- Angstlidelser
- Depressive lidelser
- Eksistensielle temaer
- Familie og samliv
- Modum Bad - Oslo
- Poliklinikk
- Rus og avhengighet
- Spiseforstyrrelser
- Traumelidelser
- Utbrenthet - Villa Sana
- Forskning
- Fysisk aktivitet
- Kultur
- Sjelesorg og kirke
Teoretisk fundament
Behandlingsmodellen i Vitagruppa er bygget på en integrert teoretisk modell med elementer fra psykoanalytisk objektrelasjonsteori, affektteori, eksistensiell psykoterapi og narrativ teori.
Den grunnleggende teori for å jobbe med selvbilde, foreldrebilder og gudsbilde er hentet fra den argentinskfødte psykoanalytiker Ana-Maria Rizzuto (bildet) i Boston. Rizzuto har gjort banebrytende forskning omkring dannelsen av det indre gudsbildet og dets psykologiske funksjon.
En sentral hypotese er at mennesker innenfor vår kulturkrets danner et indre gudsbilde, en psykisk gudsrepresentasjon, som formes av tidlige erfaringer i relasjoner til mor og far eller andre viktige omsorgspersoner. Rizzuto er inspirert av psykoanalytisk objektrelasjonsteori, særlig Donald Winnicott, som så en sammenheng mellom barnets overgangsobjekt og evnen til lek og kulturell utfoldelse senere i livet gjennom musikk, kunst og religion.
Det religiøse liv lokaliseres i overgangsområdet (”the transitional space”) mellom indre og ytre virkelighet, et hvilested i kampen for å holde indre og ytre virkelighet fra hverandre og likevel forbundet. Gudsbildet og troen kan man senere ta avstand fra, men den Gud man har tatt avstand fra kan fortsatt utøve psykologisk innflytelse.
Enten en tror eller ikke tror på Gud kan det indre gudsbildet påvirke selvbildet. Sterke positive eller negative affekter kan være knyttet til gudsbildet og foreldrebildene og ligge bundet i indre ”script ” som aktiveres i møtet med viktige følelsesmessige og eksistensielle erfaringer senere i livet.
Den eksistensielle tradisjon i klinisk psykologi og psykiatri er inspirert av filosofene Heidegger og Kierkegaard. Å eksistere betyr bokstavelig talt å stå fram, komme til syne. Heidegger sondrer mellom ”uegentlig” og ”egentlig eksistens” og det falske vs. sanne selv. Han vektlegger hvordan vi forholder oss til de gitte livsvilkår som han kaller eksistensialer. Disse omfatter begrensninger i tid og rom, livets forgjengelighet, dødens uunngåelighet, friheten, ansvaret, skylden og meningsløsheten.
Irvin Yalom beskriver eksistensiell psykoterapi som en dynamisk tilnærming med vekt på anliggender knyttet til individets eksistens, de gitte livsvilkår og livstemaer av sentral betydning. På linje med forbudte følelser og ønsker kan eksistensielle temaer trekkes inn i dynamiske konflikter, skape angst og utløse bruk av uhensiktsmessige forsvarsmekanismer som kan skape symptomer og hindre utvikling og vekst.
Nyere narrative teorimodeller og terapeutiske metoder dekker et bredt spektrum fra psykoanalyse til mer konstruktivistiske terapiformer. Narrativ terapi vektlegger nøkkelfortellinger som er knyttet til ens selvforståelse; også til ens depresjon eller angst. Nøkkelfortellinger om de nære relasjoner er med på å fargelegge de indre objektrepresentasjonene. Forskjellen mellom den historiske og den narrative sannhet klargjøres gjennom bevisstgjøring av fortolkningens betydning i historien om en selv.
Det har også blitt lagt vekt på nyere affektteori og anvendelsen av et affektbevissthetsintervju utformet av psykolog Jon Monsen, videreutviklet av psykolog Gry Stålsett. Dette gir en bevisstgjøring av organiseringen av affektene i forhold til primærobjektene og i forhold til Gud.
Gjennom hele behandlingsprosessen skjer det en vekselvirkning mellom daglig bevisstgjøring av følelser, og utfordring til refleksjon og meta-refleksjon. Det skjer en form for språkutvikling for følelser og eksistensielle temaer som utvider repertoaret for mestring.
Gruppefellesskapet er viktig for å våge og tre fram med seg selv og sine smertefulle og skambelagte livserfaringer, ta ut her-og nå-reaksjoner direkte på hverandre i gruppeterapien, gi hverandre tilbakemeldinger og reflektere sammen over nye erfaringer.
Arbeidet i avdelingen er fokusert på underliggende eksistensielle og relasjonelle temaer og er ikke symptomfokusert. Den legger vekt på terapi som en undersøkende kultur og et eksistensielt perspektiv på livet som en utviklingsvei, hvor det handler om å være underveis og være åpen for forandring, som en måte å leve på. Vi mener å kunne se at en slik fokusering på underliggende temaer kan forebygge tilbakefall.