Sammenbrudd, påskevandring og et oppreist liv

Einar Nymoen møtte veggen, og måtte gå noen runder med seg selv og Gud.

I etterkant har han skrevet en bok for dem som synes livet er noen numre for stort. Noen måneder er gått siden Einar Nymoen utga sin bok ”Et oppreist liv”, med undertittelen ”Når troen møter veggen”. Boken har gått rett hjem hos Nymoens ”egne”, som han kaller pinsebevegelsen. Men også blant ikke-troende, deriblant hans naboer, leses boka med stor interesse.

 

Et lite eventyr

– Hva handler boken om, i korte trekk?
– Boken handler om å vokse opp i et bedehusland på godt og vondt, forteller Nymoen.

Med bedehusland mener han den lavkirkelige vekkelsesbevegelsen i Norge. Nymoen har opplevd utgivelsen som et lite eventyr, og at bonusen er det tettpakkede programmet der han reiser rundt og får fortelle sin historie.
 

– Responsen, spesielt fra ukjente og fra andre sammenhenger enn min egen, har gjort sterkt inntrykk på meg, sier pinsepastoren.

Pastor i 35 år

Nymoen har vært pastor i pinsebevegelsen i 35 år, med unntak av ett år. I 2004 ble han sykemeldt, da møtet med veggen krevde all energi og oppmerksomhet fra han. Han tilbrakte tre måneder på Vita-avdelingen på Modum Bad, og kom derfra med deler av et manus til en bok, og en fornyelse i sinnet.

– Her fikk jeg en verktøykasse med et tenkesett som har fungert for meg. Vita var som hånd i hanske for mitt liv. Jeg dro derifra med praktisk veiledning for livet mitt, beretter han, tydelig takknemlig.
 

Påskevandring

– Hvordan var det å møte veggen?
– Det var veldig mørkt. En situasjon uten framtid og en situasjon med mye frykt og redsel. Det var mange destruktive tanker. På Vita fikk jeg hjelp til å våge å stå i denne smerten og samtidig få øye på at livet er større enn smerten.

Hvor var Gud?

-Teoretisk og læremessig var han der. Men jeg var uutholdelig usikker. Jeg lå en kveld på Vita og sa høyt ut i rommet: ”Jeg greier ikke å være en ordentlig kristen”. Samtidig spurte jeg meg selv hvordan jeg kunne si det, når jeg visste at det ikke er gjerningene som frelser. Men på Vita er det tilbud om sjelesorg for de som ønsker det, og i den forbindelse hadde jeg en dyrebar samtale med presten. Jeg spurte han: ”Finnes det en Gud for de halvhjertede?”. Svaret presten ga meg ble veldig stort for meg. Han viste meg at Gud vil ha hele meg, på godt og vondt.
Pastoren har mye på hjertet, og sammenligner Vitas vedkjennelse med
Bibelens bekjennelse.

– Jeg fant et evangelium på Vita. Et evangelium som hører selve livet til. Jeg ser på oppholdet der som min påskevandring. Langfredag som møtet med veggen, og påskemorgen der jeg fikk et oppreist liv, beretter Nymoen.

Tydelighet og ærlighet

– Hva tror du er årsaken til sammenbruddet?
– Mange års slitasje uten å ha tatt hensyn til grenser. Jeg har også trodd jeg var sterkere, med et godt skuffesystem i hodet. Å tilfredsstille krav resulterte i noen rollespill, som ble slitsomt i lengden. Det hjelper ingen å spille roller. Jeg har lært meg å være tydelig og ærlig, med hensyn til grenser.

Hvordan var det å skrive og utgi historien din?
– Jeg måtte stille meg selv spørsmålet: Har jeg rett til å skrive bok? Da jeg delte historien min muntlig fikk jeg gode tilbakemeldinger og oppmuntringer. Store deler av manuset forelå allerede fra tiden på Vita, der vi skrev tre forskjellige livshistorier. Men det var en tøff prosess å gå gjennom alt igjen. Jeg spurte meg selv om jeg orket det. Men etter å ha gitt ut boken har responsen vært overveldende, og det har blitt et lite eventyr.

Hva ønsker du å formidle, og hva er hensikten bak boken?

-Som pinsepastor ønsker jeg å formidle at vi som pastorer lever
alminnelige, sårbare liv. Jeg ønsker også å fortelle andre at livet fortsetter, og utfordre andre til å gi livet en sjanse. ”Våge og ikke sette punktum når livet har punktert”, som jeg skrev til meg selv under Vita-oppholdet. Boken er skrevet for folk som kan synes at livet er noen numre for stort, for alminnelige mennesker, alminnelige liv, som opplever at livet kan være krevende. Noen må jo representere dem også, sier Nymoen og smiler.

Nymoen returnerte etter Vita til Salem i Sandefjord, der han har vært pastor siden år 2000. Her så han at det var en plass for han, og han har ikke opplevd at sammenbruddet har blitt brukt imot han. Tvert imot, det har heller vært en positiv erfaring menigheten kan få nytte av.

lll Tekst og foto: Trine Kvalnes

Share Button
Print Friendly and PDF