadde med seg en kontakt hjemmefra. Samtidig tror jeg det var godt vi var der som en trygghet.
    Lørdag strømmet det på med overlevende ungdom med hver sin pårørende. Det var sorg og glede, gjensyn, samhold og savn. Mange gikk opp fluktruten sin og jobbet med å få brikker på plass.
   – For mange av oss var det viktig å se igjen ungdommer vi hadde snakket med på Sundvollen og høre hvordan de hadde det nå. Det var også viktig å oppleve at det midt i tragedien også var mange som hadde klart seg. Gjennom de første dagene på Sundvollen, var det vanskelig å huske dette. Så får vi håpe at de som vil trenge oppfølging blir fanget opp
og får det de trenger, sier Amble.

-Takknemlighet

Både Anne-Petrine Spilling og Ingunn Amble uttrykker takknemlighet over å ha fått bidra.
   -Det er ofte bedre enn å sitte maktesløs og ikke kunne gjøre noe. Når man får lov til å være til stede, føler man at man gjør noe meningsfylt i det totalt meningsløse, sier Ingunn.
   – Det ble tydelig for meg at jeg må velge side. Vi må ikke gli ubevisst rundt på aksen mellom ondskap og kjærlighet, men forsøke å velge det gode, sier Spilling.

Fra Badeliv nr. 3 2011
Tekst/foto: Unni Tobiassen Lie