Kort fortalt kom de tre, fra hver sin kant, til Modum Bad. I ti uker skulle de følge et behandlingsopplegg i "turgruppa", for personer med sosial fobi.

Tom gruet seg så mye at han heller ville dødd. Ellen gledet seg, for etter to tidligere opphold på i Familieavdelingen, var hun full av forventninger til sitt tredje opphold. For Elisabeth var det heller ikke første gang, men etter et forvern til en annen avdeling, hadde hun valgt å takke nei. Denne gangen ville hun prøve. Når jeg treffer dem åtte uker ut i behandlingsoppholdet, har mye endret seg for de tre.

Toms fortelling

Jeg er 43 år dag. Men jeg har ikke sagt det til noen. Det er en utfordring å bli gratulert. Da skygger jeg heller unna. Derfor er det bare min innerste familie som vet når jeg har fødselsdag. Jeg blir skikkelig brydd av oppmerskomhet. Hvis noen sier noe positivt til meg, begynner det å kverne i toppen og jeg kommer alltid fram til at de helt sikkert ikke mener det, at det bare er et påskudd og et spill for galleriet.

Jeg valgte et yrke der jeg slapp å treffe andre. Dermed ble jeg sveiser. Selv om jeg ikke hadde noen form for interesse i den retning. Seinere valgte jeg å begynne på syepleierstudiet. Grunnen til det valget var at det var det eneste faget som fantes på Mo, der jeg bor. På den måten slapp jeg å flytte fra tryggheten jeg hadde hjemme. Men det er jo egentlig fotografering jeg er interessert i. Det er noe jeg genuint har lyst til å lære mer om. Det ville være et valg som jeg ikke hadde tatt på grunn av tvang.

Problemet er at jeg blir så fokusert på meg selv, all oppmerksomhet går innover. Dermed klarer jeg ikke å oppfatte situasjonen utenfor meg selv. I stedet merker jeg hvordan angstnivået stiger og stiger. Jeg svetter, rødmer, får hjertebank, alt slynges rundt i kroppen, helt til både tankene og kroppen låser seg fullstendig. Jeg klarer ikke å tenke og jeg klarer ikke å røre på meg. Derfor har jeg unngått sosiale sammenhenger nesten i enhver form. For det er fryktelig ubehagelig og veldig slitsomt.

Det var søstern min som tipset om Modum Bad. Jeg bare flira. Jeg skulle ikke hit. det var ikke snakk om. Hva skulle jeg med det? Men samtidig tenkte jeg også; "Fanker'n heller, sånn kan jeg ikke gå rundt å ha det. Etterhvert kom jeg til erkjennelsen om at jeg faktisk slet med noe, selv om jeg da ikke ante at det dreide seg om sosial fobi. Men jeg hadde det ikke bra, enkelte perioder var jeg i elendig forfatning. Da kunne jeg ikke gå ut å hente posten en gang. Jeg kom fram til at jeg hadde tapt nok tid - jeg ville ikke tape mer tid. Men tida før jeg skulle reise til Modum Bad var et helvete. Jeg gruet meg så inderlig til å komme hit. Den morgenen jeg skulle reise var den verste dagen i mitt liv. Jeg var så pisseredd for å komme hit at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Og hele årsaken var antagelig at jeg måtte forlate det trygge som jeg var så vant med.

Men jeg har tatt så grundig feil! At jeg kom hit er mitt livs største steg. Bare det at jeg er her har tvunget meg til å være sosial. Det er veldig krevende, men det gjør at jeg bryter et mønster. Jeg har gått rundt og trodd at jeg har vært helt unik. Ingen hadde det på samme måte som jeg. Det har jeg trodd helt til jeg kom hit og møtte de andre i gruppa. Det er helt utrolig deilig å kunne senke skuldrene. Sitte å prate og vite at man blir forstått.
Jeg hadde en forestilling om at det hele tiden ville stå noen bak meg og piske meg framover i situasjoner jeg absolutt ikke ville være i. Men slik er det ikke. I stedet for pisk får vi oppmuntring. Vi får full anledning til å tilpasse opplegget til oss selv. Vi blir oppfordret til heller å ta små skritt, og bygge videre på dem, enn å ta store steg, for så å få et skikkelig slag i trynet når det går feil. Lykkes vi med en ting, får vi alltid positiv tilbakemelding fra terapeutene og fra de andre på gruppa. Dermed får vi lyst til å prøve på nytt med nye utfordringer. Det har vært veldig viktig for meg at jeg kan bestemme tempoet og premissene selv.

I gruppesamtaler blir vi oppfordret til å gi hverandre tibakemeldinger på om vi kan se på hverandre at vi blir stressa. Resultatet er det samme hver gang, vi ser det ikke. Selv registrerer jeg veldig tydelig hva som skjer, men rundt meg registrerer ikke folk noe som helst, selv ikke når de blir bedt om å se ekstra nøye etter. Sosial fobi er en usynlig lidelse.

Noe av det vanskeligste i begynnelsen for mange av oss, var fellesmøtene. Da møtes ansatte og pasienter på hele avdelingen i dagligstua. Første gangen rettet møtelederen et spørsmål til oss, og jeg låste meg fullstendig. Alt var låst, jeg klarte ikke å reise meg. Det var en helt forferdelig opplevelse. Etter det inngikk jeg en avtale med personalet om at jeg skulle få lov til å gi beskjed og trekke meg tilbake når jeg merket at jeg nærmet meg en grense der jeg låste meg. Men forrige gang klarte jeg å sitte hele møtet uten å ty til flukt. Neste utfordring nå er å si noe.

Behandlingsopplegget krever mye egeninnsats. Hver uke setter vi opp målsettinger for hva vi vil prøve å gjenomføre. Jeg blir fryktelig sliten av det. Jeg blir totalt kratløs i kroppen. Ikke som når jeg har gått fire mil med tung ryggsekk - på en helt annen måte. Men når jeg kommer til meg selv igjen, har jeg gått ett steg videre på stigen. Og det er godt, da vokser man litegrann. Så det er tøffe tak, men er man passiv, får man mye mindre igjen for å være her.

Under oppholdet har jeg forandret måten jeg tenker på i mange situasjoner. Jeg har lettere for å få tillitt til andre. Det er faktisk ikke sånn at alle er ute etter å ta rotta på eg i envher sammenheng. Det har vi jobet mye med her, at det som blir sagt, er det vi mener. Man må unngå å tolke alt i verste mening. Jeg har også blit flinkere til å gi meg selv annerkjenelse for det jeg har gjort. Men dette er mønster jeg har hatt i mange år. Jeg kan ikke forvente av alt skal bli borte på ti uker.

Det ultimate målet for meg er å gå på en café, sette meg ned, spise, kose meg og slappe av. Gjerne alene. Som om det skulle være noe å trakte etter. Men for meg handler det om endelig å være fri.

Ellens fortelling

Jeg har slitt med angst og depresjon så langt tilbake som jeg kan huske. At jeg også sliter med sosial fobi ble først oppdaget under et opphold i Familieavdelingen for halvannet år siden. Jeg føler at det er den sosiale fobien som har gjort at jeg har vært deprimert og nedtrykt. Det er som om den har lagt et lokk på meg. Jeg har ikke klart å beskytte meg sjøl, ikke våget å si ifra og gi beskjed om hva som er bra for meg. Jeg var snill som et lam ute og når jeg kommer hjem, tok jeg ut frustrasjonen der og var en skikkelig kjeftesmelle av en drittkjerring.

I sosiale sammenhenger har jeg blitt sittende passiv og bare observere. Aldri vågd meg frampå med mitt. Selv om jeg ikke har sagt noe, har jeg trodd at det syntes utenpå meg hvor dum jeg var. Hvis jeg av og til skulle våge å si noe, måtte jeg liksom ta sats, og da kom det gjerne med en slik kraft at det kunne oppfattes både voldsomt og arrogant på andre. Selv om jeg har valgt å være åpen om at jeg sliter psykisk og har vært på Modum Bad to ganger tidligere, er det mange der hjemme som tror at jeg er en person som ikke har problemer i det hele tatt. Folk flest vet veldig lite om det å slite med sosial fobi.

Jeg har jo vært nødt til å være sosial siden jeg har unger. Som for eksempel når det er foreldremøter og det skal velges kandidater til ulike verv. Da har jeg prøvd å gjøre meg usynlig. Men det har ikke nyttet. Jeg føler meg sleip som har sklidd unna ansvaret, men det er jo bare fordi jeg ikke har hatt trua på meg sjøl. Det verste er når det blir spurt om noe og ingen svarer. Da har jeg blitt fryktelig utilpass og følt at jeg må si noe. Jeg har ikke hatt tro på meg sjøl i det hele tatt. Selvrespekten og selvbildet har vært elendig. Jeg har ikke våget å være den jeg egentlig er, og det er helt forferdelig å tenke på at det har vært sånn.

Da jeg kom til Modum Bad denne gangen var jeg veldig motivert til å forandre på ting som har vært vanskelig for meg. Jeg hadde bestemt meg for å være aktiv og våge meg utpå. Jeg har tatt utfordringene og presset meg sjøl. Målet jeg satte opp for oppholdet var at jeg skulle våge å vise mer av meg sjøl - våge å være meg sjøl. Nå som det nærmer seg slutten av behandlingen, ser jeg hvor utrolig mye jeg har fått igjen for innsatsen.

Under oppholdet blir vi hele tiden oppmuntret til å prøve nye utfordringer. Allerede andre uka fikk vi beskjed om at en av oss kunne lede "morgenstrekken" i korridoren utenfor rommene våre. Jeg trodde ikke mine egne ører. Skulle en av oss lede morgenstrekken? Det var kjempeskremmende for meg. Etter at en annen i gruppa valgte å sette seg opp, tok jeg likevel sjansen og heiv meg på jeg også. Jeg kvidde meg grusomt, drømte om natta, våknet grytidlig og kjente på angsten. Jeg syntes det var forferdelig skummelt. Men jeg tenkte jeg fikk bare hoppe i det. Så gikk jeg ut å slo på den der CD-spilleren og begynte. Jeg følte meg knusk tørr i munnen. Men så hørte jeg min egen stemme og merket at det egentlig gikk ganske greit. Det jeg oppdaget i løpet av disse ti minuttene, var at jeg likte det faktisk litt. Det var en helt ny erfaring at det som bare ti minutter tidligere var kjempenifst, nå faktisk kunne være gøy. Da jeg var ferdig med morgenstrekken hadde jeg en helt ny følelse. Det ble en lys og lett dag for meg. Det var en ny opplevelse å våge seg inn i noe skummelt for så å oppdage at jeg kom styrket ut av det på andre siden. Siden har jeg ledet morgenstrekken flere ganger, og nå kvier jeg meg ikke i det hele tatt. Dessuten er det ikke så farlig om jeg skulle dumme meg litt ut heller.

Den samme opplevelsen fikk jeg ved å engasjere meg i pasientenes idrettsgruppe. Dette med verv har alltid vært skremmende og vanskelig for meg. Derfor hadde jeg bestemt meg for akkurat det, å ta et verv da jeg kom hit. Å være med i idrettsgruppa innebar å være med i møte hver tirsdags morgen. Dessuten måtte jeg lese opp referatet på fellesmøtet hver torsdag. Begge deler var store prøvelser som jeg kvidde meg og hadde masse angst for. Men jeg oppdaget snart at det var ikke så skummelt likevel. Jeg fikk den samme positive opplevelsen som jeg hadde med morgenstrekken. Når jeg får slike opplevelser, merker jeg hvordan angsten minsker og hvor godt det føles etterpå. Hver gang jeg klarer å håndtere ting som har vært vanskelig for meg, kommer jeg ut av det med større mot og styrket sjølbilde.

Det er ingen tvil om at jeg har fått et helt annet liv etter at jeg har fått hjelp her. Det blir før og etter. Jeg føler meg mye sterkere i meg sjøl. Jeg føler meg ikke mindreverdig. Jeg er mindre deprimert. Det er lettere å gi beskjed og si det jeg mener. I gruppesamtalene har jeg fått bekreftet at også det jeg kommer med kan være viktig og betydningsfullt. Jeg tror jeg har blitt bedre i stand til å ta vare på meg selv. Jeg håper også det skal bli enklere for folk rundt meg å forholde seg til meg, fordi jeg kan være ærligere, både overfor meg selv og dem. Dermed vet de bedre hvor de har meg. Jeg har blitt tryggere på meg sjøl. Samtidig må jeg tillate at det kan gå opp og ned. Jeg må ha romslighet for meg sjøl, ikke stille høye, urealistiske krav. Det å tåle kritikk har jeg vært lite flink til, men det er lettere å takle det nå. I dag tør jeg å be om den hjelpen jeg trenger, og det er utrolig godt.

Elisabeths fortelling

Jeg ante ikke at jeg hadde sosial fobi før jeg kom hit. Jeg trodde bare det var en del av min personlighet, at det var slik det skulle være. Jeg har jo alltid vært sånn, i hvertfall så lenge jeg kan huske. Jeg har hatt et elendig selvbilde, tenkt at jeg mestrer ingenting, klarer ingenting, at jeg er ingenting. Depresjonen har kommet gradvis i voksen alder.

De situasjonene jeg har mest angst for er der hvor jeg føler jeg må hevde meg eller prestere noe. Det kan være i foreldremøter eller i en jobbsituasjon. Tidligere truet jeg meg gjennom det, men i den seinere tida har jeg avstått fra alt. Jeg har slutta å gå på foreldremøter og jeg har ikke vært i arbeid på tre år. Jeg har jobbet på fabrikk, i butikk og med rengjøring. Til slutt kjørte jeg aviser. Det trodde det ville passe meg bra, for da slapp jeg å ha folk rundt meg. Men det gikk ikke det heller. Hverdagen har stadig blitt verre, med mindre og mindre aktivitet, også med ungene. Samboeren har måttet overta en del av ansvaret for dem.

Jeg har aldri snakket om egne følelser. Derfor var det tøft å begynne med gruppeterapi der vi skulle dele følelser og tanker. Tilbakemeldingene fra de andre i gruppa har vært viktig. Vi snakker om alt. Gir hverandre ros hver gang vi mestrer noe. I begynnelsen trodde jeg ikke noe på det, men nå føler jeg det er ekte ros. Jeg har aldri vært så åpen med noen.

Under pårørendeoppholdet var samboeren her i fem dager. Det var nok til at han fikk et helt annet syn på ting. Han fikk et innblikk i hva som skjer. Det var viktig. Heller ikke med ham har jeg kunnet åpne meg og snakket om følelser. Men nå begynner det å hjelpe.

Vi kan velge utfordringer sjøl. Dessuten kommer vi opp i situasjoner hele tiden. Det kan være fellesmøtene, måltidene i spisesalen eller konflikter mellom oss i gruppa. I slike situasjoner tenker jeg automatisk på det vi har lært. Jeg prøver bevisst å føle på situasjonen og ufarliggjøre den sånn at jeg kan kjenne på følelsen der og da, om den er skummel eller om det egentlig er helt greit. Jeg må ”sense” meg sjøl, hvordan jeg reagerer, noe som gjør at jeg blir mer kjent med meg sjøl. Dermed blir jeg også tryggere både på meg sjøl og omgivelsene rundt meg. Tidligere fokuserte jeg bare på meg sjøl, og alt har vært negativt. Selv ting jeg mestret var jeg ikke i stand til å se. Nå vil jeg heller prøve å finne det positive i situasjonen. I tillegg skal jeg sette grenser for meg sjøl. Jeg må passe på at jeg ikke krever mer enn det jeg klarer.

Det virker nesten banalt, men det funker. Det er nesten så jeg ikke skjønner det sjøl. Men den største innsatsen har jeg gjort sjøl. Jeg har fått et lite puff bak, og så er det jeg som gjør jobben.
Når jeg mestrer noe nå, klarer jeg å glede meg over det.

Selv om jeg ikke kommer til å få samme feedback av folk rundt meg når jeg kommer hjem, tror jeg ikke jeg kommer til å dale så langt ned. Jeg tror jeg kommer til å hente meg inn igjen. Det jeg har lært her ligger veldig dypt i meg. Det er jo ikke det at jeg presterer mer nå enn før, men når jeg mestrer noe nå, klarer jeg å glede meg over det.