Ritualer og liturgiske handlinger kan hjelpe på fastfrosset og ubearbeidet sorg

For pasienter som har stagnert i sorgen, kan ritualer i kirken hjelpe dem videre.

Lystenning
Mange finner trøst i å tenne et lys i lysgloben i Olavskirken.

– Mange kommer til Modum Bad med en fastfrosset og ubearbeidet sorg. Som regel er sorgen deres knyttet til tap av mennesker, men det kan også handle om et ulevd eller et istykkerlevd liv, sier Jon-Erik Bråthen, ledende sykehusprest ved Modum Bad. 

Ulike former for tap er som oftest fellesnevneren for de pasientene som får tilbud om ritualer og liturgiske handlinger i Olavskirken.

Berører mysteriet

Ritualene er tilpasset det enkelte tilfellet. Innholdet formes i samarbeid med pasienten, presten, og noen ganger også terapeuten. Ofte er bare disse tre til stede på seremonien, enkelte inviterer gruppen sin fra behandlingsopplegget. På et bord står et lys og en blomst, og kanskje et bilde eller et symbol på den eller det som er borte. Presten leser ofte et bibelord, ber en bønn og lyser velsignelsen. Pasienten deltar på sin måte, ved å si noen ord, kjøpe inn blomster eller tenne lys.
– Pasientens deltakelse er viktig. De har som regel brukt mye tid på å formulere noe knyttet til tapet. Det å lese det høyt er ofte krevende, vondt og godt – alt på en gang. Når bakgrunnen for handlingen er et dødsfall, er ikke ritualet en ny begravelse, men en handling hvor vi er sammen om det pasienten har mistet, sier Bråthen.

Stein
Å bære en brostein fram til alteret og legge den ned ved et av korsene der kan kjennes godt for mange.

Håndgripelig

Noen bærer en brostein som ligger bakerst i kirken frem til alteret og legger den fra seg ved et av korsene der. Steinens tyngde gjør sorgen konkret og håndgripelig, en tyngde det kan være godt å legge av seg. Det at handlingen skjer i kirkerommet, mener Bråthen har en spesiell betydning.
-Mange har kjempet alene med sorgen sin. At det nå er rom for den i kirken, at de blir sett og hørt innfor Gud, er sterkt.
Noen ganger ringes det med kirkeklokkene for å anerkjenne sorgen i det offentlige rom.
-Ritualene berører på dypet, mer en ord ofte kan. Å delta i slike ritualer gjør at vi kommer i berøring av et mysterium som ligger utenfor det vi kan forstå og forklare.

Bønnekrukken
En skrevet bønn legges i bønnekrukken i Olavskirken.

Er varsomme

-Kan alle få en slik seremoni?
-For det første må ønsket om det vokse frem hos den det gjelder. Prosessen frem, sammen med terapeuten og presten, er viktig. Vi må være varsomme så vi ikke bruker de liturgiske handlingene destruktivt. Om vi gjør det før pasienten er klar, kan det ødelegge og sementere det som er vondt og vanskelig, sier Bråthen.
Et tegn på at det kan være for tidlig, er om pasienten urettmessig føler skyld for det som har skjedd.
-Vi i kirken skal ikke bekrefte en slik skyld. Mange som sørger klandrer seg selv og kjenner på en skyld som egentlig er sorg. Her er det viktig å skille. For sorg skal ikke tilgis. 
Noen pasienter merker en endring etter ritualet, andre ikke. Det kan uansett være et stort og viktig skritt i sorgprosessen, mener presten.

Tekst: Torill Helene Heidal Landaasen
Artikkelen er hentet fra Badeliv nr2/2012. Ønsker du å abonnere på Badeliv, klikk her.

Share Button
Print Friendly and PDF