– Skammen min er uforskyldt, men jeg har prøvd å sulte den bort, spy den bort og til og med overspist for å tette hulrommet rundt den.

(Teksten i kursiv er hentet fra Elin Therese Lystads egne notater).

”Smørklump”, ”Fettklump”. Ordene ble slengt etter Elin Therese Lystad (38) i skolegården. – Helt fra jeg gikk i barnehagen har jeg skammet meg over kroppen min, sier hun.

-Jeg var alltid høyest og bredest. På klassebildet ruver jeg over de andre jentene. De var nette og søte. Jeg følte meg stor og klumpete. Allerede fra jeg gikk i barnehagen prøvde jeg å slanke meg.

Døyvet følelsene

Elin Therese Lystad ble mobbet helt fra tidlige barneår. Hun var stor av vekst – og glad i mat. I barnehagen hjemme i Ørsta fikk hun ofte brødskivene til de som ikke orket å spise opp. Var hun i en barnebursdag, spiste hun til det var tomt.
– Jeg hadde ikke magemål. Mitt problem var at jeg aldri klarte å regulere sult- eller metthetsfølelsen. Egentlig var jeg alltid sulten. I dag forstår jeg at jeg døyvet følelsene med mat når noe plaget meg.

”Når voksne sier til barn: Du burde skamme deg og ord som skammekroken – gjør det meg sint og provosert. Hva er egentlig skam, og hvorfor er ordet så negativt ladet? Noen barn kan være rampete, ulydige og vanskelige. Men må de skamme seg av den grunn? Kanskje har nettopp noen av disse barna helt uforskyldt blitt påført opplevelser som de bærer på – og føler ekte skam for.

Slankepiller

Allerede som 12-åring fikk hun tak i slankepiller.
– Jeg var kreativ og forsøkte alt. Ettersom årene gikk utviklet jeg alle typer spiseforstyrrelser – bulimi, anoreksi og overspising. Vekten har gått opp og ned med de ulike spiseforstyrrelsene.
Elin Therese var aldri fornøyd. Alltid var det noe å sette fingeren på i størrelse, lengde og bredde.
– Kroppen var i veien for meg, den hindret meg i å leve et godt liv. Egentlig var jeg beskjeden, men kroppen min sa noe annet. Den var stor og tok plass. Jeg følte at den duret i vei, uten at den stemte med hvordan jeg følte meg på innsiden. Skammen ble en sort, tung klump som lå som en stein i magen. Den låste kroppen min og hindret meg i å puste.

Leste om egen lidelse

I Elin Thereses oppvekst var ikke spiseforstyrrelser noe tema man snakket om. En dag leste hun i ungdomsbladet Det Nye om en jente som hadde fått diagnosen.
– Det var som å lese om meg selv. Jeg fikk nesten sjokk, og tenkte: Er det en sykdom? Er det flere som har det sånn?
På biblioteket fant hun mer informasjon om sin egen lidelse.

”Skam er tristhet og en urettferdig sorg som jeg går rundt og bærer på. Ja, jeg har vært både rampete, ulydig og vanskelig, men jeg mener skammen min er helt uforskyldt. Likevel er den der, som en sort, tung klump i magen. Jeg har prøvd å sulte den bort, spy den bort og til og med overspist for å tette hulrommet rundt den…”

Alvorlig

For 13-14 år siden så det mest alvorlig ut for Elin Thereses helse. Da var hun inne i en anorektisk periode og ble fryktelig tynn. Mye skyldtes et trøblete ekteskap som førte til skilsmisse.
– Jeg var sta og bestemt på å ordne ting på egenhånd. Det var mange ganger vanskelig for dem som sto meg nær, innrømmer 38-åringen.

Foreldre, søsken og arbeidsgiver ble bekymret og satte i gang tiltak. I 2001 fikk Elin Therese endelig diagnosen spiseforstyrrelse og kunne søkes inn til behandling. Til Modum Bad kom hun to år etter. I august 2012 avsluttet hun sitt tredje behandlingsopphold ved Avdeling for spiseforstyrrelser.
– Det har vært mange nedturer, men jeg har fått god hjelp. Nå føler jeg at jeg kan takle og stabilisere min spiseforstyrrelse. Med rett mengde mat, tåler jeg bedre det vanskelige som av og til ”buldrer” inni meg.

”Jeg kjemper for at mitt liv skal bli mitt eget: Et liv med indre frihet, et liv med tro på meg selv, et liv fylt med energi, ærlighet og til slutt – forhåpentligvis, selvtillit – uten den sorte klumpen”.

Andres skam

Den store klumpen av skam er også blitt mindre. Elin Therese forstår i dag at det er mobberne som burde skamme seg.
– Men det er sårt – at jeg har båret på skam som andre har påført meg.
Akkurat nå er livet godt. Elin Therese har flyttet sitt fokus fra spiseforstyrrelsen til andre ting i livet. Fotografering er en interesse hun brenner for og hun har hatt flere fotoutstillinger.
– Jeg bruker også mye tid på å være sammen med tantebarna mine. De gir meg masse og hjelper meg å være til stede her og nå. Jeg er i ferd med å ta tilbake hverdagslivet mitt og har egentlig aldri hatt det så bra som nå!

Tekst/foto: Unni Tobiassen Lie