Varden ble bygget av et menneske som mot slutten av sitt opphold på Modum Bad trengte en markering av nye begynnelser. Noen ganger trenger man å bygge noe. For eksempel en varde.

Grave ned

Andre ganger trenger man kanskje å grave ned noe. Ved en av broene rundt det sorte hav ligger et brev til en mor i en konvolutt begravet langt under gresset som vokser så tett akkurat der. Et annet sted ligger en tung og kantete stein med årstall skrevet med svart sprittusj, som var særlig krevende å forholde seg til. Utenfor altervinduet i Olavskirken er aske spredt etter mange brente ark fylt med vonde erfaringer, smertefulle hendelser, vanskelige minner, komplekse relasjoner og håp om at noe skulle være annerledes.

 

Åndelig og eksistensiell omsorg

Sykehusprestene har sjelesorgsamtaler med omtrent 40 prosent av pasientene ved Modum Bad. Sjelesorgstilbudet er en del av tilbudet om åndelig og eksistensiell omsorg som er tilgjengelig for alle pasienter uavhengig av bakgrunn, livssyn og ståsted. Livet er sammensatt og har mange farger. Mye får plass i terapi. Samtidig er det ikke plass til alt innenfor rammen av behandling. Noen ganger er det også slik at behandling gjør at man kommer i kontakt med livssmerte, skam, sorg eller andre livstemaer som trenger oppmerksomhet og omsorg.

Mellom himmel og jord

Mange pasienter gir uttrykk for at det kan være både fint og viktig å snakke om livet sitt i et rom der ingenting er for lite og ingenting er for stort, og der det bokstavelig talt er plass for alt mellom himmel og jord. Mye kan bli litt bedre i samtale med et menneske som har tid og lyst til å lytte. Det kan være godt å utforske om det kan finnes ord, gjenkjennelse og aksept for det som er krevende og smertefullt i livet, og også lete etter det som kan gjøre at skjøre håpsspirer kan få vokse seg sterkere.

 

“Sykehusprestene har både fyrstikker og hagespade som en del av sin verktøykasse”

 

Ingen agenda

I sjelesorgsrommet er det ingen annen agenda enn det som er viktig for den som kommer dit. Alt som tilhører livet, kan få plass i en sjelesorgsamtale. Gjennom samtaler med sykehusprestene blir det imidlertid av og til tydelig at noen erfaringer kan trenge et annet språk enn ord. Noen erfaringer sitter aller mest i kroppen og trenger et språk som kommuniserer med noe annet i oss enn det kognitive. Det er da sykehusprestene kan legge til rette for det vi kaller kreativ ritualisering.

Kroppens språk

Ritualer er et kjent språk for en prest. Konfirmasjon, bryllup og gravferd er noen eksempler på overgangsritualer og livsmarkeringer som innebærer mer eller mindre fast innhold. I helt vanlige gudstjenester er det også kroppslige handlinger som er mettet på mening. Nattverd og dåp er åpenbare eksempler. Disse hellige handlingene setter oss i forbindelse med hverandre og med Gud. Gjennom ord og handling formidles tilhørighet og tro.

Les mer om kirken og prestetjenesten på Modum Bad her.

Vandring

Hver torsdag er det kveldsmesse i Olavskirken der slike handlinger har sin selvfølgelige plass. Det inviteres til vandring i kirkerommet der nattverd er en av stasjonene. Døpefonten fylles med vann og stilles midt i rommet. Ved å dyppe fingrene i vannet og tegne korsets tegn i håndflaten, minnes vi fysisk og konkret om dåpens nåde som bærer gjennom dagene våre.

 

Tunge steiner løftes og legges ned som et symbol på at indre tyngde kan få et ytre uttrykk. På grenene i håpstreet festes biter av knust glass i håp om at det som kjennes knust kan få bli til vekst og modning. Lys tennes i bønn for noe eller noen – eller for en selv. Musikk spilles til lindring, trøst og mot. En perle kan hentes fra en skål på alteret som en påminnelse om egen verdi og verdighet. Bønner bes på ulike måter, høyt og stille. Vi kommer med alt vi er og vandrer sammen og hver for oss i et kirkerom som rommer hele livet, slik også Gud tar imot og rommer hvert enkelt menneske.

“Noen erfaringer sitter aller mest i kroppen og trenger et språk som kommuniserer med noe annet i oss enn det kognitive”

 

Kreativ ritualisering – på hellig grunn

I kveldsmessene i Olavskirken settes handlinger som snakker et annet språk enn ord inn i en ramme. Denne rammen passer ikke alltid for alle. Noen ganger er det behov for en markering som på en særlig måte kan gi språk til hendelser i et enkeltmenneskes liv. Det er her den kreative ritualiseringen kommer inn i bildet. Det kan være å bygge en varde, brenne et brev, grave noe ned – eller noe helt annet.

Trenger språk

Å lete etter språk og handlinger som uttrykk for ulike erfaringer er en del av sykehusprestenes kompetanse. Kroppen trenger også språk. Sykehusprestene har derfor både fyrstikker og hagespade som en del av sin verktøykasse i møte med mennesker som ønsker en medvandrer og et vitne til en markering av noe i livet sitt. Vi finner frem til ulike typer markeringer sammen med den enkelte som måtte ønske det og i samarbeid med behandler. Dette gjør sykehusprestene fordi vi er overbevist om at det har en egen verdi å finne språk som kan uttrykke det et menneske bærer med seg. Det har en egen verdi at et menneske ikke skal behøve å være alene i det som kan kjennes umulig å dele med noen. Vi gjør dette med stort alvor fordi vi igjen og igjen erfarer at slike markeringer kan bety en forskjell, og fordi vi vet at det å bli invitert inn i slike prosesser er å stå på hellig grunn.

Idun Strøm Sefland
ledende sykehusprest

Artikkelen er hentet fra Badeliv nr 2/2022