Kari E. Bugge er sykepleier og fagsjef i Norsk Sykepleierforbund. I tjue år har hun jobbet med sorgstøtte for pårørende og etterlatte, også etter terroren 22. juli i 2011.

Barn undervurderes i sorgen, mens ungdom overvurderes. Det er Kari E. Bugges erfaring etter tjue år på fagfeltet.

Han er seks år når han står ved sykesengen og ser moren dø. Dagene og månedene som følger ser ut til å gå greit. Først etter to år topper det seg. Barne- og ungdomspsykiatrien blir koblet inn og det viser seg at guttens tanker rundt morens dødsfall er blitt store. Det er noe han har tenkt på helt siden den dagen på sykehuset.
For å hjelpe ham i sorgprosessen, rigger sykehuset rommet slik det var da moren døde. Ved siden av sengen står to monitorer, en lyser, den andre er svart. Det viser seg at det er monitoren som lyser som skaper tvil og uro i åtteåringen. Da moren døde var skjermen som viste hjerteslagene slått av, men respiratoren gikk fremdeles. Brystet til mamma gikk fremdeles opp og ned. Hadde hun virkelig dødd?

Søker det de har mistet

-Barn legger merke til detaljer. Derfor er det så viktig at vi forklarer dem hva som skjer. Det kan være veldig forebyggende, også om dødsfallet har vært akutt, sier Kari E. Bugge, sykepleier og fagsjef i Norsk Sykepleierforbund.
I tjue år har hun jobbet med sorgstøtte for pårørende og etterlatte, også etter terroren 22. juli i fjor. Historien over er fra Bugges praksis. Hun mener vi lett kan undervurdere barns sorg fordi den ikke er så konstant.
-Barn er mer til stede her og nå. Sorgens synes derfor ikke alltid i daglige aktiviteter, men kan komme fram ved frustrasjoner, leggetid, minner og savn. De ser ikke umiddelbart alle konsekvenser av at noen de er glad i er død.

Søker identitet

De som mister foreldre tidlig, har en sorg som varer lenge i livet, vanligvis med perioder med sterkere sorg og lengsel. Voksne som mister ektefelle opplever ofte en sorgprosess, og kan komme seg gjennom sorgen fortere. Barn kan bli minnet om sorgen når de ser andre mødre eller fedre, eller når de som unge skal finne sin identitet og søker rollemodeller.
– Ei jente som mistet moren da hun var tre år fikk sorgen for fullt da hun var tretten. Barn som er adoptert søker ofte sitt biologiske opphav når de blir eldre.

Overvurderer ungdom

Små barn kan søke det de har mistet umiddelbart ved at de kan bli veldig nærgående andre fedre hvis de har mistet pappaen sin. Men allerede i seksårsalderen begynner barn å sensurere seg selv.
-Jo eldre barna blir, jo vanskeligere er det for dem å stille spørsmål om sykdom og livsutsikter. De vet foreldrene kan bli lei seg eller ha problemer med å svare. Derfor har vi lett for å overvurdere ungdom i sorg. De ser store ut, de spør kanskje lite, og det kan være lett å tenke at de har erfaring med sorg og død. Det har de som regel ikke, sier Bugge.

Et konkret språk

Men hvordan møte barn og unge i sorg? Bugge understreker viktigheten av å være ærlig og bruke et konkret språk de kan forstå.
-Det er bedre å si at noen er død enn at de har gått bort, slik at barn slipper å lure på om de kommer tilbake.
– Er barn opptatt av hva som skjer etter døden?
– Ja, de lurer på hvor den døde er blitt av. Mange voksne bruker bilder som at de er kommet til himmelen eller at den døde er blitt til en engel. For noen er det en god og meningsfull tanke, for andre ikke. Ei jente som mistet den ene forelderen sin ba Gud hver kveld om at han ikke måtte sende englene til henne. De var blitt til noe ekkelt. Her er det viktig å følge opp med hva barnet tenker om dette.
Bugge mener også det er lov å si at vi ikke helt vet hva som skjer etter døden.
– Det vi vet er at kroppen ikke kommer tilbake, men den følelsesmessige tilknytningen blir aldri borte. Tankene og minnene om den døde vil de ha med seg hele livet. En studie hos førskolebarn viser at de er veldig opptatt av minner, spesielt av å se bilder og film av den døde.
– Det kan hjelpe barnet å huske. Barn og unge er opptatt av om de ligner på den døde. Det handler om identitet.

Flere innfallsvinker

– Hva skjer om vi ikke snakker med barna?
– Da begynner fantasien å overta. Om barn og unge selv ikke spør, kan det være lurt å si at «andre som har mistet kan tenke og føle slik og sånn». Da lærer de at deres reaksjoner og tanker er normale. Barn og unge må ikke nødvendigvis snakke så mye om sorgen sin selv.
Skole og barnehage har et ansvar for å forebygge, mener Bugge, også før sykdom og død oppstår.
– Det er viktig hvordan stoffet formidles. Tilnærmingen er ulik om det tas opp i livssyn, biologi eller litteratur. Jeg tror alle kanalene trengs. Vi må ikke bare snakke om ritualene, men om reaksjonene på sorg.
Mange sørgende opplever at samfunnet har en forventning om at det stadig skal gå bedre. Men sorgen er ikke lineær.
-Det er når omsorgen fra andre har stilnet av og den etterlatte forstår at den døde ikke kommer tilbake, at sorgen kan ramme for fullt.

Når det blir komplisert

Sorg kan gi både fysiske, psykiske, sosiale og tankemessige konsekvenser. Den kan virke inn på barns utvikling. Reaksjonsmønstre forsterker seg gjerne i sorg, slik at barn og unge som var sinte før, blir enda sintere, og de som lett trakk seg tilbake, blir enda mer tilbaketrukne. De kan også bli mer sårbare enn tidligere, og eldre barn kan få problemer med konsentrasjon og søvn.
– Når bør vi begynne å bekymre oss for barn og unge i sorg?
-Når reaksjonene blir så langvarige at de begrenser livsutfoldelsen. Store omsorgsendringer kan også gjøre sorgen mer komplisert.
Noen kan bli engstelige for at de selv eller andre også kan dø. Noen kan få kroppslige reaksjoner og kjenner på symptomene som den døde hadde. De kan bli veldig opptatt av arvelighet og smitte som kan skape engstelse på andre områder.
-Mange foreldre gjør en god jobb, men ved komplisert sorg kan det være viktig å få inn fagfolk så ikke angsten får utvikle seg.
– Er det noe positivt med sorg?
– Mange sier de har lært mye av sorgen. De blir bevisste på hva som betyr noe i livet og lærer å kjenne sin egen tåleevne, som ofte er større enn de trodde. Mange ser at verken de selv eller familien deres gikk i stykker. Målet med sorgstøtte er å gi sørgende mulighet til å komme styrket ut av sorgen.

Tekst/foto: Torill Helene Heidal Landaasen
Artikkelen er hentet fra: Badeliv nr 2/2012. Ønsker du å abonnere på Badeliv – Modum Bads gratismagasin, klikk her.