Har du et gyllent sted? En plass der du kan være deg selv, fullt og helt? Det har jeg.

Veien opp dit er humpete og smal. Gammel asfalt med dårlig bunndekke, telehiv og sprekker. Det tar hardt på fjæringa til bilen. Som livet selv.

Langsmed veien ligger det små, pittoreske hus i dialog med store velstandsgårder, omgitt av bugnende kornåkre. Og innerst, helt i enden av veien: mitt gylne sted for livskamp og hvile. I fjor sommer på denne tiden vendte jeg tilbake dit. Tok en omvei fra E-18 i stedet for å ta strake veien hjem fra ferie. Kjente på lengselen etter å være der igjen. Å ikke bare haste forbi, men ta et nytt møte med stillheten. Og meg selv.

Da var stedet helt forlatt. Men likevel ikke tomt. Jeg var der i nesten tre måneder, for elleve år siden. Det var intense dager med beinhard, eksistensiell relasjonsjobbing, skrik i skogen, villkvinnedans på hengebrua over den buldrende fossen, begravde forventinger og gryende håp om et samliv i balanse. Her kunne jeg slippe tak i alt og bare være meg selv. Her kunne jeg puste fritt. Ingen ble overrasket over mine krokete, mørke livsfortellinger, ingen dømte meg, men tok imot meg med åpenhet og vennlighet. Her våget jeg å kaste maskene, møte skammen og alt jeg ellers ikke kunne snakke høyt om med noen. Her var mennesker som utfordret, trøstet og bar når jeg ikke lenger klarte å stå oppreist. De ledet meg tilbake til kildene, til margen av min sjel, gikk med meg gjennom tap og sorger. Og viste meg nye veier.

Den julidagen i fjor parkere jeg bilen og tuslet opp til huset jeg bodde i den gang. Tilbrakte noen timer på verandaen til Villa Sylvia på Modum Bad i Vikersund, mitt hjem i en hjemløs tid. En vakker, gyllengul sveitservilla med blonder av snirklete, utskåret tre, høyt oppunder taket, utført av snekkere med livsglede og yrkesstolthet. Hagemøblene så ut som de var fra 1920-tallet, og den samme, romslige trestolen tok vel imot meg, nå, som den gang. Jeg satt i stillhet og nøt en kopp kaffe, et kyllinglår og en kurv med jordbær. Enkle gleder.  Slanke, rette furustammer kneiset mot himmelen over sandete moer med blåbærlyng og tyttebærtuer. Jeg var mutters alene, kun omgitt av fuglesang, suset fra skogen og skjønnheten på det forhenværende, ærverdige kurbadet. Satt på en aldri glemt veranda. Så lenge siden sist. Likevel så nært.

 

I erindringens slør kunne jeg se treåringen min som tegnet med fargestifter på en stubbe, og ettåringen som tok sine første skritt blant blåbærtuene. Jeg hørte stemmene fra andres livsskjebner. Her ble dype vennskap knyttet, og mentalt slektskap oppsto gjennom smertefulle erfaringer. Vi delte hverandres vrangsider og nederlag. Så hverandres dypeste sårbarhet. Vi aksepterte. Tålte. Oppmuntret.

Skogen og tjernet med den hvite paviljongen tok imot svarte hav av tårer, savn og desperasjon, men også håp og lyse dager. Kirken sto alltid åpen. Når som helst på døgnet kunne jeg gå inn dit og møte både meg selv og min gud. Jeg tilbrakte mang en natt der inne. Spilte vilt og heftig på flygelet og gråt ut min dype klagesang.

Enkelte steder er utenfor tid og rom. Likevel må man forlate dem. Samtidig bærer man dem med seg for bestandig.  Og man er blitt nært beslektet med ukjente mennesker. Fordi man har bodd i det samme huset. Sittet i den samme stolen. Båret på de samme lengslene. Grått de samme tårene. Og håpet på det samme: at vi skulle ta noen skritt mot et bedre liv. Mitt gylne sted er en hvitmalt veranda. En gul, høyloftet villa av gleder og sorger. Dypt inne i en vakker furuskog.

Hvor er ditt?

 

(Innlegget er publisert på våre nettsider med tillatelse av Kirsten Falch og kulturredaktør Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen.)

Les også: Kortere ventetid på familiebehandling.
Link til Avdeling for familiebehandlings nettsider.

23.11.16
infoleder@modum-bad.no