Parene som kommer til Modum Bad for behandling har ofte en fastlåst og ulik forståelse av det samme parforholdet. Å skulpturere forholdet kan være en nyttig måte å synliggjøre hvordan den enkelte oppfatter både seg selv, den andre og parforholdet.

Drømmen for de fleste av oss er å finne den ideelle partneren, som skal gi oss et rosenrødt og friksjonsfritt liv. Så god er dessverre ikke verden. Mens noen går fra høydepunkt til høydepunkt og andre vandrer hånd i hånd over et jevnt slettelandskap, havner mange parforhold på kanten av stupet. Da er det godt at det er hjelp å få. Avdeling for familiebehandling på Modum Bad tar årlig imot et betydelig antall par med alvorlige familieproblemer. Mange av disse opplever at samlivet har gått i stå. Og når ord ikke lenger strekker til, trer familieterapeutene til med en ikke-verbal metode: skulpturering.

-Et indre bilde

Skulpturering i terapisammenheng er for mange et ukjent begrep. Vi har snakket med Halldis
Instefjord og Per Bjørnar Halås, begge familieterapeuter på Modum Bad:
Halldis Instefjord: Parene som kommer til oss har ofte en fastlåst og ulik forståelse av det samme parforholdet. Vår erfaring er at vi alle har et indre bilde av vårt forhold. Det er dette vi inviterer dem til å vise i hver sin skulptur.
Per Bjørnar Halås: Skulpturering er en av flere metoder for å arbeide med å kartlegge og endre de indre bildene og ideene partnerne har om sitt parforhold. Ved å lage skulpturer med egen kropp, må de kjenne mer etter i seg selv. Ved selv å være en del av skulpturen, kan de bli mer bevisst på hvordan de selv og partneren har det i forholdet. Dette gir oss informasjon om deres ”modell”, men er også bevisstgjørende for paret selv. De oppdager ofte hvilke tema de trenger å jobbe videre med for å komme ut av den fastlåste posisjonen.

”Maja” og ”Morten” – et tenkt eksempel

Maja og Morten skal i gang med skulpturering. De skal hver for seg se for seg en skulptur av to personer som illustrerer forholdet mellom dem. Maja ber Morten stille seg litt unna med ryggen mot henne. Selv går hun ned på kne med foldede hender og ser bønnfallende mot ham. Så er det Mortens tur. Han ber Maja stille seg rett overfor ham med haka i været og løftet pekefinger. Selv krøker han seg sammen foran henne.
– Maja og Morten skapte to svært ulike skulpturer! Hvordan tar dere tak i en situasjon som denne?

Instefjord: Vi arbeider med hver skulptur for seg, først Majas, så Mortens. Vi bruker god tid slik at vi får frem hva Maja selv vil uttrykke med det hun viser. Vi gjør fra starten av oppmerksom på at Morten ikke trenger å kjenne seg igjen i den posisjon og med det uttrykk Maja plasserer ham, men allikevel følge hennes anvisning slik at bildet blir så klart som mulig. Gjennom spørsmål, oppfordring til bevegelse, til forsterkning av kroppsuttrykk, til endring i posisjon, hjelper vi dem til å få tak i hvilke følelser og tanker som skulpturen uttrykker. Skulpturer kan fortelle om en opplevelse av nærhet/avstand, om makt/avmakt, om styrkeforhold, om ressurser og alle slags følelser. Vi ber dem også lage en annen skulptur som viser hvordan de ønsker at parforholdet så ut. Denne siste skulpturen er det også viktig å få bruke tid på. Den kan gi håp og pågangsmot og viser dem hvilke bevegelser som må til, før de kan finne seg bedre til rette i samlivet.

En velbrukt metode

– Hva er bakgrunnen for at Avdeling for familiebehandling har tatt i bruk denne metoden?
Halås: I 2001 var jeg i forbindelse med familieterapiutdanningen på en studietur til Nice i Frankrike. Her fikk vi jobbe sammen med psykiater Philippe Caillé, som er en av de som har jobbet fram dette som metode.

Instefjord: Jeg har brukt dette verktøyet i 20 år og syns det er en måte hvor en raskt får tak i den enkeltes bilde av «hvem er jeg, hvem er du, og hvem er vi som par». Det er viktig å få tak i disse bildene fordi de er styrende for hvordan partnerne oppfatter det som skjer, og hvordan de samspiller med hverandre. I eksemplet med Maja og Morten ser vi hvor forskjellig de opplever samme forhold. Dette fører ofte til misforståelser og en opplevelse av ikke å bli forstått og møtt av den andre. Skulpturene selv vekker imidlertid ofte engasjement og håp. Vi har erfaring for at partene begynner å snakke både om egen og den andres skulptur (forholdet) på en interessert måte; altså det å ha skulpturert situasjonen har gitt dem en ny og mer åpen innfallsvinkel til videre samtale.

Hålås: Skulpturering er også en måte å synliggjøre endring i terapi på. Noen ganger pleier vi å skulpturere helt i starten av terapien, deretter lager paret en skulptur mot slutten for å se om det har vært noe bevegelse i den. Vi får alltid spennende samtaler omkring hva som skal til for å få til denne bevegelsen, og i ettertid hva som faktisk har skjedd.

Tekst: Beate Winther
Foto: Unni Tobiassen Lie